Kunstnerne inntar Bergstaden. Med Kjell Aukrust, Anders Krigsvold, Reidar Solli og Ludvig Eggen på Røros under krigen

 

Av Per Hvamstad

At gamle aviser er spennende lesning og gir gode opplysninger og glimt fra tidlige tiders liv og virksomhet er en kjent sak. Men mange erfarer at det er lett å gå seg vill i gamle avisspalter og fort glømme det en egentlig var på jakt etter.

Fjeld Ljom er ikke noe unntak i så måte, snarere tvert om.

Sommeren 1941 kan avisen melde at Kunstnere inntar Bergstaden! Røros bergstad har alltid hatt stor tiltrekningskraft på kunstnere på jakt etter motiv. Sommeren 1941 melder avisen om fremadstormende ungdom som har valgt den kunstneriske løpebane som har inntatt Bergstaden ” To unge kunstmalere, den ene østerdøl, den andre gauldøl, ligger på Røros og maler Bergstadmotiver om dagen. Det er Kjell Aukrust, sønn av landbruksskolebestyrer Aukrust i Alvdal og Anders Krigsvold fra Singsås. De er kamerater fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, hvor de har den kjente kunstneren Per Krogh som hovedlærer. Krigsvold gikk i vinter på Statens Kunstakademi hos prof Revold. Aukrust prøvde seg derimot i reklamefaget, men det ble han lei av, sier han, og til vintedren går vel veien til Kunstakademiet for ham også”

Fjell-Ljom nærmest fotfølger Aukrust og Krigsvold og kommer med stutte, men interessante meldinger. Da avisen oppdager dem, har de allerede vært på Røros ei uke og skal seinere til Lom. Etter å ha fortalt litt om bakgrunn og hva de driver med i Oslo, konkluderer journalisten: ” Vi tør nok si at begge er lovende kunstnere”.

Men Aukrust og Krigsvold var ikke aleine, det er mange av dem og de vistes i bybildet, blant andre to svensker Meyer og Logisch. Roar Matheson Bye var allerede en etablert kunstner med sommerbolig på Røros. Han inviterte Aukrust og Kriogsvold til utstilling i Trondhjem Kunstforening til høsten, men det ble ikke gjennomført. Matheson Bye formidler et maleri av Krigsvold til en venn i Bergstaden, som kjøpte det for noen hundre kroner. ”Den beskjedne kunstner kunde utvilsomt fått atskillig mer for dette bildet under større forholde” konkluderer Fjell-Ljom. Avisen melder såat Krigsvold og Aukrust drar videre til Lom og Bøverdalen. Men så blir det krigen og vinteren dominerer Røros og nyhetsbildet.

Men utpå sommeren 1942 kan Fjell-Ljom melde: Den unge, lovende kunstmaleren Kjell Aukrust fra Alvdal er kommet til Bergstaden i sommer også for å male Røros-bilder. Kjell har brukt vinteren i Oslo aktivt, og blitt godt kjent som illustratør i ukeblad og julehefter, mens han om sommeren maler ute, som de fleste kunstmalere jo pleier å gjøre, konkluderer journalisten begeistret. Da avisen traff Kjell Aukrust gikk han og ventet på Anders Krigsvold. Sammen skulle de gjennomføre samme opplegg som året før. Først noen uker på Røros, så til Lom, Bøverdalen og Jotunheimen.

Også denne sommeren var det mange unge kunstnere på Røros, som aktivt flakket rundt i Bergstaden på jakt etter motiv. Dette var unge fremadstormende kunstnerne som ble lagt merke til i bybildet. Journalisten kan fortelle at produksjonen er stor. En innsender i avisen lurer på ” Når en legger merke til de mange unge kunstmalere som no arbeider på Røros får en uvilkårlig lyst til å spørre om de kunde tenke seg muligheten av å holde en utstilling, så vi fikk se arbeidene deres samlet” Fjell-Ljom har vært inne på det samme og støtter opp under ideen.

Utstilling blir det, den åpnes i Sangerhuset 31. juli, med arbeider av Ludvig Eggen og Reidar Solli, begge fra Røros sammen med Anders Krigsvold og Kjell Aukrust. ”Det var mange gode malerier å se på utstillingen – de aller fleste med Rørosmotiver. Bare Anders Krigsvold hadde noen som var malt annetsteds, nemlig tre/fire Gudbrandsdals- og Jotunheimbilder fra i fjor. Ellers hadde både han og Kjell Aukrust holdt seg til motiver i Bergstaden, mens Ludvig Eggen også hadde noen malerier fra omegnen. Reidar Solli holdt seg til Bergstaden. Foruten malerier stilt Krigsvold ut noen tusjtegninger, og Aukrust hadde noen tegningen til dels av humoristisk art” Så da veit vi det!

Interessen var tydeligvis stor og salget gikk bra, til tross for at det var ferietid, som avisen bekymrer seg for. Journalisten har fått opplyst at Krigsvold solgte for mellom 2-3000 kr. Hvem som kjøpte er sjølsagt ikke kjent. Det var sikkert både lokale og tilreisende. En ikke navngitt meieribestyrer kjøpte flere malerier usett og hentet dem seinere fra under trappa i Sangerhuset! Vi veit også at malerier ble brukt som oppgjør for losji og de unge kunstnerne hadde også bruk for tobakk.

 

De fire unge kunstnerne fikk ulikt livsløp. Kjell Aukrust og Anders Krigsvold satset for fullt på kunsten. Kjell Aukrust som multikunstner, tegning, akvareller, forfatter og konstruktør, mens Krigsvold ble teatermaler. Ludvig Eggen bodde ei tid i Trondheim og var journalist, bosatte seg seinere på Os. Han hadde en svært stor produksjon som maler, gards- og setermotiv i rikt monn. Reidar Solli fortsatte også med tegning og malerier og har en stor produksjon etter seg. Fra nyere tid henger det arbeider av han i Kaffistuggu, men han sikret tilværelsen med at fast yrke ved sida av.

 

Kjell Aukrust fortsatte å male utover 40-åra, men gradvis ble det tegning, avistegner, forfatterskap og konstruksjoner som tok all tid. Malerpenselen tok han først fram igjen på sine eldre dager.

 

Men i sommer satte Aukrustsenteret i Alvdal søkelyset på hans tidlig virksomhet. Gjennom gode kontakter ble kjente og ukjente malerier sporet opp og velvilligst lånt inn til senteret som kunne åpne utstillingen Den unge Kjell Aukrust.  Det var ingen som hadde sett denne samlinga tidligere. For Kari Aukrust, som var til stede, var dette ukjente arbeider, med unntak av noen, bl a I blåbærskogen som henger i senteret. Det eldste arbeidet er fra 1935. Da var Kjell Aukrust bare 15 år. Året etter, 1936, får han den kjente anbefalingen fra Henrik Sørensen: Kjell Aukrust er eller skal bli maler. Går på malerskole. Slipp ham inn. Etter malerskole og snekkerskole i Oslo, ble det Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi

Storparten av maleria i utstillingen er imidlertid malt under krigen og svært mange av har motiv fra Røros og Bøverdalen. Aukrust har valgt kjente Rørosmotiv; Åsengarden med kirka, slagghaugene og bebyggelsen på Haugan og Flanderborg. Han har også, som på mange malerier forøvrig, lurt inn personer. På et maleri ser vi et ektepar på tur inntil Sta’a, på et annet er de på veg heimatt med tung ryggsekk.

Fra Bøverdalen er det landskap med Lomseggen og fjellrekka i Bøverdalen, men også garder og hus.

 

Mange malerier har kommet fram, men det er finns nok mange flere. Kanskje kan det om noen år bli en enda større utstilling.

 

En utfordring til Røros-miljøet må være å lage en utstilling med kunstnerkameratene fra 1942: Reidar Solli. Ludvig Eggen, Anders Krigsvold og Kjell Aukrust! Nå har det gått 70 år sida de hadde sin første, og eneste, fellesutstilling.

 

Les mer:

Finn Jor: Kjell Aukrust med pensel. Finn Jor: Galleri Aukrust

Per Hvamstad. På sporet etter den unge kunstmaleren Kjell Aukrust, i Årbok for Nord-Østerdalen 2001. Fjeld Ljom

Artiklen er også trykt i Fjeld-Ljom september 2012. Europas eneste avis trykt med blysats.

 

Nicolai Ramm Østgaard som kulturhistorisk -ethnologisk- kilde

Av Per Hvamstad

 Presisering

I denne artikkelen skal vi se nærmere på Nicolai Ramm Østgaards litterære produksjon som kilde til kunnskap. Forfatterskapet er ikke så omfattende, men skildringene er detaljrike. Jeg har konsentrert meg om mat og samværsformer i min gjennomgang! Jeg er utdannet etnolog og skreiv avhandling om gamle samværsformer – belag. Derfor er det ekstra artig å konstatere at Østgaard hadde kjennskap til etnologi som fag og nettopp har fortalt en del om gamle samværsformer. Han var en dyktig observatør, særlig med detaljrike opplysninger om tynsetdialekta og skildringer av klær og klesdrakt og er den fremste kilda vi har dialekt og klesskikk.  Men han gir også andre viktige observasjoner.

Innledning

I desember 1851 debuterte Nicolai Ramm Østgaard med boka En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen. Boka, som er basert på opplevelser fra barndommen på Tynset fram til han var 13 år, fikk god mottakelse. Nytt opplag kom allerede mai neste år og har totalt kommet i 7 opplag, dessuten på svensk og er nå tilgjengelig som ebok. Grunnlaget for boka var barndomsminner, men manuskriptet var resultat av drøftinger og sosialt samvær en den litterære foreningen Tollekniven, der også Jørgen Moe og Peter Chr Asbjørnsen var medlemmer.

Ramm Østgaard forteller om medlemmene at det var Mænd i forskjellige Livsstillinger, men som alle havde et fælles Berøringspunkt i den varme Interesse, hvormed de omfattede Alt hva der angaar norsk Natur og Folkeliv, og som ved hyppige Reiser og Ophold i de Egne, hvor begge Dele findes udpræget i sin største Eiendommelighed. Disse medlemmene tilbragte da gjerne en behagelig Aften under samtale krydret med Anekdoter, Reiseskildringer og hvorfor ikke? – Skrøner fra de Kanter af Landet, hvor Enhver af Fortællerne havde færdets som mest

 Sjøl bidrar han, etter lang nøling, med fortellinga: Bjørnen på Langklopmyra. For denne høster han stor fagnad og anspores til å komme med flere historier. På samme tid legger han også ut på flere reiser og vandringer. Inntrykk og observasjoner skrives ned og En Fjeldbygd kommer ut. I 1858 kommer Fra Skov og Fjeld som består av tre fortellinger, resultat av vandringene; Tre Dage i Scwarzwald , En Vandring i Lomsfjellene og Tømmerkjørere. Dessuten har jeg også, naturlignok, tatt med historia om fiske og seterbesøk langs Magnilla i 1838, trykt første gang i 1993. 

Bakgrunnsopplysninger

Nicolai Ramm Østgaard ble født i 1812 i Trondheim. Foreldra var Michael Østgaard fra Dalsbygda og Maren Magdalena Ramm fra Tynset. Foreldra ble skilt, så barndommen, fram han var 13, ble tilbrakt på Tynset, sammen med mor og søster, hos besteforeldrene på Ramsmoen. Bestefaren var Nicolai Hersleb Ramm, skoginspektør ved Røros Verk med betydelig posisjon i regionen. Han var militærutdannet og kartkyndig og sto for utskifting av sameieskogen. Mest kjent er han fordi han var nordover i 1789 og kartla Barduskovene, engasjert av fogd Holmboe på Senja. Han var dermed med og la grunnlaget for den store utvandringa til Bardu og andre bygder i Nord-Norge fra Nord-Østerdalen og de andre bygdene rundt Dovre. En av de første familiene som drog nordover var for øvrig naboene Sigrid og Jon Kaldbækken.

Far til Nicolai dreiv forretning, førte et aktivt sosialt liv og gikk konkurs. Seinere livberget han seg som privatlærer og leilighetsdikter. Mora Maren Magdalena Ramm er kjent som brydepynterske på Tynset, hun hadde brurkrone og utstyr til utleie. Etter at faren var død bodde hun i Slåttåsen, før hun flyttet til Nicolai. Etter ferdige jusstudier bodde Nicolai i Kristiania og arbeidet i justisdepartement, før han i 1859 ble utnevnt til fogd i Sør-Østerdalen og bosatte seg på garden Helset i Elverum.
Fram til 13 års alderen levde Nicolai en beskyttet tilværelse. Gardsbruket hadde bestefaren solgt, men han hadde sikre inntekter og borett på Ramsmoen. Nicolai levde derfor på ”solsida” og dagene besto mye av leik, lite arbeid og alvor. Han kunne streife rundt i nabolaget, dra på fisketur langs Glåma eller aller helst oppover langs Auma, kombinert med seterbesøk, eller være med i gjestboer, særlig i bryllup, fordi mora var rundt og pyntet bruder, og ble invitert i laget sammen med barna sine. Det var nok ikke så mange krav som ble stilt til han i oppveksten. Han hadde et nært forhold til bestefaren, garden og grenda. Det var sjølsagt en viktig ballast, minnegrunnlag, seinere i livet. 

Når en skal vurdere Ramm Østgaard som kilde, må en se litt på hans egen forklaring og tilnærming, hvorfor vil han skrive og formidle sine inntrykk.

Forordet til første utgave 1851 er svært grundig, men likevel så supplerer han 1852utgaven med et nytt forord. Han har stort behov for å forklare arbeidet sitt.

Bakgrunnen for fortellinger blir forklart og presentert. Han påstår sjøl at han var mest lyttende i samværet i Tollekniven, han var i grunnen ikke videre begavet med Mundfærdighed.  Men fra å være passiv lyttende, begynte han å skrive og ”foredrage ”en Rægle” paa Bondesproget, det han kjente best ”nemlig den tønsætske.
Her berører han det viktigste med sitt forfatterskap og boka, nemlig bruk av dialekt, særlig i samtaler mellom lokalbefolkningen, men også i hele fortellinger. Dette er et tema han går svært grundig til verks om, han forklarer inngående hvorfor han begynner å skrive ned historier og beretninger og går til det skritt å få det utgitt i bokform. Han forklarer ord, bøyinger og setningsbygging detaljert, vel vitende om at leserne kunne ha problem med å forstå. På dette området er han ei svært viktig kilde for studiet av tynset-målet, dessuten ble han banebrytende i Norge for bruk av dialekt i litteraturen.

Flere programmatiske formuleringer

Med oppvekst på Tynset hadde han et godt utgangspunkt for sin forfattervirksomhet.

… i de Egne av vort Land, hvor Folket bedst har vedligeholdt sit eiendommelige, fra Oldtiden nedarvede Præg, sit Sprog, sin Dragt, sine Sæder og Skikke.” Dette hadde han lenge hatt ønske om å skildre, formidle og at det kanskje kunne være ”et fortjenstlig Arbeide, om Nogen, medens der endnu er lidt tilbage af det Oprindelige i Skikke, Dragt og Sprog, vilde fæste det paa Papiret, saa at man i Fremtiden hvis man vilde, kunde see, hvordan det dog engang saae ud hos Folket i de norske Fjelddale. Thi det kan desværre ikke negtes: den om sig gribende Kvasi-Civilisation fortrænger Skridt for Skridt og Stykke for Stykke det gamle.  Først faller drakta, ”saa Skikke og Ceremonierne” En viktig bidragsyter til ”forfallet” er de mange ”kloge Seminarister”

På denne måten plasserer Nicolai Ramm Østgaard sitt arbeid i en klar hensikt. Forlyste og underholde ja, men også opplyse, lære og formidle. Han har ambisjoner om å være ei kilde for framtida. Ei kilde for vedlikehold og videreføring av tradisjoner. For han var det viktig å videreføre nedarvede tradisjoner. Han såg ingen grunn til forandring og forbedring, slik en annen betydningsfull forsker og forfatter på samme tida, nemlig Eilert Sundt (1817-75), gjorde. Eilert Sundts første arbeider kommer allerede i 1858. Storverket, som jeg som etnolog og interessert i byggeskikk og bygningsvern ofte bruker, om Bygningskikken paa Landet, starter han med i 1861. Hans misjon er å beskrive for å forandre, få bedre byggeskikk og boforhold, livs- og leveforhold. Felles for begge er at de bruker bladet Folkevennen som viktig formidlingskanal.
Vi skjønner at her er det stor forskjell i tilnærminga. Sundt var ingen romantiker, han var ikke påvirket av slike strømninger. Han er nøkternt vurderende og refererende. Han gir oss svært viktige opplysninger om tidlige tiders liv og levemåte, noe av dette kan være grunnlag for bedre liv i framtida, men stort sett er Eilerts Sundts oppfatning at forbedring krever endring.
Østgaard er en relativt klar motsetning. Han er opptatt av det hyggelige og slik vi oppfatter det nå; det romantiske. Kjærligheten til det bestående og det som hører ungdommen og oppveksten til.  Han har bevart og dyrket avstandskjærligheten. Han formidler observasjoner fulle av kjærlighet, innlevelse og delvis beundring. De få gangene han berører vanskelige emner, handler det om kjærlighet, ungdom som ikke kan få hverandre. 

ethnologiske merkverdigheter,

For å skaffe seg kunnskap er metoden observasjon og samtale, han noterte og laget skisser. I Vandring i Lomsfjellene sitter han i ei seterstue, endelig har vegviseren innfunnet seg, men måtte bare ut et lite ærend, før de kunne sette til fjells. Han sitter og kikker ut vinduet og venter, men bruker tida ”dels med Undersøgelser af hva ethnologisk Merkelig saadan en Lomværingssæter maatte frembyde”

For en med etnologi som fag, er det moro å treffe på fagbetegnelsen, allerede i 1858, sjøl om det presenteres sammen med merkverdigheter, etnologiske merkverdigheter. Etnologer, nå kulturhistorikere, driver ofte en eller annen form for dokumentasjon, observasjon, innsamling, eller som Nicolai Ramm Østgaard kaller det en jakt, utkikk etter merkverdigheter, også mer seriøst, omtalt som lokale, regionale særtrekk og spesialiteter.
Av naturlige årsaker er han ei god kilde når det gjelder mat og gjestbo, og ulike tradisjonelle samværsformer, som det gamle belaget, og forpliktelser som knytter seg til de gamle ordningene . Belaget er ei gruppe garder som ligger i nærheten av hverandre og skal bes, eller forventes å møte opp i selskap, særlig bryllup og begravelser. Fra belaget kan en også hente nødvendig hjelp og belaget skal komme med bening, sending, som er et slags bidrag til selskapsmaten.
Ramm Østgaard har en egen evne til å få med seg bryllup. På Vandring i Lomsfjellene får han også med seg nesten to bryllup, rett nok på tampen. Han oppdager at han ikke har småmynt til vegviseren. Han må veksle, samtidig som han har veldig lyst på å se et Lombryllup. Det viser seg at det går det fint an å kombinere, gamlefar i bryllupsgarden er den i nærheten med mest kontanter, små og store. Servering blir det også, det drar seg litt ut, men så kommer invitasjonen: litt middagsmat. Da er han lett å overtale – et saadant Maal Bondebryllupskost al improviso var jo alltid en Reisebegivenhed. Han er naturlignok lei seg for ikke å ha kommet tidligere. Da kunne han ha sittet sammen med de andre og fått oppleve mer. Så kom maten, men det ble en liten nedtur: .. en paa Byvis tillavet Kjødrett og ikke verken Flødegrød eller Søigrød. For som den raske observatør med trenet blikk, hadde han ved ankomsten sett at om måltidet nærmest var slutt, satt det att noen eldre ved bordet med tømte Rømmegrødsfad. Med sorg fikk han seinere vite at denne nasjonalretten var i ferd med å gå av mote, fortrenges fra laga av en fornemmere om beslektet Ret ” Søigraut Søtgrød, et Mixtumcompostitum af Risengrød og Flødegrød, dertil med Rosiner og viss en hadde, pulveriserte honningkaker efter Behag
En eldre bryllupsgjest kunne fortelle at han kom ikke rett ut av det med den nye grauten, den braut så ti måggån, så han foretrakk den gamle Rumgraute, noe Ramm Østgaard nok var svært enig i.
En Fjeldbygd egner seg godt til en vandring i mattradisjon og ramme rundt ulike begivenhet, særlig knyttet til bryllup og livet på setra. Men det er litt av ei utfordring for alle parter om en skal følge opp det som har blitt servert forfatteren. Forfatteren bygger på personlige minner, som han plasserer i det kjente landskapet, med Glåma, Neby med kirka og Aumdalen som ramme, men garder og personer får ofte oppdiktede navn.

 Bryllupet

 En viktig del av En Fjeldbygd er beretningen om Bryllupet i Kjæreng. Beretningen inneholder mange opplysninger og observasjoner, vi får høre om bedemann, belag, bening, brudepynting og ulike samværsformer.

Når det skal bes til bryllup kommer bedemann, ofte sammen med den kommende brudgommen. Traktering er viktig, det vanlige er skjenk, sirupsbrennvin blir nevnt, og jønnbrød. Fæsterøl hører også med. Det er en sammenkomst for ungdommen ei tid før bryllupet, som holdes hos brura som så kan flytte inn hos brudgommen. I Kjæreng holdes fæsterøl og bryllup i ett.

Kvelden før eller på bryllupsdagen skal beningskurve med tilhørende Rømme-Dyller, bening, leveres av be’laget eller den Kreds som er bedt. Det vanlige var

rømme, stegels (vafler og jønnbrød) Fad Gubbost.

På bryllupsdagen blir mora hentet, og mens mora pynter brura benytter Nicolai anledningen til å se seg rundt. På garden er det ei ny stue malt av Synvis Maler, ei stue som imponerer Nicolai. Synvis Olsen Holemoen (1783-1841)var en av de mest kjente dekorasjonsmalere i Nord-Østerdalen og bodde i nabolaget til Ramsmoen. De inviterte kommer, og det blir servering og samvær før felles avreise til kirka

Vi kommer inn i beretningen mot slutten av serveringa. Nicolai og noen venner har tatt en tur nedover langs Glåma, så det begynner å bli tommer fat, sjøl om innholdet er fornyet mange ganger av Forgangskonene. Smørformene (har) tapt sin pyramidiske form, men brudekage med navnetrekk står urørt. Den skulle beholde sin glans høgtidsdagen over.
Det serveres øl, ølboller og tutkannen går rundt. Men dessverre sies det ikke noe om framstilling av ølet. Damene drikker ikke øl, men Den brune flaske, sto ikke ørkesløs på skjenken. Etter maten og god tid ute på gardsplassen, er klart for avreise til kirka med hest. Vi må regne med at gammelvegen forbi Sandbakken og fram til gamle brua ble brukt. Det er flere brudepar denne dagen og Ramm Østgaard gir et godt bilde av livet på kirkebakken før og etter vielsene. Samlingene på kirkebakken var viktige begivenheter.
Turen til og fra kirka og vielsen tar si tid. I bryllupsgarden har de hatt det travelt med å bli ferdig med det som skal serveres. Hovedretten under bryllupet er spa eller kjøttsuppe. Skeer og Knive (kom) strax i glædelig Virksomhed,konstaterer forfatteren. Han observerer for øvrig ikke bare ethnologiske merkverdigheter. Nicolai er i konformasjonsalderen og har blikk for jentene, et blikk som sitter når fortellingen skal skrives ned mange ti-år seinere. Ei jente han er svært begeistret for er Ragnhild… hennes skjønnhet var ikke av det allminnelige fiirkantet-drøiskaarne Slags, som man hyppig finder hos de norske Fjeldgjenter. Ragnhild var let og fin i ansiktets og Legemets hele Form og dertil en hudfarge saa frisk og skjær, som en bare, tror jeg, finner den ved Glommens Bredder, dessuten en Rad Tænder saa skinnende hvide.

 

I neste kapittel

Sæteren

 blir vi kjent med Ragnhild og kjæresten hennes, Bersvend. Deres vanskelige kjærlighetshistorie, som endte bra, gjorde inntrykk på alle på Ramsmoen og ikke minst den unge Nicolai. Seterbesøk kombinert med fiske innover Aumdalen, helst sammen med kameraten Bersvend, er blant de store opplevelser. Nicolai er klar på stutt varsel da Bersvend sier han skal innover Aumdalen for å se etter noen hester. Bersvend har flere ærend. Mor til Ragnhild er en tur nede i bygda, så da kan han også besøke Ragnhild, som er aleine på setra sammen med søstera Olaug.

Turen oppover Aumdalen er lang med mange opplevelser, Ramm Østgaard gir detaljerte naturskildringer. Han er svært observant på planter og fugleliv.

De to blir tatt vel i mot. Det går heller ikke lenge før det blir servering. Søstrene kjente Nekkolai som en Elsker av Sæterkost.

Først er det læskedrik af sød Flødmelk, som alltid åpner serveringa på en norsk Sæter. Så får han anledning til å studere innredning og utstyr på setra, mens Ragnhild og Bersvend er ute, de var også opptatt av andre ting enn mat. Nicolai syns det tar lang tid, men han gjør viktige observasjoner av innredning og utstyr. Men så: et anselig Fad Dravle, Fedost, idet samme Melken løber, pluss noget sød Fløde, en Skaal Kjernrømme med fersk Skjørost, mølske. Vanlig nok så Truer og nøder –budeiene- sine retter fram. Men det skal også være dessert, en Øse fersk sød Mysost en Tallek med Kjæsmos (Ystil, fersk fra Gryden optaget Fedost)

Det hele avsluttes med en bit god Grankaae.

Det var ei lykke at dem hadde unngått servering hos Gamle Sigrid (ant Sigrid Eide 50 år på den tida) på Skarvangen, setra til Ramsmoen og bare hadde drukket seg utørst på ei Øse fuld av Flødemelk , og så fortet seg videre til høylytte protester fra Sigrid

Etter denne serveringa må Bersvend til fjells for å se etter hesten. Nicolai får med seg en annen jevnaldring på fisketur nedover Auma. Han er ikke særlig fornøgd med Bersvend, likevel blir det en lang fisketur, nedafor Hemstadvangen, i regn og uten mat. Men det er setrer i nærheten og han reddes af en Skaal aromatisk Sætermelk og nogle Fliser Spegekjød og ilede tilbage til Aumlien til Ragnhilds Flødegrød med ny fisket Ørret, guul under Bugen med røde Spetter. Altså rømmegrøt og fisk!

Seteroppholdet blir brått avbrutt. Mor Kari kommer oppatt på setra og Nicolai og Bersvend drar tilbake til bygds.

I Fisketur langs Magnilla (skrevet 1838, trykt i 1993) er Ramm Østgaard sammen med kontorist Aakrann på fisketur med hest langs Magnilla, fra Magnillkroken til Magnillsjøan. I Magnillkroken fant han ikke ei vanlig seter, men en velbygget Gaard med Stuer, Stabuur, Steenfjøs. Da de kom til Magnillkroken seint på kvelden var folka nettopp kommet heim fra markaslåtten, men servering og overnatting ble det.  Neste dag var det fiske langs Magnilla og først mot kvelden var de framme ved Magnillsjøan, der det da var to setrer, med to unge budeier med et tækkeligt Udvortes og venlige Øyne. Til tross for bruk av not var det ikke så mye fisk å få. Den de fikk var imidlertid stor. I dette stykket skriver han også om fæsterølet i Haugrosen, dessuten om Tynset-tinget, ei årlig tingsamling som samlet mye folk og Fremmede fra Røraas, dels i Forretninger dels for Kommersens skyld

 

På vandring i Lomsfjellene

 

Fra si vandring i Lom, innover Bøverdalen mot Gjende, har han mange interessante observasjoner.

Han er fascinert over korndyrkinga i steinete og bratt terreng med små firkanter med korn. Spesielt er han imponert over åkervatning og gir ei grundig innføring i teknikk og organisering med fordeling av vatnet mellom grender og garder. Ellers oppdager han en merkelig aktivitet; siluettskjæring på krakker og bordplater.

 

Schwarzwald

 

Ramm Østgaard er sterkt påvirket av tysk litteratur og tenkning og gjør en tur for å se nærmere på landskap, folk og treffe noen forfatterkollegaer.

Med utgangspunkt i byen Freiburg tar han toget til landsbyen Denslingen. Han satte koffertene til oppbevaring på stasjonen, tok skreppa over aksla og vandret inn i den naturskjønne dalen. Det er helg, så han treffer folk på vandring til og fra kirka.

 Han beskriver nøye vandringa, de ulike landsbyer og aktiviteter langs vegen. Ikke minst overnattingsstedene, gjestgiverier, og folkelivet som utspant seg der. Han gir mange fine naturskildringer. Han er jo folkelivsskildrer fra heimlandet, så han gir noen nøkterne beskrivelse, men også undring og klar oppfatning, ikke minst når det gjelder de helgekledde kvinner som han møter på sin vandring. Men denne (lokal klesskikk) faldt ingenlunde i min Smag, i det mindste ikke Fruentimmernes. Paa Hovedet bære Pigerne en uhyre stor, sort Sløife, der næsten i Form af Sommerfuglevinger, falder eller staar udover paa begge Sider af Ørene, Konerne en Hue med udsyet Pul, og der omkring et sort Bindsel med Sløife og lange Ender i Nakken…….” Ikke akkurat en nøktern, tilbaketrukket observasjon.

 

Litteratur / kilder

Østigaard, Arne Dag, Nicolai Ramm Østgaard i Norsk biografisk leksikon

Informasjon fra Einar Østgaard, Tjøme

Nordsøsterdalsmuseets arkiv, Tynset

 

Om forfatteren

Per Hvamstad, f 1944, Tingelstad, Hadeland. Etnolog, løsarbeider, prosjektmedarbeider i Norsk Kulturminnefond, museumsbestyrer / konservator ved Nordøsterdalsmuseet 1976-2010.

 

Artiklen er også publisert i Årbok for Nord-Østerdalen 2012

Malet og be Kostet af. Ei flatbrødkorg forteller

 

Av Per Hvamstad

 

Etter å ha stått på stabburet i lang tid, har nå ei fin malt flatbrødkorg kommet til heder og verdighet, og plassert i gangen på en gard i Alvdal. Flatbrød ble jo brukt hele året, ikke minst til jul, da flatbrødstøa på stabburet skulle være ny og ekstra stor. Men denne flatbrødkorga har også stått på stabburet og det så lenge at nåværende eier ikke har hørt noe særlig om bakgrunn og historie.

Men flatbrødkorga kan forteller mye sjøl og, og supplert med bygdeboka, blir det ei interessant historie.

Det er ikke noe vanlig korg, mer et stort rundt trefat, om lag ¾ m i diameter og med ca 15 cm høge kanter. Korga er sveipet, ei tynn og lang trespon er bøgd sirkelrundt og naglet sammen, så er det felt inn botn av breie bord, påsatt kuleformete bein, ca 10 cm høge. Spona som er brukt er ganske tjukk, så det har vært en dyktig handverker som har klart å få korga helt rund.

Det var plass til bra med flatbrød i korga. Sida den var brukt til mat er den umalt innvendig. Utvendig er den imidlertid malt, i rødt og blått, og med ei interessant tekst i hvitt

 

Anne Ols Datter Branvold * Anno 1819 * Malet og be Kostet af  ….  av resten er dessverre det meste borte.  Ikke nok med dette, men under er det skåret inn O I S 1801

 

Her er det mange interessante ting!.

Branvold er jo kjent som både grende- gards- og slektsnavn i Alvdal. Her ser det ut til å være brukt som slektsnavn. Det er i så fall tidlig, som regel ble det bare OlsSen eller OlsDatter, altså farens fornavn, pluss sønn eller datter, alt etter kjønn. Bruk av slektsnavn, som ofte var det samme som gardsnavnet, kommer ganske seint.

Malet og be Kostet af  er også en svært sjelden formulering. Somme ganger får vi opplyst om hvem som har bekostet gjenstanden eller det utførte arbeidet. Da kan det stå skrevet bekostet av, andre ganger tolker vi det på grunnlag av de initialer og årstall vi finner på mønsås, på skap, kister og liknende gjenstander med prestisje. Svært sjelden opplyses det om hvem som har utført arbeidet. Men her er det samme personen som har bekostet og malt. Ut fra sammenhengen kan vi anta et det er en gave.

Mer kan vi ikke lese ut av gjenstanden. Vi må ta i bruk andre kilder. Familiens slektsforsker fant nokså raskt fant fram til rette vedkommende i bygdeboka for Alvdal; nemlig Anne Olsdatter, bosatt på Berget søndre på vestsida av Glåma inntil rv 3. Brannvollsgardene ligger jo på begge sider av Glåma. Anne Olsdatter var født Baugslien i 1777 og gift 1801 med Knut Kristoffersen fra Gulløyen, som fra 1802 er bruker i Berget søndre.

 

Sjøl om mye av navnet på han, som malet og bekostet, er vasket eller slitt vekk, er det lett å tyde fornavnet til Knud, noen bokstaver i etternavnet lar seg også tyde, og ved hjelp av det vi veit fra bygdeboka, tolker vi det til Christophersen.

 

Altså har Anne Olsdatter Branvold i 1819 fått denne flatbrødkorga i gave av ektemannen Knut Kristoffersen, som både har bekostet den, det tolker vi til at han har kjøpt, skaffet seg den, fra en annen handverker, men han har malt sjøl! Enn så lenge veit vi ikke noe om anledningen. Men kikker vi under er det altså skåret inn OIS 1801. I følge bygdeboka ble Anne og Knut gift i 1801! Kan brødkorga ha vært en friargave, som i utgangspunktet var umalt. Etter de kom til Berget søndre har så arbeidet med garden tatt all tid. Knut var en drivende gardbruker og dyktig smed, så det ble kanskje ikke tid til å male den før i 1819. Dette er nok et dristig forslag, så andre muligheter tas imot med takk.

 

Knut og Anne har ingen barn. Knut dør i 1829 og Anne gifter seg oppatt 4 år seinere med Karl Olsen Hauen på Brannvollen. Han er 29 år yngre, og de to blir skilt etter stutt tids ekteskap. Det var jo heller ikke så vanlig på den tida. Anne dør i 1857.

 

Flatbrødkorga er en fin gjenstand, med interessante opplysninger og personer knyttet til seg. Så er sjølsagt to spørsmål: Hvem er OIS? Vi kan vel antyde at det er han som laget flatbrødkorga i 1801. Er det noen som har sett måken. Jeg har sett flere slike, særlig i Rendalen.  Neste spørsmål er: Finns det flere ting som Knut Kristoffersen har malt bevart rundt om kring i Alvdal eller andre steder? Tenk om noen kunne hjelpe oss med flere opplysninger. Fortsatt god jul!

 

Kilder:

Steimoeggen, Einar Alvdal Ei bygdebok, 1952