Av Per Hvamstad
Østerdalsstua og enda mer den spesielle varianten barfrøstua er velkjent for mange. Østerdalsstua, som er en viktig del av Østerdalens historie og identitet, har vært med og satt Østerdalen på kartet. Østerdalsstua har vært den dominerende hustypen i dalen i mange hundre år. Nå skal. Østerdalsstuas historie og utvikling enda mer fram i dagen.
Hedmark fylkeskommune og Norsk Kulturminnefond på Røros har etablert et samarbeidsprosjekt. Nå skal dagens østerdalsstuer kartlegges. Ønsket er å spore opp alle østerdalsstuer som står. Det gjelder å finne fram til ulike varianter, fra de mest kjente og store til de minste. Om østerdalsstua har vært dominerende, betyr ikke det at det ikke har skjedd endringer i det hele tatt. Barfrøstua med det spesielle loftet, er bare den mest ekstreme og kjente, men det er også mange andre varianter. Forskjellige påbygg og tilbygg var aktuelle til ulike tider, påvirket av hvor i dalen det var, påvirkning fra andre bygder og moter. Sjølsagt betydde også tilgang på ressurser mye. Gjennom kartlegginga vil en få et visst begrep om tilstanden og behov for tiltak for å sikre denne lokale hustypen i framtida.
 |
Sommerstua på Husantunet i Alvdal og østerdalsstua med barfrø og flere bakstuer på Nordstumoen, Stor-Elvdal, viser at det kunne være stor variasjon i den lokale byggeskikken
Østerdalsstue er ikke bare en lokal betegnelse, men brukes også i fagmiljø og i litteraturen. Betegnelsen gir en viss forestilling om hvordan et slikt hus skal se ut. Hos Eilert Sundt, som kartla hus og byggeskikk og publiserte Om bygnings-skikken på landet i Norge, allerede i 1862, finner vi gode beskrivelser av utgangspunktet. Sundt avdekket at de ulike landsdelene hadde sine spesielle hustyper. Den dominerende hustypen på Østlandet (det gamle Akershus stift) kalte han naturlig nok for akershusisk stuetype. Grunnplanet består av to rom. Inngangen er direkte inn i det største rommet, også kalt stue. Stuerommet har et mindre tilstøtende rom, klåvå eller kleve, på tvers av huset. I utgangspunktet har denne hustypen bare en-etasje, men ble etter hvert påbygd til et toetasjes hus. Det ble ikke gjort i Østerdalen. Der holdt den akershusiske stuetype seg som et enetasjes hus, med rominndelinga som nevnt. Varianten i Østerdalen omtaler Sundt også som sperrestue eller røststue etter takkonstruksjon, som besto av mønsås med sperrer, etter hvert åser, men alltid med åpent røste, med synlige takkonstruksjoner. I klåvåen var det imidlertid himling med et lite lågt rom, loft, over.
Østerdalsstua er ramma for samarbeidsprosjektet. Den ble tidlig definert og omtalt. Allerede i 1820 åra var den framme i arkitekturdiskusjon, vi finner det forsterket i 1870/90-åra. Det var fra Østerdalens sperrestue en hentet inspirasjon når en skulle gi jernbanearkitekturen et mer nasjonalt preg. Fra tidlig på 1900-tallet og framover brukes østerdalsstua som en regional markør, en viktig del av dalens identitet. Særlig barfrøstua får en spesiell posisjon. Østerdalsstua og barfrøstua plasseres på museum og formidles gjennom en omfattende produksjon av prospektkort. I seinere tid er det gjort flere forsøk på å få fram att egenskaper ved østerdalsstua i moderne husbygging.
Østerdalsstua forble den dominerende hustypen i Østerdalen, men med variasjon i tid, geografi og form. Hovedformen holdt seg nokså stabilt, men lengden på tømmeret og viljen til å skjøte ga seg utslag i grunnflata. Men huset hadde ikke mer enn to rom, så nye behov for flere rom, ga derfor diverse påbygginger. Ei bakstue kunne tømres til huset, bak på langveggen, eller til gavlveggen med inngang gjennom klåvåen. Den mest kjente, eksklusive, påbygginga er altså nettopp barfrøloftet, som enkelt sagt er et to-etasjes inngangsparti, et loft, settes som inngangsparti framfor ei ordinær østerdalsstue. Barfrøet var imidlertid aldri utstyrt med pipe, og ga derfor ikke flere rom vinterstid.
Over østerdalsstue med barfrø og bakstue, Stor-Elvdal. tv Oddenbygningen,Os th for inngangen østerdalsstua, mønsåsen flyttet på loftet. Tv kaffekvernbygningen på Tynset bygdemuseum, th den gamle østerdalsstua
Vi finner også at østerdalsstua inngår i større hus. Gjenbruk er omfattende, så den gamle østerdalsstua ble brukt når en skulle bygge nytt hus etter nyere forbilder, som midtkammersbygning, trønderlån, eller den regionale varianten, kaffekvernbygningen. Etter hvert finner en det spesielle stuerommet, bevart og formidlet videre, som en del i en større bygning. Rommet blir da kalt østerdalsstua.
Innvendig gjennomgår også stuerommet en utvikling. Vegger og tak paneles, stua får ”hvelving” eller kvolv som det heter lokalt. Den opprinnelige romformen opprettholdes. Paneling av taket følger sperrer, takåser og mønsås, og får ofte en snekkermessig spesiell utforming, med bruk av panel, listverk og rosetter.
Østerdalsstua finner vi i hele Østerdalen. Kjerneområdet ser ut til å være fra Stor-Elvdal, som naturlig nok har de aller største, men også de aller minste østerdalsstuene og kan vise til utrulig mange ulike påbygg. Bygdene i sør, nord og vest påvirkes sterkt fra andre kulturområder. I Atndalen og Folldal ser en tydelig påvirkning og kontakt til Gudbrandsdalen, mens i nord bygdene er det trønderlåna som presser på. Enn så lenge har vi ikke funnet noe bevis på at østerdalsstua har passert grensene til Gudbrandsdalen og Trøndelag. I kjerneområdene er det flere østerdalsstuer, bygd før og etter 1800, som fremdeles brukes som bolig.
Per Hvamstad 90102872 per.hvamstad@online.no
