Etnologi - faget som forsvant?
Av Per Hvamstad, 2560 Alvdal. Epost: per.hvamstad@online.no
Artiklen er trykt i ” Studenten som kom før faget” Etnolog Rigmor Frimannslund (1911-2006) – et minneskrift. Novus forlag 2011.
Det må sies å være en skjebnens ironi! Når det nå skal lages ei bok av og om Norges første formelt utdannede etnolog, Rigmor Frimannslund Holmsen, har faget gått over i historia og er erstattet med kulturhistorie eller kulturvitskap. Rigmor var etnologstudenten før faget var etablert, som Asbjørn Klepp så treffende formulerer det i en artikkel i Norveg (Klepp 1990). Alle som kom i berøring med Rigmor er enig i formuleringen: «Rigmor var en spennende person og hennes veg mot etnologien er fascinerende og ikke minst på grunn av tidspunktet, like før krigen, nesten som en spenningsroman». For å videreformidle litt av stemningen tar jeg med flere glimt fra Klepp. Etter å ha vært innom flere fagalternativer ble det «interessen for folkelige kulturformer» som seiret, og i første omgang faget folkeminne. Da hun seinere i sitt magistergradsarbeid ville legge vekt på folkelig skikk og bruk, ble hun vist til Nils Lid, som seinere ble vår første professor i folkelivsgransking (etnologi). Lid var dosent i nynorsk, med stor interesse for folkeminne, og med sterk dragning mot faget som var etablert i våre naboland under betegnelsen etnologi. Allerede i 1933 skriver Lid en artikkel «Um folkelivsgransking», der han satte likhetstegn mellom etnologi og folkelivsgransking. «Uten å si det hadde han med dette stilt seg på linje med en gruppe svenske forskere som i de senere år hadde gjort seg sterkt gjeldende også utenfor Norden og som allerede omkring 1920 sporadisk hadde brukt ordet etnologi om en virksomhet som ellers gikk under navnet folkelivsforskning» (Tobiassen 1981)
Studenten Rigmor Frimannslund og dosenten Nils Lid fikk begge, sammen med andre pådrivere, sentrale roller i introduksjon av studiefeltet etnologi i Norge og etter hvert som fag ved Universitetet i Oslo. Det tok imidlertid lang tid før det ble noe undervisning. Som Klepp forteller, drog Rigmor Frimannslund til Nordiska Museet i Stockholm med studentstipend. I Stockholm var Sigurd Erixon toneangivende professor i etnologi, med sentral plass også i europeisk sammenheng. Oppholdet i Stockholm ga også Rigmor Frimannslund kontakter i Baltikum.
Temaet for magistergraden, bryllupsskikker, var avklart med Lid før avreise. Bryllupsskikker var et tema som var trygt plassert i det svenske faget etnologi. I Norge fantes jo ikke faget, så hun så for seg at eksamen måtte tas i folkeminne. Men så begynte ting å skje. I 1941 ble Nils Lid utnevnt til professor i etnologi, men det gikk også rykter om stenging av universitet. Disse ryktene førte til fortgang både i arbeidet med magistergraden og etablering av etnologi som universitetsfag, med nødvendig godkjenning og utforming av reglement. I reglementet ble det, for øvrig etter påtrykk fra Rigmor, tatt inn at museumspraksis var en forutsetning for å få magistergrad i etnologi. I slutten av oktober ble oppgaven levert, men først tre uker seinere var etnologi anerkjent som eksamensfag og oppgaven kunne godkjennes. Så var det bare å gjennomføre de siste eksamensdagene og muntlig eksamen. Like før jul 1941 vant så den første kandidaten sin magistergrad i folkelivsgransking (etnologi) i Norge.
For å presentere kortversjonen av etnologiens totale løp ved Oslo Universitet, så ble den siste magistergraden avlagt i 199x. Nå ble det hovedfag og den siste cand. philol. med etnologi hovedfag i etnologi ble uteksaminert i 200x.
For å sette temaet – faget som forsvant - inn i sin rette sammenheng, må vi ha med oss noen flere detaljer om etablering av etnologi som fag ved Universitetet i Oslo og introduksjon av emnet i Norge. Hvem var det som sto i bresjen for å innføre studiefeltet og faget etnologi?
Vi går tilbake til Norveg nr 33 og denne gang er det Ragnar Pedersen (Pedersen 1990) som gir oss detaljer og interessante innfalsvinkler. Nils Lid blir altså utnevnt til professor i 1941. Før den tid hadde det pågått arbeid og påvirkning. Det kan sikkert avdekkes flere detaljer, men i følge Pedersen er, kan hende ikke uventet, Norske Museers Landsforbund blant de første som bruker fagbetegnelsen og begrepet etnologi. Det skjer i et styrereferat fra desember 1931. I forbindelse med vurdering av søkere til en stilling opplyses det at Hilmar Stigums forskningsarbeider «over landbruksredskaper har ført til rene etnologiske studier». Pedersen refererer også til at Hilmar Stigum allerede i 1934 som den første brukte etnolog om sin yrkesprofesjon. Og som vi allerede har nevnt, skriver Lid om folkelivsgransking og etnologi i 1933. Så langt om introduksjon av faglig tilnærming og profesjon.
I løpet av 30-åra blir det satt i gang mange dokumentasjons- og innsamlingsprosjekt, særlig fra Instituttet for sammenlignende kulturforskning, bondesamfunnsavdelingen, i klassisk etnologånd. Samtidig blir museas innsats og aktivitet mer omfattende, med økt krav og behov for profesjonalisering, slik det også er i dag på grunn av konsolidering og strukturering. Det var behov for utdanning av museumsarbeidere. Det var derfor naturlig at Norske Museers Landsforbund var opptatt av å få etablert etnologi som universitetsfag. Det var imidlertid lagdommer Helge Refsum som var den som sto hardest på. La oss ta et lite steg tilbake til Klepp og hans artikkel om Rigmor der han skriver om miljøet i Folkeminnesamlingen «… i blant kommer Helge Refsum, politiadjutanten som med sitt sterke kulturhistoriske engasjement og mange forbindelser til politikken var en av nøkkelpersonene bak den kommende opprettelsen av professorat i norsk folkelivsgransking». Refsum var formann i Romerike historielag og sentral i Landslaget for Bygde- og Byhistorie. Dette sammen med hans personlige posisjon og interesse ga han mulighet for å påvirke sine mange kontakter og sikre finansiering av et nytt professorat. I 1937 retter Landslaget for Bygde- og Byhistorie en henvendelse til myndighetene og avslutter: «La oss få professoratet i norsk folkelivsgransking og la oss få det fort». I budsjettet for 1940-41 var bevilgningene på plass. Da professoratet skulle besettes, var Norske Museers Landsforbund bekymret for at gjenstandene, den materielle kultur, ikke skulle få nok fokus ved vurdering av kandidatene og endelig ansettelse. Professoratet ble utlyst, og besatt med Nils, hans dosentur i nynorsk ble omgjort til professorat i folkelivsgransking (etnologi). (Kolsrud 1975) (Bø 1990)
Så har vi faget på plass med professor og den første studenten, som altså var ferdig magister bare en måneds tid etter at forskriftene for magistergradseksamen var godkjent. Men det var først i 1950 at faget fikk eget institutt: Instituttet for folkelivsgransking, «med det formål å samle originalopptegnelser om bygdekulturen og bli et sentrum for studiet av norsk etnologi». Vekst i stillinger og studenter kom først fra 1961 med nye frontfigurer: professor Knut Kolsrud og professor II Hilmar Stigum.
Det er ikke er her plass til å gå nærmere inn på fagets innhold og utvikling over tid. Men det er viktig å gi noen glimt fra oppkomst, antyde blomstringsperioden og noen blikk inn i den omfattende omforming som har skjedd. Det er skrevet en god del, riktignok bare mindre artikler i fagtidsskrift om de to første periodene: framvekst og blomstring. Derimot er det vanskeligere, i alle fall for oss som er utafor det nye miljøet og universitet, å få oversikt over og begrep om overgangen til kulturhistorie. Derfor gis det bare en svært stikkordmessig oversikt, belyst med noen illustrerende og tankevekkende sitat. En eller annen gang blir det forhåpentligvis laget en samlet framstilling over etnologiens historie og utvikling, slik vi har fra både Finland og Sverige med bl.a. «Pioneers. The history of finnish ethnology» og «Lusthusporten, en forskningsinstitution och dess framväxt 1918-1993», om etnologiens framvekst og blomstring i Stockholm. (Räisanen) (Hellspong)
Inntil videre må vi nøye oss med det vi kan finne i tidsskriftene Norveg og Dugnad, som også har gått inn! Sjøl om de også på sett og vis lever videre, som faget etnologi gjør det i kulturhistorie, i Tidsskift for kulturhistorie, som er et «… tidsskrift med utgangspunkt i kulturvitenskap og kulturhistorie (tidligere betegnelser etnologi og folkloristikk)… Tidsskriftet publiserer vitenskaplige originalarbeider fra norsk etnologi og folkloristikk, men inkluderer også bidrag fra andre land og beslektede fag».
Enn så lenge er det altså vanskelig å finne en samlet framstilling om overgangen fra etnologi til kulturhistorie.
Situasjonen ellers i Norden
Sia Rigmor Frimannslund Holmsen hadde mye av sitt faglige fundament fra Stockholm, er det naturlig også å se litt på situasjonen der og ellers i Norden. Norge er nå det eneste land i Norden som ikke har etnologi som universitetsstudium. I Sverige har faget ekspandert voldsomt og kan vise til sju undervisningsmiljøer, ved gamle og nye universitet, men også ved flere nye høgskoler. I Finland har etnologi holdt sine posisjoner, med fire etnologmiljøer. I Danmark holder Europeisk etnologi skansen ved København Universitet.
De fleste steder har det skjedd endringer i instituttstruktur og samarbeidsrelasjoner, men faget består enn så lenge, men stadig underlagt vurdering. En sak for seg er de mange ulike relasjonene faget inngår i, i det vesentlige av administrativ karakter, men også av faglig karakter.
Litt mer om Sverige
Situasjonen i Sverige er spesiell, det er interessant å kikke på heimesider og utredninger, bl.a. Granskning av utbildingarna i etnologi fra 2008[i]. Denne granskingen gir en nasjonal oversikt og gjennomgang av undervisningen ved universiteta i Stockholm, Uppsala, Gøteborg, Lund og Umeå, dessuten høgskolene på Gotland og i Södertörn[ii].
Stockholm har den eldste institusjonen, med professorat allerede i 1918, i nordisk og «jämförande folklivsforskning», den såkalte «Hallwynska professuren», knyttet til Nordiska Museet. Faget føres videre, men med vesentlige endringer i tilnærming og tema; fokus har dreiet fra det svenske bondesamfunn til andre samfunnsgrupper, lokalsamfunnsundersøkelser og samtidsstudier. Forholdet og nærheten til Nordiska museet er brutt, også fysisk ved at avdelingen er flyttet ut av museet. Et nytt institutt ble opprettet i 2005 bestående av etnologi, religionshistorie og genusstudier. Dette var også i høg grad en administrativ reform, en del av en større omorganisering:
«Ämnet hade gradvis förändrats från historiskt inriktad föremålsforskning til mer samtidsinriktad og antropologisk färgad kulturforskning». [iii]
Hva en kan tilføye når det gjelder profileringen «er at temaet forståelsen og gestaltningen av fortiden er i ferd med å bli sterkere markert, både i forskning og undervisning. I de senere årene har vi og arbeidet hardt for å revitalisere og forsterke kontaktene med museene. I forbindelse med bolognareformen i Sverige (jfr kvalitetsreformen i Norge) reorganiserte vi hele undervisningstilbudet, og fikk da både ekspandert og modernisert de kulturhistoriske kursmodulene og lagt inn museumskontakter, selv i en del kurs som ikke åpenlyst er kulturhistorisk orientert».[iv] Det er interessant å konstatere at kontakten med musea pånytt etableres.
Søkningen til faget var en periode for nedadgående, men er nå på veg til å snu, noe som oppleves som en stor lettelse, sia bevilgningene også i Sverige er knyttet til antall studenter og kandidater.
Interessant er det at i prosessen med å etablere flere universitet og høgskoler, har etnologi fulgt med som et tema verdt å satse på. Flere av de nye studiestedene har etablert seg som større miljøer enn eldre universitetsmiljø. For den som ønsker å få en visst tidsmessig oversikt gir jubileumsboka som markerer 50 år med etnologi ved Uppsala Universitet – Etnologin inför 2000-talet – et godt innblikk. (Arvastsson 2000)
Finland
Om situasjonen i Finland meldes det «at present Finnish ethnology is still going strong and its representatives actively participating in public debate on diverse current topics. We have these four chairs of ethnology – dvs Helsinki, Åbo, Turku og Jyvaskyla - in our four Finnish universities and the position of these has become established. There will never be more of us, but no less neither, if we can continue to be on the watch». [v]
Danmark
På København Universitets heimesider finner vi utfyllende opplysninger om «Europeisk etnologi», som en del av Saxo-instituttet.
Både i Sverige og Danmark ser vi det vi kan kalle et folkelig etnologi- eller folkelivsgranskingsengasjement materialisere seg i ulike foreninger og publikasjoner. I Danmark særlig gjennom virksomheten til organisasjonen Danmarks Folkeminder med Årboka Folk og kultur som nettopp er «Årbog for Dansk Etnologi og Folkemindevidenskab».[vi]
Hvorfor ikke etnologi i Norge?
Norge kommer altså i ei særklasse i Norden som eneste landet uten faget etnologi ved noe universitet eller høgskole. Det er ikke her plass til å gå nærmere inn på hvorfor denne utviklinga ble valgt, det er dessuten vanskelig å få detaljene på plass. Vi må bare konstatere at fra og med 2003 var stillingen den at «etnologi + folkloristikk = kulturhistorie», for å bruke professor Anne Eriksens formulering fra et seminar om temaet i Danmark.[vii]
Dette var et resultat en kom fram til etter grundigere drøftinger med følgende kjensgjerninger: Omorganisering ved universitet, fra mange små fag / institusjoner til større enheter «Institutt for kulturstudier (IKS) … ble etablert tidlig på 1990-tallet»… «nedgang i interessen for etnologi og folkloristikk blant studentene og kanskje ved universitetet generelt». Dessuten «... etnologer og folklorister (var) temmelig lei av hele tiden å bli kalt for ”småfagene på IKS”. Det var bare de innvidde (og knapt nok det) som skjønte hva ordene etnologi og folkloristikk i det hele tatt betød». [viii] Grunnen til at vi gikk over til å kalle oss kulturhistorie, var at de to fagene etnologi og folkloristikk slo seg sammen Det var stor enighet ved begge fagene om at vi skulle slå oss sammen for å styrke oss. Vi var også enige om at navnet var bra.[ix]
Betyr fagbetegnelsen noe?
Det er altså klart at fagbetegnelsen er borte og etnologer er derfor en utdøende akademisk gruppe i Norge, men lever i beste velgående i våre nordiske og europeiske naboland. Savnet av etnologibetegnelsen oppleves kanskje størst, med innslag av vemod, blant utdannede etnologer. Det lar seg nok også relativt enkelt påvise at det er institusjoner som har behov for personer med etnologisk kompetanse. I nåværende situasjon blir derfor spørsmålet om: Har kulturhistorie, kulturvitskap (i Bergen) eller andre fag og undervisningsemner tatt opp i seg viktige etnologiske arbeidsfelt og tilnærmingsmåter, slik at en med ulik bakgrunn kan løse oppgaver «i klassisk etnologånd»? Slik det ble sagt om Hilmar Stigum før faget var etablert i Norge.
Ser en på undervisningstilbudet som tilbys i kulturhistorie ved UiO er det et bredt spekter med temaer knyttet til byggeskikk, landskap og kulturminnevernets historie, primærnæringenes historie, materiell kultur og museumsvitenskap. I vår situasjon er det nærliggende å etterlyse temaer knyttet til samværs-, samarbeidsformer og sosialhistorie. Gledelig er det at både arkiv og museumskunnskap er en integrert del av et bachelor- / masterstudium, altså en videreføring av Rigmor Frimannslunds påtrykk for å få med museumspraksis i fagets første reglement.
Fra lærerkrefter er det imidlertid knyttet bekymring for emnenes framtid. Det er svært få som forsker innafor aktuelle temaer og dermed kvalifiserer seg til å være lærere ved universitet og høgskoler. Her ligger altså en stor og felles utfordring universitets- og museumssektoren.
Museums- og kulturvernfeltet har alltid vært et viktig arbeidsfelt for ferdige etnologer. Arbeidsfeltet ble allerede nedfelt i 1941, og seinere aktualisert særlig i forbindelse med Tilskuddsordningen til halvoffentlige museer i 1975, med opprettelse av nye museumsstillinger. Tida etter tilskuddsordningen ble en glansperiode for nyutdannede etnologer. Museumsmeldinga – St meld 49 Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying – som en oppfølger av den omfattende strukturering av norsk museumsvesen, innebærer på nytt økte forventninger og krav til norsk museumsvesen og behov for tilgang på godt skolert arbeidskraft.
Litteraturreferanser
Arvastson, Gösta, red m ff: Etnologin inför 2000-talet. Föredrag och artiklar med anledning av Uppsalaetnologins 50-årsjubileum den 8. juni 1998 Uppsala 2000
Bø, Olav: Nils Lid i Norveg, 33, 1990
Granskning av utbildingarna i etnologi. Rapport 2008:46 R Högskoleverket
Hellspong, Mats, red.: Lusthusporten en forskningsinstitution och dess framväxt 1918-1993.
Humanistisk forskning 2005 Stockholms universitet
Eriksen, Anne: ”Etnologi + folkloristikk = kulturhistorie”. Hentet fra internett: Pdf fil 2 Eriksen kulturhistorie Pt bare oppslagsformuleringen, teksten, som ligger hos København universitet, er ikke tilgjengelig.
Folk og Kultur, utgitt av Foreningen Danmarks Folkeminder, København.
Klepp, Asbjørn: Studenten som kom før faget. Rigmor Frimannslund – den første magister i norsk etnologi. Norveg 33, 1990
Kolsrud, Knut: Etnologi ved Oslo Universitet i Dugnad 1 / 1975
Leimu, Pekka: Finnish Ethnology in the 2000s University of Turku (internett versjon, mars 2009. www.hum.utu.fi,)
Museumsmeldinga – St meld 49 Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying
Pedersen, Ragnar: Norsk etnologisk fagprofil 1940-1960. En forskningshistorisk studie. Norveg 33, 1990
Räisanen, Matti, ed: Pioneers The history of finnish ethnology
Tobiassen, Anna Helene: Norsk etnologi. Røtter, fremvekst og profil opp til ca 1970 i Dugnad 3-4 / 1981.
[i] Granskning av utbildingarna i etnologi. Rapport 2008:46 R Högskoleverket, Stockholm.
[ii] På Studera.nu på internett opplyses det nå 26.11. 2009 at det undervises i etnologi ved Stockholm, Uppsala, Göteborg, Lund og Umeå universitet dessuten Halmstad, Gotland, Malmö og Södertörn høgskoler
[iii] Humanistisk forskning 2005 Stockholms universitet
[iv] Personlig opplysning mars 2009
[v] Finnish Ethnology in the 2000s by Pekka Leimu (internett versjon mars 2009)( www.hum.utu.fi,)
[vi] Folk og Kultur utgitt av Foreningen Danmarks Folkeminder som feiret 100 års jubileum i 2008
[vii] Hentet fra internett: Pdf fil 2 Eriksen kulturhistorie: ”Etnologi + folkloristikk = kulturhistorie”. Pt bare oppslagsformuleringen, teksten, som ligger hos København universitet, er ikke tilgjengelig .
[viii] På internett med søkerord etnologi dukket Pluggakuten.se med følgende spørsmål: Vet nogon vad en etnolog är och vad läran om etnologi är? Hittar det inte någon stans. Menar du inte ontologi? Er det en som spør først, før rådet om å google kommer og løser saken. På google ligger det pt 32 0000 henvisninger til etnologi, mot 835000 på kulturhistorie.
[ix] Personlig opplysning mars 2009
