Per Hvamstad

Skolehus i Nord-Østerdalen - lokale kulturperler og nasjonale kulturminner

2012-01-12T12:35:00.000-08:00

Skolehus i Nord-Østerdalen - lokale kulturperler og nasjonale kulturminner!

Snart er Holøyen skole fra 1865 fredet

Ekstra innledning

Dette er en artikkel om de første skolehusa i Nord-Østerdalen. Bygd med utgangspunkt i fastskoleloven av 1860, noen også før. Mange av skolehusa som ble bygget står fremdeles, mange bevart som museumsanlegg på sin opprinnelige plass, mens andre har andre funlsjoner. Interessant med skolehusa i Nord-Østerdalen er at de ser ut til å være bygd etter modelltegninger, utarbeidet bl a av arkitekt Thøger Leonard Binneballe, med forgang, skolestue og lærerrom, utstyrt med store vinduer og kjente sveitserstilelementer bl a spesielle takryttere.
Så langt er ingen av disse skolehusa fredet, heller ikke på landsplan.

I innpå 15 år har lokale krefter, støttet av kommune og regionmuseet, jobbet for å få fredet Holøyen skole. Prosessen har tatt svært lang tid, gått sakte, men det skyldes ikke lokal motstand, men rett og slett at prosessen sentralt og i fylkeskommunen har tatt svært lang tid. Nå lysner det !! Saken er sendt ut på høring og Tolga kommunestyre har behandlet den. Vedtaket ble: Tolga kommune har ingen merknader til forslaget tiol fredning av Holøyen skole med et avgrenset område rundt.

Det tar vel fremdeles litt tid, men nå er det like før at det frøste skolehuset med tilknytning til fastskoleloven av 1860 blir fredet. Et kulturminne som som virkelig representerer samfunnsbygging og -utvikling. Så det er på tide.

Innledning

I mange år hard et nå vært arbeidet med å få fredet Holøyen skole i Tolga. I sommer ble fredningsforslaget kunngjort i avisene, slik at berørte parter kunne komme med synspunkter. Eventuelle kommentarer skal så vurderes av Fylkeskommunen. Endelig avgjørelse fattes av Riksantikvaren. Hva det endelige resultatet blir, veit vi ikke noe om. Sida saken nå nærmer seg en avslutning, skal vi se litt nærmere på skolebygget og ikke minst sette Holøyen skole inn i en større sammenheng.

Holøyen skole ble bygd i 1865 / 66, og var i drift til 1955. Det året ble felles skole for skolekretsene Kåsen, Holøyen, Sønmør og Øversjødalen tatt i bruk. I 2003 ble også ”nyskolen” lagt ned. Fra slutten av 1960-åra har skolehuset vært brukt som vevstue. Vevkjerringene med Jenny Moen Sønmør i spissen har, med noe bistand fra Tolga kommune og Nordøsterdalsmuseet, sørget for å ta vare på skolehuset. Aktiviteten i vevstua har gått nedover, men hver sommer, under Oslok på Tolga, er det åpen vevstue med salg, utlodning og kaffe med samling mellom gamle pulter og vevstoler.

Skolebygging og fastskoleloven

Bakgrunnen for oppføringen av Holøyen skole i 1865 var skoleloven – Lov om Almueskolevæsenet paa landet - av 1860. Den nye såkalte ”fastskoleloven”, som trådte i kraft 1. januar 1861, dannet grunnlaget for avvikling av omgangsskolesystemet og en aktiv skoleutbygging. Et aktuelt spørsmål i vår sammenheng er: Hvem bestemte hvordan skolehuset skulle se ut? Var det sentrale føringer, lokal byggeskikk eller en kombinasjon?

Den nye skoleloven førte naturlig nok til økt fokus på skole, når det gjaldt så vel faglig innhold som fysisk utforming av skolelokala. Samme året som loven kom, skreiv overlærer Anders Feragen en artikkel i tidsskriftet Den Norske Folkeskole om hvordan de nye skolehusa, særlig klasseromma, burde utformes. Departementet hentet dessuten inn råd fra amtene om skolebygging. I Statsarkivet på Hamar ligger en interessant protokoll med opplysninger fra Hedmark fylke. Arkitekt Thøger Leonard Binneballe fikk i oppdrag å sammenfatte dette og utarbeide forslag til utforming av skolehus: Almindelige Bemerkninger til Veilledning ved opførelsen af Allmueskolebygninger i Landdistrikterne. Arbeidet forelå i 1863, men var imidlertid bare til veiledning og anbefaling. Først i 1886 kom det rundskriv med klarere regler for bygging av skolehus.

Binneballe laget modelltegninger for skoler med fra 20 til 50 elever. Alle forslaga er hus med en etasje og panelt utvendig, ett klasserom og kammers. Noen av forslaga inneholder også eget kjøkken og lærerbolig. Han laget forslag til utforming av grunnmur i gråstein med romslig kryperom, dessuten diverse bygningsdetaljer som dør, vinduer, listverk og takrytter. Av inventar var det fot for tavle som kunne stå fritt på golvet, kateter og pulter, beregnet på en eller to elever. I tillegg til teknisk og estetisk utforming, var det viktig å sikre elever og lærer rikelig med areal og frisk luft i klasserommet.

Skolehusa ble bygd i samarbeid mellom kommunen og kretsens innbyggere, med den lokale skolekommisjonen, forløperen til skolestyret, som formelt organ. Flere av de første skolehusa vi hører om er gamle hus, ”stuer”, som ble innkjøpt og bygd om. En kan derfor tenke seg at en, i alle fall til å begynne med, sto ganske fritt i utformingen lokalt, og at lokal byggeskikk kunne påvirke resultatet. Men det var flere muligheter for sentrale føringer. Amtet (fylket) hadde økonomiske virkemidler. Fra en ”Amtsskolecasse” kunne det under gitte forutsetninger gis bidrag til skolebygg. Vår utfordring blir å finne ut mer om hva som skjedde lokalt.

Grunnlagsmaterialet om fastskoleloven og byggingen av skolehus er hentet fra skolehusprosjektet som Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) har gående. I en artikkel om skoleloven og skolehusbygging, konstaterer Leidulf Mydland (NIKU) at ikke noe skolehus er fredet. Det har åpenbart sammenheng med at de gamle skolebygningene er – eller heller var - i offentlig eie og av den grunn kanskje oppfattet som sikret. Fremdeles er en del av denne første generasjons skolehus i kommunalt eie, men ingen av dem er lenger i bruk, mange er solgt og jeg vil tru enda flere revet og borte for godt. Med bakgrunn i skolens store betydning og den posisjon denne hustypen har, er det god grunn til gjennom fredning å sikre et utvalg av representative eksempler fra den første landsomfattende skolehusutbygginga.

Skoler ellers i Nord-Østerdalen

I Nord-Østerdalen er det bevart mange skolehus. De mest aktuelle skolene i denne sammenhengen er de mindre skolehusa, bygd på 1860-1890-tallet, med utgangspunkt i skoleloven fra 1860.

På grunn av gruvevirksomheten og lokalt engasjement, hadde Nord-Østerdalen fastskoler også før 1860. I Tolga var det tidlig skolehus i tilknyting til Smelthytta. I 1840 fikk Vingelen skolehus kombinert med kirkestue, og Øversjødalen i 1858. I Tynset kommune og prestegjeld, som da også omfattet Alvdal og Nedre Folldal, ble det i 1847 vedtatt å bygge 11 nye skolehus. Disse første skolehusa var enkle tømmerhus på en etasjes med 3 rom, gang, klasserom og et lite kammers. Kammerset hadde mange funksjoner, det fungerte som lærerrom, lager, kjøkken og somme tider også som bolig, hybel, for læreren.

Mange av skolene ble panelt både utvendig og innvendig, mens andre bare ble panelt innvendig. I mindre skolekretser ble det også bygd slike små skolehus etter 1890. I 1889 kom det imidlertid en ny skolelov. Den førte til at det ble flere fag og oppdeling i klasser, med behov for større skoler med flere klasserom. Nå ble det for alvor bygd store skolebygninger, oppført i to etasjer og med loft.

Om det ikke finns fredede skolehus, så er skolene naturlig nok godt representert blant husa på friluftsmuseer, slik også i Nord-Østerdalen.

Skoler i museumseie er: Barkald skole, Alvdal, fra 1892, Ryeng skole, Folldal, fra 1890-åra, Aaen skole, Tynset, bygd i 1895, Narbuvoll skole, Os, fra ca 1865 og Gamle Berger skole, Rendalen, bygd i 1899. Alle disse eies av det lokale museet og forvaltes av Nordøsterdalsmuseet, med unntak av Aaen skole som eies og forvaltes av Tynset kommune. Skolene er bevart på sin opprinnelige plass, bortsett fra Narbuvoll som er flyttet noen hundre meter.

Også andre av de eldste små skolehusa er bevart. De fleste av disse er private, mange brukes som hytte eller bolig, mens andre eies av den gamle skolekretsen eller en forening i kretsen. Slik er det altså med Holøyen skole, fra 1865. I samme kommune ligger også Øversjødalen skole, som er blant de eldste, fra 1858. I Os ligger skolen på Narjordet midt i det rike bygningsmiljøet i grenda. I Tynset ligger Stubsjøen skole. Den eldste delen er fra 1870-åra, men ble flyttet til nåværende tomt og påbygd i 1914, i ei tid da gruvedrifta på Røstvangen var i full blomst og det ble opprettet skole på Vinkelen og oppe på fjellet. Lenger nord, på Kvikneskogen, ligger det tett inntil riksvegen skolehus ved Bubakken for Sørskogen, og ved Støen for Nordskogen. Brandvoll skole i Alvdal er oppført i tømmer i 1896, men seinere flyttet til sin nåværende tomt. I Folldal er det bevart mange skoler: Nordre Atndalen, også kalt Eriksrudskolen, Husum, Slåen og Grimsbu skole. Skolen i Grimsbu er fra 1853, men seinere påbygd.

Bevaringstilstanden for disse skolehusa dekker hele skalaen, fra små velholdte perler til hus i tydelig forfall. Ei viktig kilde til opplysninger om skolehusa, særlig tekniske utforminger, er branntakster. Mange av de nevnte skolehusa har detaljerte takster gjennomført i 1870-åra.

Beskrivelse

Da er det dags å se litt nærmere på Holøyen skole. Den ble bygd av nytt tømmer i 1865 / 66 og innredet omtrent samtidig. Skolen er plassert mellom Holøyen søndre og nordre, på tomt fra søndre. Tidligere gikk bygdevegen rett forbi skolehuset, mellom de to bruka. På andre sida av vegen låg skolens uthus og do, som er borte nå. Skolen er en en- etasjes tømmerbygning, panelt ute og inne, og består av gang, skolestue og lærerværelse eller kammers. I nordenden er det påbygd en skåle i bindingsverk. Ei dobbelt fløydør fører fra den smale gangen og inn i skolestua. Skolestua dekker det meste av huset med vinduer mot øst og sør. Fra skolestua er det fløydør inn i et kammers, lærerværelset. Ytterdøra, også ei fløydør, har to låsbeslag i kopper med inskripsjon: ”Forferdiget 1865” på ene, og på den andre ”OLS og MOD Holøien” på den andre. Så langt har vi ikke klart å finne noe navn eller initialer verken inne eller ute på skolen, som antyder hvem som har bygd skolen. Men et Amerika-brev fra 1921 gir oss gode opplysninger. I brevet fortelles det at ”… før det bygde din bestefader, min broder Tollef skolehuset”. Bestefaren og broren var Tollef Sønmør.

Holøyen skole er en fin helhet, og har et godt bevart ytre, med panel, vinduer, dør og takrytter og dessuten et fint interiør. Slik skolehuset står i dag, og oppført i 1865, samsvarer det nokså klart med forslag og modeller til skolehus, slik både Anders Feragen i 1861 og arkitekt Thøger Leonard Binneballes modelltegning ”Skolehuus for 35 Børn” foreslår. Tegninga har inngang i ei ”Forstue” med dør inntil ”Skoleværelse” og ”Kammer med Kogeovn”. Forstua har dessuten trapp opp på et loft, som er tydelig markert på tegningene. Det betyr at alle rom hadde vanlig flat himling. Det er også avmerket mulighet for tilbygg av 2 stuer til forgang og kammer, antakelig slik at det kan bli lærerleilighet.

Utvendig

Vi ser at form, vinduer og panel har mye til felles med tegningene. Takrytterne er helt identiske på tegningene og på Holøyen skole. Dagens takryttere, som for øvrig er laget av Nordøsterdalsmuseet, er nøyaktige kopier av de gamle, som var morkne.

En synlig forskjell er takvinkelen, men det skyldes at en lokalt har brukt torv, som var vanlig, mens arkitektene har forestilt seg et lettere tak. Opprinnelig var skolen hvitmalt. Av gamle bilder ser vi at vindusomramminger var litt mørkere, muligens grå. I den seinere tida har den blitt malt rød.

Innvendig

Rominndeling samsvarer med Binneballes tegning, men inngangen til kammerset er fra skolestua. Største forskjellen fra tegningene er å finne i skolerommet, som har ”hvelving”, en betegnelse brukt i branntaksten, eller kvolv som er den lokale betegnelsen. Det betyr at det ikke er flat himling, men himlinga, taket, er formet etter takåsene, slik at hvelvingen framkommer og rommet får en langt større takhøgde, som gir stort utslag når det gjelder antall m3 med luft til hver elev. Først ca 1920 ble ”kvolven” panelt: Tidligere var det bare papp, som skoleonga stakk hull i. Skolestua og kammerset er panelt. Skolestua er malt med tynn blåfarge, kanskje bare et strøk. Lista langs taket er marmorert i små kvadratiske oppdelte felt. Taket er hvitt, mens dørene er malt i eiketresimitasjon.

Kammerset er også malt og der finner vi følgende malte opplysninger ”Opbygget 1865” og ”Malet 78”

Det er bevart noen gamle pulter som i følge opplysninger skal være snekret lokalt. Likheten med modelltegningene er klar, mens kateret er mer fritt utformet, som en liten prekestol med søyleormanentikk, malt med eiketresimitasjon. Tollef Sønmør, som også bygde skolen, har snekret kateret.

Dessverre har vi ikke funnet det formelle bevis på at Holøyen skole er bygget etter Binneballes tegninger. Boka Skolehistorie fra Tolga kan ikke hjelpe oss og hverken forhandlingsprotokoller fra skolekommisjonen (skolestyret), formannskap eller kommunestyret har så langt fortalt oss noe. Men i ”Forhandlings Protocol for Tolgens Præstegjelds Formandskab, Aar 1866 den 5te Mrts” finner vi en interessant sak om skolehusbygging i Tufsingsdalen (da Tolgen, nå Os kommune) Kretsen vil ha kommunens garanti for en søknad om et” Pengebidrag af Amtsskolekassen” til å ”opføre et Skolehus i Kretsen efter en Tegning” godkjent av ”Stiftsdirectionen” Søknaden sendes ” Amtsformandskabet” Kommunestyrets enstemmige vedtak ble:

”Tolgens Kommune overtager Garantien for, at et Skolehus i Tufsingdalens Skolekreds bliver opført og istandsæt efter en af Stiftsdirektionens afproberet Tegning”. Slik var det i Tufsingsdalen.

Da Øversjødalen skole ble bygd i 1858 ble det imidlertid kjøpt inn ei gammel stue, det samme skjedde i 1872 da Hodalen fikk eget skolehus

Likhetstrekk med andre skolehus

Da Holøyen skole ble bygd, var nåværende Tolga og Os kommuner en kommune. I nåværende Os kommune er det bevart to interessante skoler: på Narbuvoll og Narjordet. Begge har mye til felles med Holøyen. De har samme rominndeling, ett klasserom mot sør, gang og kammers. Det er tømmerbygninger som er panelt utvendig og innvendig. Utvendig er skolene utstyrt med markante laftekasser, dessuten dør- og vindusomramming. Skolestua er panelt, brei panel innfelt i flatt listverk, formet som søyler. Begge skolestuene har ”hvelving” Mange av de andre skolehusa som er nevnt har også ”hvelving”. I Bygdebok for Kvikne beskriver Olav Trygve Hagen Plassen skole, på Yset, som nå er borte ”som eit bra skulehus. Høgt under det kvelvde taket og lyst”. Skolene i Folldal, med unntak av Grimsbu, er ikke panelt utvendig, men Nordre Atndalen og Husum er malt hvite, sjøl om det tømmeret står upanelt. Ryeng skolen som er den minste, bygd ca 1890, består av gang, skolerom og et lite oppholdsrom, kjøkken, innafor gangen.

Barkald skole, fra 1892, i hvitmalt tømmer med skifertak, har en gang med inngang til skolestua og et stort kjøkken. Mellom skolestua og kjøkkenet er det et kammers, som ble brukt som lærerinnehybel. Aaen skole har to skolerom, lærerværelse og ei lita lærerinneleilighet.

Mer dokumentasjon

Så langt har vi avdekket noe om den lokale skolehusbygginga. At det også var stor innsats på området før skoleloven av 1860 er et tema for seg. Loven, sammen med modelltegninger og muligheten for å motta støtte fra ”Amtsskolekassen” fører til betydelig innsats også de neste tiåra.

Det må arbeides videre med å avdekke de eldste skolehusas historie, særlig knyttet til modeller, forbilder, byggeår og finansiering. En ekstra utfordring er det å finne fram til hvilke handverkere som var i sving.

Hovedansvaret for bygging låg på kretsen, men med et samvirke med kommunen, delegert til skolekommisjonen. Branntakstene gir interessante opplysninger om størrelse og detaljer knyttet til byggeteknikk, panel, maling.

Forhold til husbygging for øvrig

Vil en se de omtalte skolehusa i forhold til lokal byggeskikk, så er sjølsagt romløsningen svært lik den såkalte treromsstua, med en gang før hovedrommet og et kammers innafor hovedrommet. Dette er en hustype som også var godt kjent i Nord-Østerdalen og danner utgangspunktet for trønderlåna. Hovedtypen i Nord-Østerdalen er imidlertid Østerdalsstua – den akershusiske stuetype -, med inngang, ofte gjennom en gang i reisverk, direkte inn i hovedrommet. Et anna trekk ved østerdalsstua er derimot mer interessant. Hoverdrommet er åpent under røstet med mønsås, det gir rommet en ekstra høgde og god romfølelse, med synlige sperrer eller åser og mønsås. Fra først på 1800-tallet ble det vanlige å panele dette rommet innvendig, da fikk stuerommet hvelving – kvolv- som vi altså finner i mange skolehus. ”Hvelvingens” opprinnelse og historie er interessant, men fremdeles noe uklar.

Hele 1800- tallet var preget av en omfattende byggeperiode, både privat og offentlig. På gardene ble det bygd mye. Østerdalsstuene ble ombygd og påbygd, dessuten fikk vi to-etasjes bygninger. Dette ble interiørsnekkernes storhetstid. Fra 1840 til 1860-åra ble det satt i gang flere omfattende kirkebygg, Tolga i1840, Alvdal i 1861, Os og Narbuvoll, begge i 1862. I kjølvatnet av denne omfattende byggevirksomheten kom skolehusbygginga, og før den var avsluttet, kom Rørosbanen med omfattende husbygging knyttet til jernbanen; stasjonshus og vokterboliger, samtidig som de nye bygdesentrene grodde opp. Med jernbanen kom dessuten sveitserstilen Dette la grunnlaget for et svært omfattende handverkermiljø som var vel kjent med panel og listverk, portaler og dører, og dessuten innvendig innredning, med panel og inventar, ikke minst skap og senger i mange varianter. Tida og etterspørselen ga handverkerne store muligheter til å få vist sine ferdigheter, ferdigheter som ofte gikk i arv.

Et godt eksempel i så måte finner vi på Os. Lars Knudsen kalt Høs-Lars, 1762-1833, var en tidlig og svært sentral handverker, med virksomhet over store deler av fjellregionen. Han hadde dessuten to sønner som også ble dyktige handverkere, Knut, kalt Høs-Knut, 1799-1882 og Jon, 1822-1899. Jon bodde på Estensbekken i Os og ett av hans mest kjente byggverk i dag, er nettopp stua på Estensbekken. Et en-etasjes tømmerhus, panelt utvendig og innvendig.

Avslutning

Hensikten med denne artiklen har vært å sette skolehuset i Holøyen inn i en større sammenheng: Vise forholdet til lokal byggeskikk, tilgang på lokale handverkere og sentrale føringer. Spesielt interessant er det at det er stort samsvar mellom modelltegninger utført av arkitekt Binneballe og Holøyen skole, samtidig som skolen inneholder bygningsmessige trekk som vi også finner i annen bebyggelse. Dette gjør at det er svært interessant å få bevart Holøyen skole for etter tida. Holøyen skole er et godt fredningsobjekt.

Kilder

Johan Meyer: Fortidskunst i Norges bygder. 1978 (ny opptrykk)

Jon Holm Lillegjelten: Høs-Knut i Årbok for Nord-Østerdalen 2009.

Bygdebøker for Folldal, Alvdal, Tynset, Kvikne, Tolga og Os

Jon Vingelen: Skolehistorien for Tolga, 1991

Leidulf Mydland: Fastskoleloven 1860 og byggingen av skolehus, publisert: www.skolehuset.net

Opplysninger fra Jenny Moen Sønmør, 2540 Tolga og Lars Kolbjørn Sønmør, 2540 Tolga

Arkivalia, branntakster og Binneballes tegninger i Statsarkivet, Hamar og Riksarkivet, Oslo

Norsk Institutt for Kulturminneforskning: Skolehusprosjektet, med heimesida: www.skolehuset.net.

Fototekster

Bilde 1 Slik ligger Holøyen skole i dag, sett fra sør.

Bilde 2 Åpen vevstue i 2008. Midt i hvert bilde Sigrunn Grøtting, siste lærerinne i Holøyen skole, og Jenny Moen Sønmør

Bilde 3 Narbuvoll skole, samme romløsning og utforming som Holøyen, men mindre

Bilde 4 Ryeng, og Aaen skoler

Bilde 5 Sørskogen og Brandvoll skoler

Bilde 6 Nordre Atndalen skole, i sine velmaktsdager. Foto: K. Bredstrøm

Bilde 7 Skolehuus for 35 Børn, kopi av Binneballes modelltegning.

Bilde 8 Holøyen skole

Bilde 9 Fra klasserommet med kvolv. Tv inngang til kammerset

Bilde 10 Stua på Estensbekken

Trykt, rikt illustrert, i Årbok for Nord-Østerdalen 2010

Sølnkletten - kulturminner forteller!.

2012-01-12T01:34:00.000-08:00

At kulturminner forteller historie forstår en fort når en vandrer i Sølnkletten, eller Alvdal vestfjell. Det er ikke langt mellom spor av menneskelig virksomhet. Mange av spora er lett å tolke, andre er mer problematisk og det er en mengde spor en ikke ser. Dette gjør området ekstra spennende. Når vi nå skal nærme oss områdets historie, skal vi først og fremst se på de spora vi finner, forklare litt, men utfyllende kunnskap må dere hente andre steder.

Grunnlaget for artiklen er et arbeid knyttet til Regionalplan for Rondane-Sølnkletten, utarbeidet for å sikre villreinstamma og legge til rette for næringsvirksomhet. Sølnkletten er et av 23 nasjonale villreinområder og inngår dessuten i en av to europeiske villreinregioner i Norge. For å kunne si noe om bruk og virksomhet gjennom tida, gjorde Nordøsterdalsmuseet et forsøk på å framskaffe en oversikt over alle typer kulturminner. Arbeidet avdekket et enormt, men sjølsagt ikke fullstendig, materiale, med et tidsspenn på anslagsvis 8000 år. Nettopp villreinen, sammen med fiske og anna jakt, kanskje bever, var grunnen til at folk søkte til Sølnkletten. Et vesentlig skifte i bruk av området må vi regne med å finne etter hvert som randområdet får fast og etter hvert voksende bofast befolkning. Det skjer imidlertid først fra midten av 1600, altså de siste 400 åra. De fleste spora vi finner skriver seg nettopp fra denne siste og begrensede perioden. Dette gjør at det er spesiell grunn til å være på vakt, området har fremdeles mange hemmeligheter.

Fokus vil ikke være på mengden spor, men av typene kulturminner og litt tolking.

Grunnlaget for det som legges fram har i hovedsak vært tidligere registreringer, sentrale og lokale, litteratur, samtaler og befaringer i området.

Geografisk avgrensing

Området dekker et sammenhengende areal på ca 1.400 000 dekar. Enkelt følger grensa vegnettet som nå går rundt området, dvs riks- og fylkesvegene: RV3 Atna-Alvdal, RV 29 Alvdal-Folldal, RV 27 Folldal-Enden, RV 219 Enden-Atna. Finnsjøfjellet mellom Atna og RV 29 er på sett og vis et område for seg, men er en naturlig del av beiteområdet for villreinstamma.

Det er knapt noen felles betegnelse for hele området. Alvdal vestfjell er en betegnelse som dekker det meste og som er godt kjent blant de fleste, ikke minst fotturistene. I forvaltningssammenheng brukes betegnelsen Sølnkletten.

Sentralt i området ligger Storsølnkletten, 1827 moh med Breisjøen 950 moh rett under. Fra toppen ser en utover mer eller mindre sammenhengende høgfjellsområde preget av grunnfjell, med sparagmitt, granitt og gabro. Det er skral grunn, men god grobotn for måsså, fjellbjørk, vier og kratt. Utkanten av området dekkes av furuskog på sandgrunn, steinrikt, med kvitmåsså. Ytterst ligger gardsbebyggelsen. Området har mange tjønner og utspring for elver og daler, der det også er beite- og seterområder, noen steder konsentrert, andre steder enkelt setrer med langt til naboen. Ei viktig geologisk grense går mellom Sølndalen og Haustdalen, mellom grunnnfjellet og det såkalte trondheimsfeltet, med skifrige malmførende, fruktbare bergarter. Det er et greit avgrenset område, mange likhetstrekk, men også lokal variasjoner.

Ferdselsveger

De første spor etter aktiviteter en treffer på er ofte veger eller stier. Enten en kjører eller går, så følger en ofte gamle tråkk. Med sin sentrale beliggenhet var området ei naturlig og dessuten lett lei mellom Østlandet og Trøndelag. En viktig veg var over fjellet fra Hedmarken via Gudbrandsdalen til Setningen, og videre til Atnbrua, Grimsbu, Kakkeldalen og videre nordover til Kvikne. Trafikken økte betydelig da gruver / smelthytter kom i gang, særlig var det stort behov for transport av proviant og matvarer. Der riksvegen krysser Atna nå, var det tidligere et vad. Ei ferdabu som sto her, er nå på Glomdalsmuseet. Denne trafikken var noe av grunnlaget for fast bosetting ved Atnbrua, den ytterste utkant av Tynset prestegjeld, og aktivitet i fossen. Korn ble fraktet over fjellet og malt her og mjøl fraktet videre. Nordre Enden i Sollia var et viktig overnattingssted for lasskjørerne. I 1850åra kunne opptil 1000 hester passere.

Vegleia som Ringebugarder med fiskerett i Finnsjøen fulgte, fortsatte videre østover under betegnelsen blesterveien.

En annen interessant ”transport” eller rettere vandring, var arbeidsvandrere fra Gudbrandsdalen på veg til sommerarbeid i Østerdalen. Det finns flere ”dølveger” i området og ved Dølbekken var det kvilestelle for arbeidsvandrerne som kom ned Aumdalen. Fra Stadsbuøyen gikk vegen forbi Flatsetra nedover Sølndalen, eller fra Straumbu til Sølndalen og videre til Alvdal. I Ferdaminne forteller Vinje om sitt møte med gudbrandsdøler på Straumbu

I Ringebu kommunearkiv finns et interessant kart som viser vegen fra Atnlien, Atnbrua til Baugen i Alvdal, dessuten navn på de fleste garda opp over langs Glåma

Fra Alvdal til Folldal kan en vandre på gammelvegen mellom disse to bygdene. Den gikk naturlig nok fra Plassen, Lovise Hytte, rett opp Plasslia via Haustdalen til Grimsbu. Dette var hovedvegen fram til 1890-åra.

Mange av dagens veger innover området er i utgangspunktet de gamle setervegene, kløvveger, etter utbedret så det ble mulig å ta seg fram med kjerre. I 1950-åra ble det omfattende vegarbeid. Mjølkebilden skulle fram.

Hva slags kulturminner?

De eldste spor etter aktivitet må en bare ane. Når en vandrer langs vassdraget innerts i, er det bare å sette seg i vasskanten på strategiske plasser, små nes, eid, der det var naturlig for reinen å ta seg over. På slike plasser er det funnet spor etter tilholdssted, midlertidige boplasser eller tilfeldige bålplasser. I alle fall har jegere for inntil 8000 år sida kanskje hvilt på samme stedet og arbeidet med steinvåpen, utstyret sitt. Det er funnet over 20 slike lokaliteter og det viktigste sporet er små steinavslag, og noe skjørbrent stein fra bålet.

Ellers er det også gjort funn av gjenstander. Slike funn er svært sjeldne, og må nytes på museer, men somme tider dukker det jo opp funn. For ei tid sia oppdaget en vandrer en pilspiss som sto opp i vegen fra Slette mot Veslsølnsjøen. Vegen går nærmest gjennom ei grav, der det gjort rike enkeltfunn, fram til utgraving. Grava er datert til merovingertid (vikingtida) 700-1050. Høgfjellets tidlige historie er en mosaikk av større og mindre funn. Det betyr at en må ferdes med forsiktighet og mulige spor rapporteres til rette vedkommende.

Dyregraver / fangst

Ikke alle spor er like vanskelig å finne, eller å forstå. Alle som vandrer i fjell og utmark kommer over dyregraver. Et spesielt anlegg finns i Gravskardet, på grensa mellom Alvdal, Stor-Elvdal og Folldal kommuner. Her gir navnet et klart signal og anlegget består av noen murte graver med ledegjerder, dessuten tydelige spor etter oppmuring som kan tyde på et massefangstanlegg. Dyra ble trengt inn i ei smal trakt og styrtet utafor en bratt skrent. Anlegget som er unikt i Alvdal vestfjell, er undersøkt av Edvard Barth og datert til 950-60.

Dyregravene er gravd ned i bakken og det totale antall er svært stort. Gravene er brukt over lang tid. Fangsmåten krevde stor innsats, når en ser de store anlegga, kan en lett forestille seg arbeidet med etablering av gravene, tilsyn og røkt, for ikke å snakke om foredling og transport av produktene. Hvor jegerne egentlig hadde sitt faste tilholdssted er et spennende tema.

Dyregravene finner en der det var naturlig trekk for dyra, naturlig å ta seg fram, ofte samme leia i dag. Dessuten måtte det være mulig å grave, så langs vassdrag og elver, på rander, såttåer er det aktuelt å leite. Dyregraver finns overalt, i Sølndalen, langs Breisjøvassdraget, i Stor- og Vesl Grytdalen, ved Atnbrua og både sør og nordover langs Atna. Langs Hørsa, på grensa mellom Stor-Elvdal og Folldal er det ei fin rekke, det samme finner vi sør i Atndalen, på en smal rande oppover mot Brenthaugan. Langs elvene på Hanestad finns det graver, ved Nea ved Øvrevollen er det ei rekke graver som står godt. Det samme gjelder i Mjovassdalen og på sørsida av Folla ved Grimsbu.

Ei detaljert registrering av dyregraver i Alvdal har avdekket omfattende systemer: Stenbakken / Brennvola 64 graver, Kjemsjøsetra / Svartåsen 49 graver, Kolletvola / Måsådalen 34 graver, Vardsetra / Vesleskaret 19 graver, Finnbudalen 19 graver, Dølbekken / Røskåsen 37 graver, Hausta / Bratthauan 50 graver, Kvebergstuen / Kampen 14 stk. Daterte dyregraver i Vestfjella og tilgrensende områder er fra like før vår tidsregning til 1400. Utgravinger og undersøkelser viser også at det har vært skiftende bruk, ofte har graver ligget ubrukt i perioder, for så å bli tatt i bruk att.

Ved Gravmobakken i N. Atndalen er det et system på innpå 20 graver. I 1716 var det en sak om rettigheter og bruk av fjellet og disse gravene tilhørte Ildstad og Solbjørg i Nord-Fron og var bruk til 1680 åra. I 1666 er ”dyregilder” som Sørhus i Alvdal hadde, tatt med i matriklen

Det er mange saker på 17-1800 som viser at graver ble brukt til innpå 1700. Geværet gjorde jakta enklere, men etterlater seg færre spor.

Jarnblestring

Groper i bakken, som vi trur er attfylte, sammenraste, mislykkede dyregraver, kan vise seg å være noe helt annet. Slike groper treffer vi på ved Øverdalssetra og Stor- og Vesle Grytdalen i Sollia. Disse gropene blir tolket som spor etter kølbrenning. Kølbrenning i grop dateres til eldre jernalder og middelalderen. I tilknytning til noen av gropene finns det store hauger med slagg. Køla produsert i gropene ble brukt til å framstille jarn av myrmalm. Sjølve framstillingsmåten er det dessverre ikke spor etter.

Ved Øverdalssetra finner vi også et annet, svært sjeldent kulturminner. På flere steiner er det hogget inn små groper, skålgroper. Dette oppfattes som en form for helleristninger, med tilknytning til jordbruk / seterbruk. Kanskje ble de brukt til ofring for gode år.

På Stormoen i Alvdal er det registrert 44 kølgroper, datert til tida 1020 til 1160. Det er mest naturlig å tenke seg at køla ble brukt til jarnblestring, men det er ikke funnet noe slikt anlegg. Yngre blesteranlegg finns, men de er daterte til 1400tallet. Mange vil ha sett slike yngre blesteranlegg, omtalt som Evenstad-metoden, steinsatt groper med åpning i front, gravd inn i bakken. Leiter en til høgre finner en kanskje en haug med slagg. Disse ulike kulturminnene viser framstilling av jarn over en periode på mer enn 2000 år. Øverdalsgropene er fra eldre jernalder, 500 før vår tidsregning, mens den siste smeden i Sollia som brukte blesterjarn, Halvor Tangen, døde i 1890

Dette viser at området at området har hatt en spesiell posisjon når det gjaldt produksjon av jarn fra myrmalm.

Jarnblestringa ble avsluttet med den såkalte Evenstad metoden, brukt fra 14/1500. Navnet har metoden etter Ole Evenstad, storbonde på Evenstad i Stor-Elvdal, lensmann eidsvollsmann og stortingsmann, og opptatt av næringsutvikling. Han kjente til jarnblestring fra nærmiljøet, svært sannsynlig i Sollia. Han såg at det gikk nedover med aktiviteten, det lokale jarnet ble utkonkurrert. Derfor samlet han opplysninger og leverte inn ei avhandling til Det Kgl Danske Landhuusholdningsselskab med tittelen ”Fra Myr-Malm til Jern og Staal”, trykt i 1790. Han fikk gullmedalje for avhandlinga, vi fikk den mest detaljerte beskrivelsen som finns, men jarnproduksjonen fikk ikke noe oppsving.

Interessant er det også å merke seg at Kong Håkon 6 er opptatt av at nord-østerdølene skal bli mer aktive i framstilling av jern. I Rettarbota av 1358 gir kongen nord-østerdøler rett til å ”føre eders varning til Hedmark og andre steder”, antakelig Hamarkaupangen og Åker.

Fra rettssaker hører vi om grimsbygger på jarnblestring i Atndalen siste halvdel av 1600. I 1682 henter Ole A Storsteigen myrmalm i fjellet og blir dømt for å ha brutt helgedagsfreden, mens det i 1691 blir forbudt for ”LilleElvdals indvaanere at bemektige sig myrmalm” ved Vesle Nehatten, nordøst for Blankgrytkroken. Samme år sikrer bøndene på Hanestad seg hevdsrett på myrjarnblestring fra Dypdalen til Gråhøgda. Dypdalsgardene i Sollia hadde i 1770 blesterstue mellom Finsjøen og Atna. Oppsitterne i Setningslia hadde særrett til å drive blester og køl i Atnlia. På Kirkestuen i Sollia ble det drevet bondeindustri med jarnproduksjon, tjurru- og kølbrenning.

Ingen kommune i Nord-Østerdalen er så gjennomregistrert når det gjelder kulturminner i utmark som Alvdal. I kommunen er det registrert 140 blesteranlegg, med en viss konsentrasjon innover Sølndalen, i Plasslia, innover dalen mot Sølnsetra, Vardmoan sørover mot Finnbudalen. Et spesielt interessant anlegg låg ved Kjølldalsbekken, dette hadde nok vassdrevne belger. Einar Steimoeggen omtaler anlegget i bygdeboka og Erling Flaten klarte å spore det opp att. Daterte anlegg i Sølndalen skriver seg fra 1455 til 1645.

Stadnamna Blestermyrene og Blæsterdalen forteller også om blestring

Kølbrenning

For å framstille jarn måtte en ha køl. Brenning av køl brent i groper ble avløst av milebrenning. Kølbrenning i miler fikk et voldsomt oppsving når gruvedrifta og smelthyttene ble etablert fra 1630-åra. Bergverkene hadde enorme behov og dreiv opplæring. Spora etter denne aktiviteten, kølbotnene, er lette å finne. På litt flate og tørre moer, gjerne på en såttå opptil 8-900 m o h finns det sirkelformede måssåkledde voller, med små grøfter, hull i ytterkant, 8-12 m i diameter. Milene ble reist, som et spisstelt, tekket med never, torv og brent, når de ble revet ble tekkinga liggende igjen som en voll. Et annet lette kjennetegn er jo at jorda er helt svart, kølbøss, ofte ser en også trekølrester.

I Alvdal er det registrert 2150 kølbotner, svært mange av disse ligger på Strand, omtalt som Langstrand, et sammenhengende område over til Hanestad, dessuten i Aumdalen og Sølndalen.

Hovedmottaker av køl ble etter hvert Lovise Hytte på Plassen, men det ble også kjørt videre nordover.

Garden og setra

At setra er et innholdsrikt kulturminne, ser vi fort. Det er rikelig med konkrete spor, men her som mange steder ellers spiller også tradisjonene, den immaterielle kulturarv, en stor betydning. Verdien av setra og utmarka viser seg tydelig i bebyggelse og spor etter virksomhet. Setra og utmarka var en forutsetning for gardsdrifta. Hvor og når ble setra anlagt? En ser at de eldste garda, etablert på 1600 tallet, ganske umiddelbart fikk seg seter, gjerne langt til fjells, som innerst i Sølndalen med Breisjøseter Flatsetra Follandsvangen, Langsetra og dessuten i Aumdalen Det er ikke snakk om noe suksessivt framrykk, slik at de yngste gardene måtte lengst til fjells, snarere tvert om.

For å utnytte utmarka best mulig hadde gardene flere setrer. Vårsetra låg ganske nær garden, på en solvendt plass, bart og gras tidlig. Ved St Hans var det dags å flytte til fjells, til fjellsetra. Eldre garder kunne ha to fjellsetre. Setrene var nokså mye på salg. Bøndene var stadig på jakt etter de beste beitene. Til tross for Alvdal vestfjell og østsida av Glåma, har Alvdal begrenset med gode beiteområder. Alvdølene søkte seg derfor også til andre beitetrakter, framfor alt Einunndalen.

Litt om bebyggelsen

Å. O.Vinje skriver i Ferdaminne: Det beste ved det øysterdalske Stell er Sæterstellet, for i dette er her endaa best i det heile Land…Paa dei gode øysterdalske Sætrar var Sæterbudi afdeild i tri Hovudrum, og det var i ei gang i Midten som Arbeidsrum for Kjering og slikt nokot og so liksom til Forstova; og so var Mjolkebudi med Radir for Mjølketrog og Kollur og Smør og Ost, alt drivande kvitt og med Jordgolv elder flate Steinar for at halda det kaldt; og so var det Daglegstova med Skorstein og Sængir; der var Golvet skurat reint som til ei Prestestova og strøytt med Bar; og so var det ein Kove til Sængerum…. Og so var det Stabur for Kjøt og slikt, som kunde gjeva Afsmak af seg. Det var Fjos og slikt nokot, alt liksom paa ein full Gard heime berre alt var mindre………. Høysel elder Høyløda er der no paa alle Sætrar, naar der er Slaattevollar, som det vanlegt er; men ogso denne Høyløda var best paa dei øysterdalske Sætrane” Men Vinje var ikke imponert over plassvalget for setrene, bøndene” lagde sine hus paa Steinbakkar og kaldsur Jord. At grava mange og djupe Veitur synest vera det siste, Folk læra baadi heime paa Garden og burte paa Sæteren” Vinjes beskrivelse av bebyggelsen gjelder fremdeles, sjøl om vi ikke må glømme at det var storbøndene i Stor-Elvdalen Vinje tok inn hos. Beskrivelsen passer godt slik setrene også er i dag, godt 150 år seinere. Vinjes og andres observasjoner tyder på at vi må tilbake til slutten av 1700 begynnelsen av 1800 for å finne andre måter å bygge og plassere seterhusa på.

Mer om husa

Bygningsmaterialer, tømmer og bord, måtte fraktes fra bygda, men somme tider var det gjenbruk av gamle hus. Det var ikke mye bygningsmaterialer å finne i setertraktene. Bare unntaksvis var det tilgang på stein som kunne brukes til bygging. Vinje beskriver den klassiske seterstua, inngang i skjæle på midten, med seterstue mot sør og sola og bua mot nord og skyggen. Men vi finner også noen seterstuer av eldre type med inngang i gang, forgang, med dør til seterstua og et lite kammers bak gangen. Der forholda låg til rette for det ble det gravd og murt kjeller under seterstua med utvendig inngang.

Fjøset var også i tømmer, tømmerlengden ble utnyttet med inngang i gavlen. På større setrer med to tømmerlengder. Det var nokså vanlig at to fjøs ble satt mot hverandre, med et skjæle i mellom, for ku og geit, mens ungdyra kunne ha et eget fjøs, baggfjøs. Noen hadde også eget saufjøs. I gavlveggen var det møkkglugge, etter hvert var det noen som fikk møkk-kjeller. Steinfjøs er sjeldne.

Mjølka måtte fraktes til nærmeste sikre oppkomme for avkjøling. Her ble det satt opp et enkelt hus, kanskje kombinert med kokhus, som like gjerne var et hus for seg, i nærheten av seterstua, om ikke seterstua og skjæle ble brukt. Smør og ost ble laget, som Vinje beskriver, i bua.

Det gikk mye ved, så en skulle tru at skålen var et viktig hus, slik var det også mange steder, men ofte kunne også vedhaugen ligge under åpen himmel.

Det gjaldt å sanke så mye for som mulig, slåtten på setra var viktig. Setervangen ble inngjerdet, men ikke minst ute i utmarka var det slåtteng som det ble hegnet om. Spor etter slåtten finner en. Høyet ble hatt i løa eller satt i stakk og vinterhesje. På mange slåtteng kan en finne spor etter botn, ”golvet” i stakk og hesje. Løa skulle ha bra gjennomtrekk, så da var bjørketømmeret brukendes. Mange små enkle løer ble laftet eller satt opp i grovt reisverk. Løa var også et nyttig krypinn når det ble dårlig vær eller når en ville trekke seg vekk og slappe av. Mange brukte tida til å skrive på veggen, navn og årstall, men også betraktninger og ønsker. ”Jeg vil danse med eder jenter”. En må være forsiktig med slike inskripsjoner, også med dagens supplement.

Ikke alt arbeid satte spor i landskapet, men det ble slått størr, til for eller sengefyll, sanket ris, løv og gjerdefang. Det ble hentet mye måsså i Sølnkletten, noen kunne gjøre det i nærheten av setra, mens andre hadde måssåtak lenger til fjells med egne overnattingsbuer, der vi kan finne rester av måssåkasser, harker og måssåkølfat. Alvdal vestfjell var måssåfjellet også for bønder lenger nord i bygda.

Gjeting ble brukt, men likevel var det nødvendig med inngjerding av setervangen. Gjerde krevde også mye materialer, så en prøvde å bruke det en kunne finne i nærheten. Da ble det steingjerde eller risgjerde med jordvoll, stein og ener. Rajegjerde og skigard ble også brukt. Ikke minst skigarden krevde mye materialer.

Barna var med på setra. Det var nok av arbeid og nytte de kunne gjøre, men det ble også tid til leik og moro. Da ble det ofte bygd lekesetrer, en lekte de voksnes arbeidsliv, grov eller murte i stein fjøs og seterstue, med kongle-, stein- eller beinkrøtter

Mye og hardt arbeid på setra, men likevel fritt og fint. Det var folksomt på setrene, så ikke minst ungdommen benyttet anledningen til å treffes på faste danseplasser.

Fjellet ble også brukt til beite for dyr som ikke hadde tilknytning til setra. Spor etter gamle felegre, ungdyr ble kjøpt opp gikk på beite hele sommeren og solgt om høsten. I seinere tid har det vært ulike tiltak for felles sau- og hestedrifter. Ikke så mye synlige spor, men vandrer en i nærheten av Hattfløyet er det grunn til å minnes kampen mellom alvdalshingsten Kong Knut og rendølenes Romulus.

Fiske

Gudbrandsdølenes tidlige bruk av området, viser seg fremdeles i bevarte buer og nøster, i navn og tradisjon. På Snødølvollen ved Setningssjøen var det fiskebruk med dyrkede voller. Tilsvarende er det ved Atnsjøen, Finnsjøen og Langtjern. Dette er en bruksrett eldre enn den faste bosettingen, og ble delvis opprettholdt i tilknytning til transportvirksomheten til Røros.

Gode fiskevatn ble også tidlig utskilt og skyldsatt, særlig knyttet til sjøene innerst i Sølndalen. Fjell og seterressursene ble delt opp i flere eiendomsobjekter etter type ressurs. Beiterett og seterbruk en eiendom, mens fiskerett og jaktrett ble egne eiendommer med buer og nøstre.

I 1833 selger Borsen Storsteigen seter pluss ¼ i Fiskevandet Bredsjøen, og tre år seinere oppløses fellesskabet i Bredsjøens Fiskevand.

Nøstervollen ved Haustsjøen omtales i skogdelinga av1886.

Jakt med børse / snare / saks

Dyregravene viser tydelig områdets verdi. Seinere tids jakt setter ikke særlig spor, men var og er av stort omfang og betydning, enten det var er med snare, saks, bruk av bås eller gevær. Voksne karer kunne ha jakt og fangst som ei vesentlig næring. For ungdom kunne snarefangst av ryper ofte være eneste muligheten til å skaffe seg noen kontanter. For mange var setra utgangspunktet. Det ble også bygd buer, ”ruphus” enkle små buer av stein og tømmer, delvis gravd inn i bakken. Mange steder kan en komme over tomter etter slike. Med økende interesse ble småvillt- og fugljakta utleid, ofte for mange år til faste jegere fra byen. På mange setrer ble det da bygd romslige jakthytter.

Elg og reinsjakt

Viktigste jakta for rettighetshaverne var jakta på rein og elg. Betydningen kan vi se på stabbur rundt Sølnkletten. Mange steder er det tett med trofeer, også en og annen bjørnskalle.

Skogen

I skogen finner vi et uttall kulturminner, skapt over lang tid. Det er spor som viser nærmiljøets bruk, men også de store økonomiske interessene som etter hvert kommer inn. Det var behov for byggevirke og materialer, i bygda og på setra, dessuten råstoff til ulike produkter. Utover 1600 økt behov og mulighet for å levere tømmer og trelast sørover og nordover til bergverka, styrt av ulike virkemidler.

Skogsområder ble kjøpt eller leid for et visst antall år for uthogst. Spor etter tidlig drift finns.

Skogsarbeider og hest måtte ha husvære. Ljørbua, ble ofte satt opp av hoggerne på stedet, sammen med en enkel stall, om ikke hesten måtte stå under ei lurvegran. Krava ble større og ljørbua fikk ovn. Etter hvert kom det større romslige brakker, avhengig av driftas størrelse. Svenskbrakka, fellesbrakke med kokke ble tatt i bruk. Det ble også anskaffet lemkoier, lemmer som ble skrudd sammen på stedet, mens en andre steder satset på en kombinasjon med stall i første og oppholdsrom i andre, og utnyttet varmen fra hestene.

Største parten av tømmeret ble fløtt videre til foredling, med Glåma og Atna som de store fløtervassdraga. Særlig langs Atna, er det mange spor, med fløting fra 1709 i nedre del, nokså snart også øvre del. Også i de mindre vassdraga ble det fløtt, sjøl om det kunne være vanskelig nok. Bare småkvanta ble tatt inn til de lokale sagbruka for lokal foredling. I fossen ved Atnbrua var det sag allerede i 1760. I 1916ble det bygd ny dam med inntak for turbinen til Atnebroen Sag & Høvleri, innkjøpt 1914 på verdensutstillingen i Oslo.

Spor etter sager og kverner i de fleste elver og mange bekker.

Elvene ga kraft, også etter hvert elektrisk kraft, Sølna Kraftverk ble satt i drift i1916, mens lyshuset ved Atnbrufossen ble bygd under krigen.

Tjurrubrenning

Skogen og tjurrubrenninga hører sammen. Kølbrenning er kjent langt bakover, sannsynlig også lang tradisjon med tjurrubrenning. Tjurrua var et viktig og verdifullt produkt, solgt eller brukt som byttemiddel Aktiviteten måtte foregå der det var tilgang på råstoff, oftest i tilknytning til garden. Særlig i Atndalen er tjurrukjellen et markant innslag, oppmurt i stein, nesten som en grunnmur, tilnærmet sirkelformet. Her ble mila reist. En enklere variant er tjurrudalen, mer gravd ned i hellende terreng.

I nyere tid var det industriell framstilling av tjurru flerre steder.

Bergverk / gruver

Trondheimsfeltet med malmførende skiferbergarter berører Alvdal vestfjell, fra Baugsberget og vestover. Det betyr at en finner malm her. Dessuten er det i samme området elver / bekker som ga kraft til blåsebelger og knuseverk. Mange spennende kulturminner forteller om en omfattende virksomhet.

I Baugsberget og i Gruvåsen ved Gammelsetra finner vi de første koppergruvene. Slagghaugene ved Lovise Hytte ved Sølna forteller klart at dette var en av de eldste og viktigste smelthyttene i regionen. Malmen kom fra ulike gruver i Alvdal og særlig Folldal, med veg direkte fra Folldal. Lovise Hytte ble også en viktig del av Rørosverket og mottaker av mye trekøl.

Ved Gruvbekken i Grimsbu er det murer og konstruksjoner etter et stort malmknuseri knyttet til Folldal Verk, det såkalte Monsens minne, etter Chr. Monsen på Linnerud i Kristiania, en av Verkets eiere. Med ny gruvedrift i Folldal ble taubanen anlagt, i en trase litt sør for den gamle vegen over Haustdalen. Taubanen var i drift fra 1907 til 1967, revet i 1969, men traseen syns ennå som ei gate i skogen, sammen med mange andre spor.

Det er også andre, mindre spor etter anna bergverksdrift. I Reinslia ble det tatt ut kleber, mens det i Plasslia var kalksteinsgruve. Rester etter ovnen finns ved Litrøa. På Svartbekk-kjølen ble det forsøkt med hellebrott på sparagmittskifer.

Reiseliv/ turisme

Mer tid til rekreasjon og ferie, sammen med moderne framkomstmidler, førte også turister, ferierende, til området.

Nyttetrafikken forbi Atnbrua, til og fra Røros, var av stort omfang og en spore til noe mer. Flere garder tok etter hvert mot reisende på denne strekningen og bygde deretter.

Når kom så den første turisten? Fra 1840 økende interesse for fjellet. Det var Rondane som trakk de første turister i dette området, med første kjente bestigning av Rondeslottet i 1874. Med Rørosbanen i 1877 og togstopp på Atna, kommer turistene. Forlaget Chr Tønsberg gir i 1879 ut Illustrert Haandbog for Reisende og anbefaler tog til Atna med mulighet for ”Kvarter” på Brænd, Utti, Nesset og Straumbu. Vi ser at det særlig er Atndalen som prøver seg på reiselivet og det bygges nye og romslige bygninger på flere garder. På Utti bygges det ny hovedbygning i 1891 og på nordre Nesset kommer det ny bygning 1905, som utvides i 1928.

Ikke mange områder fikk slik markedsføring som Atndalen takket være ”Vinternatt i fjellene” av Harald Oskar Sohlberg. Det startet med en skitur i mars 1899, han kom så tilbake flere ganger og tok inn på Utti, nordre Straumbu, Midt-Nesset og Amperhaugen. Det var en lang prosess, bildet ble utstilt i 1914. Fridtjof Nansen bidrog også med boka: Friluftsliv Ved Rondane og Sølenfjell(rett nok i Rendalen) som kom i 1916

De andre bygdene viste også litt utnytting av den gryende turismen. Det var ofte kjerringa som låg på setra, så det var ikke aktuelt å satse på turister heime på garden. Men på setra var det mulig å få til en kombinasjon. En kunne leie ut rom til bofaste turister eller ta imot fotturister som fulgte rutinene på setra. De fikk frokost når fjøsstellet var gjort og middag, enten før eller etter fjøsstellet. Den vanligste ruta var gjennom Alvdal vestfjell til Atnbrua, med mulig variasjoner til Hanestadnysetra eller Stadsbuøyen og Straumbu i Atndalen. Flere setrer i Alvdal, startet på begynnelsen av 1900 og utviklet seg gradvis.

Under krigen var setrene i Alvdal vestfjell populære, det ser en ikke minst i gjesteboka på Breisjøsetra. Fra 1960 dabbet interessen av og turistsetrene stengte. Nå er det bare Breisjøsetra som eksisterer, men nå uten kuer. Breisjøseter tok imot turister fra omkring første verdenskrig og bygde turisthytte i 1925. Etter et opphold var det nyåpning i 1972 og nybygg ti år seinere. En enkel veg for nødvendig transport ble anlagt i 1988.

DNT viste også interesse for Alvdal vestfjell, med merking av stier, som ofte fulgte tidligere tråkk. Etter hvert ble det også opprettet samarbeidsavtaler med setereiere om etablering av sjølbetjente hytter. I Stor Grytdalen, der det nå er sjølbetjeningshytte, var det tidligere seterfolk som tok mot gjester, stien ble merket i 1946 med avstikker til Hanestadnysetra.

Videre utvikling av reiselivet skjer særlig i Sollia. Nordre Enden, seinere Enden pensjonat, nå Rondane gjestegård, tar imot turister tidlig med eget bygg i 1928/29 og flere seinere. Atnasjø kafe kommer i 1950, første huset er ei lembrakke fra krigsfangeleiren på Løsset, deretter Fjelltun turistheim 1952, feriested for Hamar Jern og Metallarbeiderforening fra 1975 og Rondetunet turistgard på Nordre Havn i 1973.

Det kommer også turister som vil ha egne garder med utmarksrettigheter. CM Guldberg ferierer på Sør Nesset fra 1880 og kjøper garden i 1879, mens ingeniørmajor Kristian Kornelius Hagemann Brandt kjøpte Slåbumoen i 1892.

Ved århundreskiftet kommer de første hyttene ved Haustsjøen i Alvdal, der det seinere er oppført mange hytter, tilbaketrukket i forhold til Langsetra. Sollia også tidlig ute, Atnestua bygd 1917, var den første nyoppførte ferie- og fritidsboligen.

Minner fra siste krig

Under krigen var Vestfjella tilholdssted for motstandsgrupper, spesielt var Ruudshytta en viktig base. Dette er markert med en minneplakett. I området kan en fremdeles finne rester etter containere som ble sluppet under krigen.

Minnebautaer

Alvdal Vestfjell er rolig, ufarlige fjell, som gir gode opplevelser. Oppe i Sølnkletten finner vi ei minnetavle knyttet til en god opplevelse ”Reist af Mari Lien, Inga Ørbeck og Otto Hendriksson 22-7-1908. Enighet gjør stærk”.

Men været kan bli hardt og ulykker inntreffe. I Fjellrøstvola, vest for Aursjøbekksetra står Lauritsstøtta, reist til minne om Laurits Ness 23-11-1910. Ness skadde seg på rypjakt, han ble hjelpt til bygds, men døde. Oscar P. Øien var på rypjakt i Mjovassdalen i 1904 og ble tatt av et snøras.

Avslutning

Vestfjella er et innholdsrikt område, rik på natur- og kulturopplevelse, som viser samspillet mellom naturen og livsgrunnlag for bygdene som grenser inntil. Det er grunn til å ferdes med respekt for så vel natur og kultur.

Kilder

Det har vært mange forskjellige kilder. Ei viktig grunnlagskilde har vært Askeladden; Riksantikvarens database for kulturminner. Basen er i hovedsak knyttet til perioden før 1537 (fornminner) men også noe yngre materiale er lagt inn. Regionale og lokale registreringer i offentlige og privat regi er også benyttet, særlig for Alvdal, Folldal, deler av Hanestad, supplert med feltarbeid utført av museet.

For Alvdal sin del ble det utarbeidet et eget kulturminnekart i forbindelse med revidering av

kommuneplanens arealdel.

Av viktig kilder må nevnes: o. A. Vinje: Ferdaminne frå sumaren 1860, utgitt 1861. Bjørn Brænd: Sollia, 3 bind, Halldor Nyeggen: Kulturminner i utmarka i Alvdal.(basert på registrering som han og Erling Flaten har gjort) Bjørn Wegge: Fjelljegere, dessuten Wegges registrering av ryphus, Leif Braseth: Den store malmåra og Veidemann i en brytningstid. Per Arnfinn Bergebakken: Sætrer i Alvdal vestfjell. Stein Wardenær og Jørgen Streitlien: Sætrer i Haustdalen. Arne Espelund: Ole Evestad – Liv og virke, inneholder også: O. O. Evenstad ”Fra Myr-Malm til Jern og Staal”, Bondejern i Norge og Fra berggrunn og jordsmonn i Rørostraktom

Dessuten: opplysninger fra Grimsbu Gard og Grendeutvikling, Anton Brænd, Jo Øvergaard, Ole Anton Brænd, Ola Blæsterdalen, John O Bakken, Halldor Nyeggen, Erling Flaten, Anders Flaten, Leif Gunnar Bjørke, Erling Øvergaard, Sverre Oskar Øverby m fl.

Trykt i Årbok for Nord-Østerdalen 2011
Der ikke anna er nevnt er forfatteren fotograf

Legd -omsorgsvesen- i 1848

2012-01-10T13:13:00.000-08:00

Legd i 1848

Et lite innblikk i tidligere tiders omsorgsvesen

Av Per Hvamstad

Det går mot slutten på andre uka av nyåret 2012. Etter hvert har vi kommet inn i den vante rytmen att, men nå skal vi prøve en ny øvelse. Vi skal prøve oss på å skru tida tilbake. Vi skrur tida tilbake til samme uke i 1848, og 14. januar. Sida det er lørdag for oss, tar vi turen til Savalen. Vi kan jo håpe på at det var is og snø på Savalen 14. januar 1848. I alle fall ville det være store sjanser for at vi møtte eller såg en mann i 30 åra med en liten sekk på ryggen, enten til fots eller la oss håpe han hadde noen enkle ski, ta seg fram over Savalisen, nordøst over mot Kviknedalstjønna og Fådalen.

Det er legdslemmet Arne Embretsen Leet som er på sin vandring. Som legdslem må han vandre mellom garder som påbudt å gi han husly og mat på omgang. Nå skal han ut på ei lang vandring, nemlig fra Viken eller Naustermoen til Fådalen.

Sjøl om vi bare er to uker ute i januar har Arne Leet allerede vært innom 5 ulike garder. Nyttårsdagen,1 januar kom han til Sagvangen. Hvor han kom fra veit vi ikke, men på Sagvangen fikk han være ei natt. Tidlig neste dag måtte han legge ut på vandring for å nå fram til sitt nye oppholdssted mens det var lyst. Han skulle nemlig gå til Strålsjøåsen, innpå 1,5 mil, litt ettersom vegleia gikk. På Strålsjøhaug skulle han være to netter, så var han heldig for på nabogarden Strålberg skulle han være hele 8 dager, altså ei god uke. Så var det å gå til naboen Strålsjøvang for to netters opphold og så til Vika eller Naustermoen. Der ble det bare ei natt før han måtte ut på ny vandring, denne gangen helt til Fådalen. Det er nå vi treffer han. Var Savalisen sikker, var det jo bare å ta beina, eller la oss håpe skia, fatt. Uansett var det ei lang vandring, anslagsvis 2 mil. Etter denne lange turen kom han fram til Iver Iversen Faadalen, eller Vangen nordre, der skal han være 2 dager, hos de to neste naboene 3 dager hver, før han går til Smedhaugen der han bare blir ei natt. Siste dagen i januar er han hos Peder B. Brendbakken. I løpet av januar har han da skiftet oppholdssted hele 14 ganger. Dette er likevel bare begynnelsen. Han fortsetter si vandring, for å få opphold og noe mat, fra gard til gard, innom alle skattepliktige. Rundt på Fåset, nedtil Strømseng på Auma og over elva til Røsten. Fra Røsten går det videre oppover Kjæreng, på østsida og oppover langs elva. Lengda på oppholdet avhenger av størrelsen på garden, svært mange steder bare ei eller to netter, mens det andre steder er opptil ei uke og mer. I Tynset-bygda der det er mange store garder og tettgrendt blir det ikke så strabasiøse vandringer. På Neby hos Peder Tangen blir han i 20 dager og i Prestegarden 14 dager. Men først har han gjort ferdig vandringa på østsida. Vi kan følge han dag for dag, våren, sommeren og høsten og en ny vinter melder. På nytt står jula for døra. Jula kan han feire på Bangen og nyttårsskiftet har han kommet til vestre Rusten. Men så må han utpå ei lengre vandring att. Fra Rusten går vegen over Brydalskjølen til Storrøsten, der er det to garder, han blir fem dager på hver, så er det framatt i bygda til Kuskmoen.

Nå har han vandret godt og vel ett år. På nyåret 1849 vandrer han ”opp med elven” til Telneset og nedatt over. På førjulsvinteren har han kommet til Neby og Prestegarden. Jula og nyttår er han i Nordigardstrøen og Motrøen

I januar 1850 er det fremdeles att noen garder oppi Bygda og rundt kirka, dessuten nedover Smågarda mot Fåset. Så bærer det oppover Tunndalen om Lonåsen og Kroken. Fra Kroken til og med Stubsjøen er det mange bruk på denne tida og Arne Leet bruker om lag en måned på strekningen. Men 18. november kommer til sitt siste oppholdssted, på vandringa gjennom bygda, nemlig Sparsjøvolden. Dette er Sparsjøvolden søndre der brukeren heter Nils B og kona Berit, født Storeng. Der skal han være 4 dager. 20 år seinere er det slutt med gardsbruk på Sparsjøvolden, kjøpmann Peder Tangen kjøper garden og brukeren med familie, unntatt en sønn drar til Amerika, mens brødrene hans har dratt til Bardu og Talvik.

Vi kjenner ikke fortsettelsen, men kanskje han nå skal tilbake til Sagvangen, De to garda er jo nærmest for naboer å regne, med bare ei god halv mils avstand mellom.

Et dokument som sier mer enn ord!

I ei samling gamle papirer som Nordøsterdalsmuseet overtok etter Hans Eggen Tynset, (1 låg en liten beskjeden notisbokliknende sak, 17 x 9 cm grått papir, holdt sammen i ryggen med grå hyssing. Ingen ting på framsida, de to første sidene noen slags kvitteringer, men øverst på tredje side står det: Arne Embretsen Leet Som Legdslem. Når vi blar videre ser vi at dette er ei liste over garder han skal vandre mellom for å få til livets opphold. Eller som det står: Liste hvorefter Arne Embretsen Leet haver at gaa om som Lægdslem i Tønset Hovedsogn i følge Fatigcommisionens Beslutning af 7de Decemeber 1847.

Så følger ei liste over aller garder i hovedsoknet, fra nabo til nabo

Lista er datert 28. desember 1847 og signert fattigkommisjonens medlemmer

Peder A. Nereng og Bersvend M Often

Det måtte føres nøye kontroll med oppholdet, så på hver gard måtte brukeren, kvitterte for ankomst og avgang.

1848 Ankom Til Sandbakken d 21 de augusti og afgik d 31 Augusti Ankom til Sandtrøn de 31 Augusti og afgik d 7de September Til Kalbækken 7de og afgik 15 September

De Kledningsstykker og Andet som Arne E. Leet har, ere:

Skjorter av Uld Kortbuxer Langbuxer Trøier Undervest Par Strømper Halstørklæde Halsbind Strømpebaand Par Skoe Buxesæhler Huer av Bunding Kingos Psalmebog

Hvem er Arne Embretsen Leet. I flg Tynset Bygdebok er han født på Leet mellom på Fåset i 1818. Han drog til Rennebu i 1835 og kom att i 1837. Hva som har skjedd mellom 1837 og januar 1848 veit vi ikke i detalj. Men dette enkle, men likevel så detaljerte, dokumentet forteller med all mulig tydelighet at det hadde ikke gått så bra.

Vi skjønner godt at mottakelsen var blandet. Dette var en form for skatt pålagt den enkelte gardbruker. Velkommen noen steder, men sikkert påpasselig med at legdslemmet gikk videre i rett tid. Han fikk vel tilvist ei seng på loftet, i eldhuset, kanskje i fjøset eller i heldige tilfeller bak peisen, og måtte gå med i det arbeidet som var mulig.

Hva er legd ?
legd, husgang, fra omkring år 1200 en form for omsorg for uforsørgede og fattige ved at de gikk fra gård til gård med kort tids opphold hvert sted (omgangslegd). I Frostatingsloven var det en bestemmelse om husgang, og etter at Magnus Lagabøte hadde gitt en felles lov for hele riket (1276), ble fattigvesenet ordnet slik at gårdene i herredet etter tur skulle la de fattige få hus og mat. Denne ordningen er siden kalt legd. Fremveksten av pengehusholdningen førte til at legdsystemet ble lite hensiktsmessig, og fattigkassene begynte å tilby kontant betaling til dem som ville ta til seg fattige. Det nye systemet som gradvis fortrengte legdsordningen, ble kalt borttinging, og baserte seg på utsetting av fattige til private etter anbudsprinsipp. Ordningen med legd ble formelt opphevet i år 1900 da den nye fattigloven ble vedtatt.
Kilde: Store norske leksikon
Illustrasjoner:

1. Kart over Savalen som viser området Arne Embretsen Leets vandring i fra Sagvangen til Strålsjøåsen og seinere til Fådalen. Strålsjøåsen hørte til Tynset hovedsokn fram til 1865

2. Tegning av Savalen fra Strålsjøåsen, av Helge Ness

3. Savalen i desember 2011, foto: Per Hvamstad

4. Bilde av heftet og to sider som viser opplistinga

SE Trøndelag - kunst og visuell kultur i midten av Norge

2012-01-08T11:25:00.000-08:00

SE TRØNDELAG

- kunst og visuell kultur i midten av Norge, Hitsendt og heimavla er tittelen på ei innholdsrik og interessant bok utgitt av Tapir akademiske forlag i Trondheim

Hitsendt og heimavla er bind 2 i bokverket SE Trøndelag som presenterer landsdelens visulle kultur i tre bind. Første bindet tok for seg de første visuelle spor etter trøndere fra eldre jernalder og framover, mens tredje bind skal konsentrere seg om Trøndelags moderne bidrag til visuell kultur.

Redaksjon, som har bestått av Ingvar Aa. Klingenberg (sist sett Der ingen skulle tru at nokon kunne bu!) Johan Fredrik Urnes, Robert Øfsti har redigert ei omfattende bok både i tid og omfang. Solveig Lønmo har vært billedredaktør, ikke det minst viktige i ei bok som handler om visuell kultur. Boka dekker tida fra reformasjonen og fram til slutten på 1800, begynnelsen på 1900 tallet og har blitt på ca. 400 sider. Bortsett fra rikholdig innhold og bilder, er det ei lite påkostet bok, paperback, limt og med tynne permer, men boka er likevel solid arbeid, tross hard lesing holder boka. Det er egentlig hyggelig med ei bok som bærer preg av å ha blitt lest og som slik sett ber om å bli ei bruksbok, ei oppslagsbok. Boka er full av konkrete opplysninger, så det er ikke ei bok en blir ferdig med og setter i bokhylla. Solid og detaljert er også innholdet med bidrag fra 9 forfattere, forfattere fra landsdelens universitet, høgskole og museer, de fleste lokalisert til Trondheim. Hitsendt og heimavla er en programmatisk tittel. Gjennom flere artikler er det fokus på byen Trondheims posisjon og rolle. Byen har sjølsagt en gammel innarbeidet posisjon tilbake til middelalderen, med kirkesentrum og voksende borgerskap, knyttet til handel, handverk og skapende virksomhet. Dette var et miljø som hadde mange og sterke kontakter ut av landet, men var også godt forankret i landsdelen gjennom sin posisjon og sentrale tiltak.

Ingvar Klingenberg skriver om ulike sider av den visuelle bykulturen, slik den viser seg i kirker og boliger, hos det voksende borgerskap med sine mange herrskapsboliger der det ikke ble spart mye når innredning skulle gjennomføres. Han legger stor vekt på kunsthandverket, med utgangspunkt i laugshandverket, ei sentral ordning som sikret byhandverket fra bygdekonkurranse og med en kontrollert etablering. Til tross for at byen var liten var det svært mange dyktige handverkere, særlig stod gullsmedkunsten høgt, det samme gjaldt innredningshandverket, med mange dyktige interiør malere og møbelsnekkere. Klingenbergs artikler og tilnærming følges opp av Elling Alsvik og Ola Grefstad som tar for seg regional byggeskikk og folkekunst. De to viser hvordan bygdefolket bygde og innreddet, ustyrte husa, boligene sine. Det finns sjølsagt mange innslag, påvirkning, fra byhandverket, men det utviklet seg også lokale og regionale handverksmiljøet og -retninger. Handverkere var ofte på vandring, slik også i Trøndelag. Kontakten over Dovre til Gudbrandsdalen bidrog til at flere gudbrandsdøler slo seg ned i Trøndelag og skapte sine spesielle former og visuelle uttrykk. Byhandverket kan i større grad føres tilbake til navngitte mestere, mens det er sjelden ute på bygda. Grefstad har lagt ned et stort arbeid i å finne fram til navngitte folkekunstnere. Det er jo svært lite som er signert.

Anne Grete Sandstad tar for seg veving og strikking, særlig innen filleryer og framfor alt åkleveving, dobbelt vev, her er det flere navngitte veversker, som har satt fylket på kartet. Ikke mange steder viser moten seg så tydelig, og ytre påvirkning så tydelig, som i draktskikk. Karin Sinding presenterer mange spennende eksempler fra borgerskapets klær, mens Kari Margrete Okstad skriver om bunader i Trøndelag. Forfatterne gir oss muligheten av å se sammenheng og forskjeller mellom by og land. Kystkulturen har sine egne uttrykk. Amy Lightfoot skriver om tekstiler på sjøen, Jon Bojer Godal båter, mens Frode Kristiansen skriver om skip og skipsbygging. Maja Dunfjell gir oss et spennende innblikk i Sør samisk visuell. Særlig når det gjelder sør-samisk handverk, men også for kystkulturen, ser vi at samspillet mellom natur og kultur, gjenstander og produkter, er viktigere enn forholdet by land.

Forfatterne presentere et rikt materiale knyttet til materiell kultur, med fokus på handverket og synsopplevelsen. Boka viser en landsdel med stor aktivitet og stor spredning sosialt og geografisk.

Til tross for at boka er innholdsrik er det temaer en kunne ha ønsket seg mer fokus på.

Kontakten og samvirket mellom Trondheim og Røros berøres bare i liten grad. Det samme gjelder Røros sin rolle som inspirasjons- og spredningssenter. Forfatterne er også klar over at Nord-Trøndelag kommer litt i bakleksa når det gjelder presentasjon og eksempler.

Fylkesgrensene definerer ramma for boka og forfatterne holder seg stort sett innafor fylkesgrensene, men viser sjølsagt til at Trondheims påvirkning og innslag av trøndersk kultur ikke avgrenses av administrative grenser.

Per Hvamstad, etnolog

Etnologi - faget som forsvant

2011-12-02T08:09:00.000-08:00

Etnologi - faget som forsvant?

Av Per Hvamstad, 2560 Alvdal. Epost: per.hvamstad@online.no

Artiklen er trykt i ” Studenten som kom før faget” Etnolog Rigmor Frimannslund (1911-2006) – et minneskrift. Novus forlag 2011.

Det må sies å være en skjebnens ironi! Når det nå skal lages ei bok av og om Norges første formelt utdannede etnolog, Rigmor Frimannslund Holmsen, har faget gått over i historia og er erstattet med kulturhistorie eller kulturvitskap. Rigmor var etnologstudenten før faget var etablert, som Asbjørn Klepp så treffende formulerer det i en artikkel i Norveg (Klepp 1990). Alle som kom i berøring med Rigmor er enig i formuleringen: «Rigmor var en spennende person og hennes veg mot etnologien er fascinerende og ikke minst på grunn av tidspunktet, like før krigen, nesten som en spenningsroman». For å videreformidle litt av stemningen tar jeg med flere glimt fra Klepp. Etter å ha vært innom flere fagalternativer ble det «interessen for folkelige kulturformer» som seiret, og i første omgang faget folkeminne. Da hun seinere i sitt magistergradsarbeid ville legge vekt på folkelig skikk og bruk, ble hun vist til Nils Lid, som seinere ble vår første professor i folkelivsgransking (etnologi). Lid var dosent i nynorsk, med stor interesse for folkeminne, og med sterk dragning mot faget som var etablert i våre naboland under betegnelsen etnologi. Allerede i 1933 skriver Lid en artikkel «Um folkelivsgransking», der han satte likhetstegn mellom etnologi og folkelivsgransking. «Uten å si det hadde han med dette stilt seg på linje med en gruppe svenske forskere som i de senere år hadde gjort seg sterkt gjeldende også utenfor Norden og som allerede omkring 1920 sporadisk hadde brukt ordet etnologi om en virksomhet som ellers gikk under navnet folkelivsforskning» (Tobiassen 1981)

Studenten Rigmor Frimannslund og dosenten Nils Lid fikk begge, sammen med andre pådrivere, sentrale roller i introduksjon av studiefeltet etnologi i Norge og etter hvert som fag ved Universitetet i Oslo. Det tok imidlertid lang tid før det ble noe undervisning. Som Klepp forteller, drog Rigmor Frimannslund til Nordiska Museet i Stockholm med studentstipend. I Stockholm var Sigurd Erixon toneangivende professor i etnologi, med sentral plass også i europeisk sammenheng. Oppholdet i Stockholm ga også Rigmor Frimannslund kontakter i Baltikum.

Temaet for magistergraden, bryllupsskikker, var avklart med Lid før avreise. Bryllupsskikker var et tema som var trygt plassert i det svenske faget etnologi. I Norge fantes jo ikke faget, så hun så for seg at eksamen måtte tas i folkeminne. Men så begynte ting å skje. I 1941 ble Nils Lid utnevnt til professor i etnologi, men det gikk også rykter om stenging av universitet. Disse ryktene førte til fortgang både i arbeidet med magistergraden og etablering av etnologi som universitetsfag, med nødvendig godkjenning og utforming av reglement. I reglementet ble det, for øvrig etter påtrykk fra Rigmor, tatt inn at museumspraksis var en forutsetning for å få magistergrad i etnologi. I slutten av oktober ble oppgaven levert, men først tre uker seinere var etnologi anerkjent som eksamensfag og oppgaven kunne godkjennes. Så var det bare å gjennomføre de siste eksamensdagene og muntlig eksamen. Like før jul 1941 vant så den første kandidaten sin magistergrad i folkelivsgransking (etnologi) i Norge.

For å presentere kortversjonen av etnologiens totale løp ved Oslo Universitet, så ble den siste magistergraden avlagt i 199x. Nå ble det hovedfag og den siste cand. philol. med etnologi hovedfag i etnologi ble uteksaminert i 200x.

For å sette temaet – faget som forsvant - inn i sin rette sammenheng, må vi ha med oss noen flere detaljer om etablering av etnologi som fag ved Universitetet i Oslo og introduksjon av emnet i Norge. Hvem var det som sto i bresjen for å innføre studiefeltet og faget etnologi?

Vi går tilbake til Norveg nr 33 og denne gang er det Ragnar Pedersen (Pedersen 1990) som gir oss detaljer og interessante innfalsvinkler. Nils Lid blir altså utnevnt til professor i 1941. Før den tid hadde det pågått arbeid og påvirkning. Det kan sikkert avdekkes flere detaljer, men i følge Pedersen er, kan hende ikke uventet, Norske Museers Landsforbund blant de første som bruker fagbetegnelsen og begrepet etnologi. Det skjer i et styrereferat fra desember 1931. I forbindelse med vurdering av søkere til en stilling opplyses det at Hilmar Stigums forskningsarbeider «over landbruksredskaper har ført til rene etnologiske studier». Pedersen refererer også til at Hilmar Stigum allerede i 1934 som den første brukte etnolog om sin yrkesprofesjon. Og som vi allerede har nevnt, skriver Lid om folkelivsgransking og etnologi i 1933. Så langt om introduksjon av faglig tilnærming og profesjon.

I løpet av 30-åra blir det satt i gang mange dokumentasjons- og innsamlingsprosjekt, særlig fra Instituttet for sammenlignende kulturforskning, bondesamfunnsavdelingen, i klassisk etnologånd. Samtidig blir museas innsats og aktivitet mer omfattende, med økt krav og behov for profesjonalisering, slik det også er i dag på grunn av konsolidering og strukturering. Det var behov for utdanning av museumsarbeidere. Det var derfor naturlig at Norske Museers Landsforbund var opptatt av å få etablert etnologi som universitetsfag. Det var imidlertid lagdommer Helge Refsum som var den som sto hardest på. La oss ta et lite steg tilbake til Klepp og hans artikkel om Rigmor der han skriver om miljøet i Folkeminnesamlingen «… i blant kommer Helge Refsum, politiadjutanten som med sitt sterke kulturhistoriske engasjement og mange forbindelser til politikken var en av nøkkelpersonene bak den kommende opprettelsen av professorat i norsk folkelivsgransking». Refsum var formann i Romerike historielag og sentral i Landslaget for Bygde- og Byhistorie. Dette sammen med hans personlige posisjon og interesse ga han mulighet for å påvirke sine mange kontakter og sikre finansiering av et nytt professorat. I 1937 retter Landslaget for Bygde- og Byhistorie en henvendelse til myndighetene og avslutter: «La oss få professoratet i norsk folkelivsgransking og la oss få det fort». I budsjettet for 1940-41 var bevilgningene på plass. Da professoratet skulle besettes, var Norske Museers Landsforbund bekymret for at gjenstandene, den materielle kultur, ikke skulle få nok fokus ved vurdering av kandidatene og endelig ansettelse. Professoratet ble utlyst, og besatt med Nils, hans dosentur i nynorsk ble omgjort til professorat i folkelivsgransking (etnologi). (Kolsrud 1975) (Bø 1990)

Så har vi faget på plass med professor og den første studenten, som altså var ferdig magister bare en måneds tid etter at forskriftene for magistergradseksamen var godkjent. Men det var først i 1950 at faget fikk eget institutt: Instituttet for folkelivsgransking, «med det formål å samle originalopptegnelser om bygdekulturen og bli et sentrum for studiet av norsk etnologi». Vekst i stillinger og studenter kom først fra 1961 med nye frontfigurer: professor Knut Kolsrud og professor II Hilmar Stigum.

Det er ikke er her plass til å gå nærmere inn på fagets innhold og utvikling over tid. Men det er viktig å gi noen glimt fra oppkomst, antyde blomstringsperioden og noen blikk inn i den omfattende omforming som har skjedd. Det er skrevet en god del, riktignok bare mindre artikler i fagtidsskrift om de to første periodene: framvekst og blomstring. Derimot er det vanskeligere, i alle fall for oss som er utafor det nye miljøet og universitet, å få oversikt over og begrep om overgangen til kulturhistorie. Derfor gis det bare en svært stikkordmessig oversikt, belyst med noen illustrerende og tankevekkende sitat. En eller annen gang blir det forhåpentligvis laget en samlet framstilling over etnologiens historie og utvikling, slik vi har fra både Finland og Sverige med bl.a. «Pioneers. The history of finnish ethnology» og «Lusthusporten, en forskningsinstitution och dess framväxt 1918-1993», om etnologiens framvekst og blomstring i Stockholm. (Räisanen) (Hellspong)

Inntil videre må vi nøye oss med det vi kan finne i tidsskriftene Norveg og Dugnad, som også har gått inn! Sjøl om de også på sett og vis lever videre, som faget etnologi gjør det i kulturhistorie, i Tidsskift for kulturhistorie, som er et «… tidsskrift med utgangspunkt i kulturvitenskap og kulturhistorie (tidligere betegnelser etnologi og folkloristikk)… Tidsskriftet publiserer vitenskaplige originalarbeider fra norsk etnologi og folkloristikk, men inkluderer også bidrag fra andre land og beslektede fag».

Enn så lenge er det altså vanskelig å finne en samlet framstilling om overgangen fra etnologi til kulturhistorie.

Situasjonen ellers i Norden

Sia Rigmor Frimannslund Holmsen hadde mye av sitt faglige fundament fra Stockholm, er det naturlig også å se litt på situasjonen der og ellers i Norden. Norge er nå det eneste land i Norden som ikke har etnologi som universitetsstudium. I Sverige har faget ekspandert voldsomt og kan vise til sju undervisningsmiljøer, ved gamle og nye universitet, men også ved flere nye høgskoler. I Finland har etnologi holdt sine posisjoner, med fire etnologmiljøer. I Danmark holder Europeisk etnologi skansen ved København Universitet.

De fleste steder har det skjedd endringer i instituttstruktur og samarbeidsrelasjoner, men faget består enn så lenge, men stadig underlagt vurdering. En sak for seg er de mange ulike relasjonene faget inngår i, i det vesentlige av administrativ karakter, men også av faglig karakter.

Litt mer om Sverige

Situasjonen i Sverige er spesiell, det er interessant å kikke på heimesider og utredninger, bl.a. Granskning av utbildingarna i etnologi fra 2008[i]. Denne granskingen gir en nasjonal oversikt og gjennomgang av undervisningen ved universiteta i Stockholm, Uppsala, Gøteborg, Lund og Umeå, dessuten høgskolene på Gotland og i Södertörn[ii].

Stockholm har den eldste institusjonen, med professorat allerede i 1918, i nordisk og «jämförande folklivsforskning», den såkalte «Hallwynska professuren», knyttet til Nordiska Museet. Faget føres videre, men med vesentlige endringer i tilnærming og tema; fokus har dreiet fra det svenske bondesamfunn til andre samfunnsgrupper, lokalsamfunnsundersøkelser og samtidsstudier. Forholdet og nærheten til Nordiska museet er brutt, også fysisk ved at avdelingen er flyttet ut av museet. Et nytt institutt ble opprettet i 2005 bestående av etnologi, religionshistorie og genusstudier. Dette var også i høg grad en administrativ reform, en del av en større omorganisering:

«Ämnet hade gradvis förändrats från historiskt inriktad föremålsforskning til mer samtidsinriktad og antropologisk färgad kulturforskning». [iii]

Hva en kan tilføye når det gjelder profileringen «er at temaet forståelsen og gestaltningen av fortiden er i ferd med å bli sterkere markert, både i forskning og undervisning. I de senere årene har vi og arbeidet hardt for å revitalisere og forsterke kontaktene med museene. I forbindelse med bolognareformen i Sverige (jfr kvalitetsreformen i Norge) reorganiserte vi hele undervisningstilbudet, og fikk da både ekspandert og modernisert de kulturhistoriske kursmodulene og lagt inn museumskontakter, selv i en del kurs som ikke åpenlyst er kulturhistorisk orientert».[iv] Det er interessant å konstatere at kontakten med musea pånytt etableres.

Søkningen til faget var en periode for nedadgående, men er nå på veg til å snu, noe som oppleves som en stor lettelse, sia bevilgningene også i Sverige er knyttet til antall studenter og kandidater.

Interessant er det at i prosessen med å etablere flere universitet og høgskoler, har etnologi fulgt med som et tema verdt å satse på. Flere av de nye studiestedene har etablert seg som større miljøer enn eldre universitetsmiljø. For den som ønsker å få en visst tidsmessig oversikt gir jubileumsboka som markerer 50 år med etnologi ved Uppsala Universitet – Etnologin inför 2000-talet – et godt innblikk. (Arvastsson 2000)

Finland

Om situasjonen i Finland meldes det «at present Finnish ethnology is still going strong and its representatives actively participating in public debate on diverse current topics. We have these four chairs of ethnology – dvs Helsinki, Åbo, Turku og Jyvaskyla - in our four Finnish universities and the position of these has become established. There will never be more of us, but no less neither, if we can continue to be on the watch». [v]

Danmark

På København Universitets heimesider finner vi utfyllende opplysninger om «Europeisk etnologi», som en del av Saxo-instituttet.

Både i Sverige og Danmark ser vi det vi kan kalle et folkelig etnologi- eller folkelivsgranskingsengasjement materialisere seg i ulike foreninger og publikasjoner. I Danmark særlig gjennom virksomheten til organisasjonen Danmarks Folkeminder med Årboka Folk og kultur som nettopp er «Årbog for Dansk Etnologi og Folkemindevidenskab».[vi]

Hvorfor ikke etnologi i Norge?

Norge kommer altså i ei særklasse i Norden som eneste landet uten faget etnologi ved noe universitet eller høgskole. Det er ikke her plass til å gå nærmere inn på hvorfor denne utviklinga ble valgt, det er dessuten vanskelig å få detaljene på plass. Vi må bare konstatere at fra og med 2003 var stillingen den at «etnologi + folkloristikk = kulturhistorie», for å bruke professor Anne Eriksens formulering fra et seminar om temaet i Danmark.[vii]

Dette var et resultat en kom fram til etter grundigere drøftinger med følgende kjensgjerninger: Omorganisering ved universitet, fra mange små fag / institusjoner til større enheter «Institutt for kulturstudier (IKS) … ble etablert tidlig på 1990-tallet»… «nedgang i interessen for etnologi og folkloristikk blant studentene og kanskje ved universitetet generelt». Dessuten «... etnologer og folklorister (var) temmelig lei av hele tiden å bli kalt for ”småfagene på IKS”. Det var bare de innvidde (og knapt nok det) som skjønte hva ordene etnologi og folkloristikk i det hele tatt betød». [viii] Grunnen til at vi gikk over til å kalle oss kulturhistorie, var at de to fagene etnologi og folkloristikk slo seg sammen Det var stor enighet ved begge fagene om at vi skulle slå oss sammen for å styrke oss. Vi var også enige om at navnet var bra.[ix]

Betyr fagbetegnelsen noe?

Det er altså klart at fagbetegnelsen er borte og etnologer er derfor en utdøende akademisk gruppe i Norge, men lever i beste velgående i våre nordiske og europeiske naboland. Savnet av etnologibetegnelsen oppleves kanskje størst, med innslag av vemod, blant utdannede etnologer. Det lar seg nok også relativt enkelt påvise at det er institusjoner som har behov for personer med etnologisk kompetanse. I nåværende situasjon blir derfor spørsmålet om: Har kulturhistorie, kulturvitskap (i Bergen) eller andre fag og undervisningsemner tatt opp i seg viktige etnologiske arbeidsfelt og tilnærmingsmåter, slik at en med ulik bakgrunn kan løse oppgaver «i klassisk etnologånd»? Slik det ble sagt om Hilmar Stigum før faget var etablert i Norge.

Ser en på undervisningstilbudet som tilbys i kulturhistorie ved UiO er det et bredt spekter med temaer knyttet til byggeskikk, landskap og kulturminnevernets historie, primærnæringenes historie, materiell kultur og museumsvitenskap. I vår situasjon er det nærliggende å etterlyse temaer knyttet til samværs-, samarbeidsformer og sosialhistorie. Gledelig er det at både arkiv og museumskunnskap er en integrert del av et bachelor- / masterstudium, altså en videreføring av Rigmor Frimannslunds påtrykk for å få med museumspraksis i fagets første reglement.

Fra lærerkrefter er det imidlertid knyttet bekymring for emnenes framtid. Det er svært få som forsker innafor aktuelle temaer og dermed kvalifiserer seg til å være lærere ved universitet og høgskoler. Her ligger altså en stor og felles utfordring universitets- og museumssektoren.

Museums- og kulturvernfeltet har alltid vært et viktig arbeidsfelt for ferdige etnologer. Arbeidsfeltet ble allerede nedfelt i 1941, og seinere aktualisert særlig i forbindelse med Tilskuddsordningen til halvoffentlige museer i 1975, med opprettelse av nye museumsstillinger. Tida etter tilskuddsordningen ble en glansperiode for nyutdannede etnologer. Museumsmeldinga – St meld 49 Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying – som en oppfølger av den omfattende strukturering av norsk museumsvesen, innebærer på nytt økte forventninger og krav til norsk museumsvesen og behov for tilgang på godt skolert arbeidskraft.

Litteraturreferanser

Arvastson, Gösta, red m ff: Etnologin inför 2000-talet. Föredrag och artiklar med anledning av Uppsalaetnologins 50-årsjubileum den 8. juni 1998 Uppsala 2000

Bø, Olav: Nils Lid i Norveg, 33, 1990

Granskning av utbildingarna i etnologi. Rapport 2008:46 R Högskoleverket

Hellspong, Mats, red.: Lusthusporten en forskningsinstitution och dess framväxt 1918-1993.

Humanistisk forskning 2005 Stockholms universitet

Eriksen, Anne: ”Etnologi + folkloristikk = kulturhistorie”. Hentet fra internett: Pdf fil 2 Eriksen kulturhistorie Pt bare oppslagsformuleringen, teksten, som ligger hos København universitet, er ikke tilgjengelig.

Folk og Kultur, utgitt av Foreningen Danmarks Folkeminder, København.

Klepp, Asbjørn: Studenten som kom før faget. Rigmor Frimannslund – den første magister i norsk etnologi. Norveg 33, 1990

Kolsrud, Knut: Etnologi ved Oslo Universitet i Dugnad 1 / 1975

Leimu, Pekka: Finnish Ethnology in the 2000s University of Turku (internett versjon, mars 2009. www.hum.utu.fi,)

Museumsmeldinga – St meld 49 Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying

Pedersen, Ragnar: Norsk etnologisk fagprofil 1940-1960. En forskningshistorisk studie. Norveg 33, 1990

Räisanen, Matti, ed: Pioneers The history of finnish ethnology

Tobiassen, Anna Helene: Norsk etnologi. Røtter, fremvekst og profil opp til ca 1970 i Dugnad 3-4 / 1981.

[i] Granskning av utbildingarna i etnologi. Rapport 2008:46 R Högskoleverket, Stockholm.

[ii] På Studera.nu på internett opplyses det nå 26.11. 2009 at det undervises i etnologi ved Stockholm, Uppsala, Göteborg, Lund og Umeå universitet dessuten Halmstad, Gotland, Malmö og Södertörn høgskoler

[iii] Humanistisk forskning 2005 Stockholms universitet

[iv] Personlig opplysning mars 2009

[v] Finnish Ethnology in the 2000s by Pekka Leimu (internett versjon mars 2009)( www.hum.utu.fi,)

[vi] Folk og Kultur utgitt av Foreningen Danmarks Folkeminder som feiret 100 års jubileum i 2008

[vii] Hentet fra internett: Pdf fil 2 Eriksen kulturhistorie: ”Etnologi + folkloristikk = kulturhistorie”. Pt bare oppslagsformuleringen, teksten, som ligger hos København universitet, er ikke tilgjengelig .

[viii] På internett med søkerord etnologi dukket Pluggakuten.se med følgende spørsmål: Vet nogon vad en etnolog är och vad läran om etnologi är? Hittar det inte någon stans. Menar du inte ontologi? Er det en som spør først, før rådet om å google kommer og løser saken. På google ligger det pt 32 0000 henvisninger til etnologi, mot 835000 på kulturhistorie.

[ix] Personlig opplysning mars 2009

Forollhogna Nasjonalparksenter bør ligge på Kvikne!!

2011-11-24T07:34:00.000-08:00

Velkommen til et nytt regionmesterskap

Kampen om Nasjonalparksenter for Forollhogna !!

Mens vi venter på mer snø og skikkelig skiføre, kan vi gjennomføre et anna mesterskap. I en idrett vi er veltrent i, nemlig kampen om etablering, få tak i nye tiltak. Et mesterskap der sentrale myndigheter til sist avgjør hele kampen, både som innspiller, tidtager og endelig dommer. I denne sammenheng tenker jeg på deltakere fra Røros, Os, Tolga og Tynset. Det er dyktige utøvere i resten av kommunene og som nok veit og melde seg.

Kampen om Nasjonalparksenter for Forollhogna er i full gang. Så vidt en kan skjønne er det Miljøverndepartementet, eventuelt Direktoratet for naturforvaltning som skal tvære dommer og treffe avgjørelsen.

Den praktiske øvelsen består i å legge fram argument, eventuelt slå konkurrentens argumenter.

Med så rik natur og kulturhistorie som Forollhogna har, er det klart at det må informeres. Nasjonalparken skulle rett nok i utgangspunktet være mest mulig hemmelig. Dette synspunktet er forlatt, parkens potensialer i næringssammenheng skal utnyttes. Reiseliv har blitt en viktig del, noe som forutsetter opprettholdelse og utvikling av tradisjonelle næringer.

Oppgavene vil bli informasjon og vegledning, kunnskap må samles og ikke minst fornyes, slik at det sikres god forvaltning. Dessuten vil det være interessant å se Forollhogna i en større geografisk og faglig sammenheng. Målet er at alle brukere skjøtter om parkens kvaliteter.

Et godt grunnlag er den lokale kunnskap om Forollhogna, opparbeidet gjennom generasjoners bruk. I bygdene med interesse i Forollhogna finns det viktige organ som SNO, utmarksråd, fjellstyrer, setersameier og ikke minst Forollhogna Villreinutvalg. Kunnskapsrike miljøer som har mye å bidra med. God kunnskap finns også i de berørte kommuner. Det er gjennomført omfattende registreringer, formidling og vedlikehold i Dalsbygda, Vingelen og på Kvikne, gjennom en felles innsats fra kommunene, historielag og museer. Vingelen kirke og skolemuseum og Nordøsterdalsmuseet har utført arbeid, knyttet til den rike jakt-og bygningstradisjonen og området som et viktig seter- og utmarksressurs.

Det er viktig arbeid som høver godt inn i SNO’s nye storsatsing: Mennesket i naturen.

Formidling av denne kunnskapen har pågått lenge, med økt innsats i det siste. Det er bøker og tidsskrifter og på Kølbua og Bunova kan en skaffe seg kunnskap.

Kvikne Nasjonalparksenter på Vollan har sida 2004 hatt fokus på Dovrefjell / Sunndalsfjella Nasjonalpark med Knutshø Landskapsområde, etter hvert også Forollhogna, som begge ligger i umiddelbar tilknytning til bygda og ikke minst RV 3, med sin trafikk. Kvikne Nasjonalpark har flere ganger søkt om autorisasjon som Nasjonalparksenter, nå sist fornyet på forsommeren 2011. Behandlingen av søknaden har alle ganger blitt utsatt i påvente av endelig avklaring om organisering, form og innhold. Men i alle fall; Kvikne Nasjonalparksenter har lokaler, utstillinger og aktiviteter. Dette er elementer som må være viktige i ”mesterskapet” og forhåpentligvis blir formulert som forutsetninger.

Senterets faste utstillingen ”Spor” gir interessante innfall til samspillet mellom natur og kultur, fundamentet for all utvikling i Fjellregionen. Kvikne Nasjonalparksenter har også arbeidet aktivt med å skaffe ny kunnskap. Prosjektet Fjellet forteller er klart til å lanseres. De siste åras registrering av samiske kulturminner i nettopp Forollhogna, har brakt gammel og ny kunnskap fram i dagen. Formidling er viktig, så det er produsert utstilling og brosjyre. Brosjyra er trykt både på sørsamisk og norsk.

Kvikne Nasjonalparksenter har sjølsagt meldt seg på i kampen om å bli Nasjonalparksenter for Forollhogna. Vi har mye å tilby, er veltrenet, og styrket stadig vekk formen med nye tiltak.

Det skal bli interessant å følge dommerne når de skal trekke opp retningslinjer og kriterier og finne fram til et system for å kontrollere at formen, dvs tilbudet, holder til mål og seinere, og så kunngjøre sin beslutning med grunngiving..

Faglig miljø blir framhevet som viktig. En hyggelig kreativ arbeidsplass er viktig. Det er vel tross alt slik at det ikke er mulig, heller ikke ønskelig, å samle all kunnskap i ett fysisk miljø. Ett hvert senter er avhengig av nettverk og kontakter. Noe som er uproblematisk i dag, viss en vil.

Kanskje det burde ligge an til en anna type Nasjonalparksenter og konkurranse. Hvorfor ikke sette fokus på fellesinnsats. La oss gjennomføre en god gammel dags dugnad, eller kanskje heller et beningslag, der alle kommer med si bening eller sending Et informasjonssenter, som også får nasjonale oppgaver, er en stor begivenhet. Fra alle bygder og miljøer bør vi da komme med alt vi har å tilby av kunnskap, lokaliteter, utstilling og ikke minst tilknytning. For å få til et stort beningslag må alle vise raushet. På denne måten kan vi få til et unikt Nasjonalparksenter, organisert med grunnlag i lokal forankring og kunnskap. I så fall kan regionmesterskapet avbrytes.

Per Hvamstad

Styreleder Kvikne Nasjonalparksenter / Stiftelsen Vollan Gard

Historisk i Alvdal

2011-11-12T07:47:00.000-08:00

Historiske i Alvdal

At det skjer historiske ting på Steia ser en raskt. I løpet av dagen (onsdag 10. nov) har Østbybutikken fått ny, hvit panel på flere sider og vindusåpningene har fått sine opprinnelige størrelser. At Jernbaneverket har definert Steia som Historisk stasjonsby er gledelig, men egentlig ikke så overraskende. Med Stasjonen, Steien hotell, Østby og Handelslaget, med kirka og prestegarden i umiddelbar nærhet, er det et spesielt miljø, en virkelig stasjonsby med mye historie og innhold. Stor ros til alle parter, særlig eiere og jernbaneverket, som sammen med kommune og vegvesen har fått satt i gang et omfattende arbeid. Det blir spennende å se hvordan Jernbaneverket utvikler stasjonsområdet med stasjonsbygningen, pakkhuset og framtidig terminal / venterom.

Enda mer fokus og profilering kan det sikkert bli viss hotellet hadde blitt en del av gruppa Historiske hotell, ei velrenommert hotellgruppe med prestisje og stil. Det viktigste er likevel at hotellet restaureres og brukes.

Når det regner på presten, drypper det somme tider på klokkeren. Det er vel mye forlangt at Jernbaneverket også skal kunne tenke litt på Barkald stasjon. For Alvdal har enda en historisk stasjon, nemlig Barkald, med en bygning som er interessant og lite forandret, oppført i tømmer og utvendig rappet, slik at det skulle se ut som mur. Barkald stasjon skulle også vært reddet. Den har en interessant beliggenhet i et spennende natur- og kulturområde, mellom Glåma og Jutulhogget. At Barkald i si tid var lokalstasjon for Tylldalen reduserer heller ikke verdien.

Per Hvamstad

Alvdal sentrum: Steia og Steimosletta henger sammen

2011-03-31T09:24:00.000-07:00

Liten kommune med stort sentrum

Steia og Steimosletta henger sammen

Det var et gledelig, om nærmest sjølsagt vedtak i formannskapet. Takk til Venstre! Alvdal har jo et sammenhengende sentrum fra Grindegga til Statoil. En kan ikke ha mindre sentrum i 2011 enn i 1880-åra. Det startet rundt kirka og stasjonen,. men strekte seg tidlig ned mot elva , med Steigjelen, butikk, skole og meieri.

Steia og Steimosletta må ses i sammenheng, det er deler av et aktivt sentrum og må ikke oppfattes som konkurrenter. Steia og Steimosletta må bindes sammen både fysisk og psykisk. Alvdal har store muligheter her.

Steia er et av de best bevarte stasjonssentra / byer, med mye historie, hus og spesielle kvaliteter. Det som skjer med hotellet er viktig og svært prisverdig. Venter spent på hva Jernbaneverket gjør med sine hus. Men det er klart at det er trangt på Steia, derfor er det jo så bra at Steimosletta er en del av et moderne sentrum. På Steimosletta er det tilrettelagt for utbygging. Kommunen har kanskje vært for opptatt av hva en ikke vil ha dit, stadig vekk satt foten ned. Mens de som vil dit ikke får lov til å bygge; les: Coop Oppdal med Prix. Det er kanskje ikke mulig å få det helt som en vil. Vil en få til utbygging, må en slippe til noen med vilje til å invistere. En oppstart på Steimosletta, om det så skal være med Prix, ville ganske sikkert få positive ringvirkninger. Utbyggingsområdet kan ikke ligge lenger uten at det skjer noe. Det vil være et svært dårlig signal, ikke minst til de vegfarende. Det er tross alt der de fleste som har berøring med Alvdal befinner seg. At en er opptatt av konsekvensene for Steia er naturlig. En må ha tru på de kvaliteter og aktiviteter, sammen med nye muligheter, som er der. Får en flere til å stoppe i det nydefinerte, utvidede ”Alvdal sentrum”, er også sjansen større for at de tar en tur oppom Steia. Ellers er det vel også slik at alvdølene i stor grad har innflytelse på aktiviteten på Steia med å bruke de tilbud som finns.

Per Hvamstad

Strømmen øst / Auma

Et famlende forsøk

2011-03-31T07:40:00.000-07:00

Så har jeg kommet så langt. Det var ikke fort gjort og enkelt for en stakkar. Så er det storespørsmålet: Hva skal jeg bruke bloggen til??!!
Vi får se etter hvert.
Men det er fremdeles mye å lære, utforske