Kampen for kvinnelig stemmerett i Fjellregionen

Per Hvamstad

 

I hele 2013 feirer vi med rette kvinnelig stemmerett og vedtaket i Stortinget 11. juni 1913.

Spørsmålet blir hvordan gjorde kvinnene seg gjeldende i valgkampen 1913? Klarte de å kjempe seg fram til en plass i valgkampen og hvordan ble resultatet. Dette kan gamle aviser fortelle en del om. Men avisene hadde klare politiske tilknytninger. Oppslag i avisen ble valgt for å tilfredsstille abonnenter og ledelse.  Interessant er det likevel å følge venstreavisen Fjeld-Ljom gjennom 1913.

Først må vi minne hverandre om noen tidligere begivenheter.

Allerede i 1890 ble det organisert aksjoner for kvinnelig stemmerett. På Tynset var det folkemøte, på Røros en kjempedemonstrasjon og underskriftsaksjoner i Rendalen. Fjeld-Ljom med utgiver Olaf Olsen og redaktør Ivar Sæter var i første rekke. Men noe stemmerett ble det ikke.

I 1905 fikk kvinnene som kjent ikke være med i folkeavstemming om Stortingets nei til unionen. Bare menn over 25 år med plettfri vandel fikk stemme. En anmodning om også å la kvinnene si meining, ble blankt avvist. Det var da kvinnene satte i gang sin landsomfattende underskriftsaksjon til støtte for Stortingets 7. juni vedtak. En aksjon som også betydde mye for seinere utvidelse av stemmeretten.  300000 underskrifter ble samlet inn. På handskrevne eller ferdigtrykte skjemaer signerte kvinner over 25 år. Aktiviteten i Fjellregionen var stor. Langt over 100 kontaktpersoner tok for seg grend for grend, i bygda og ikke minst i setertraktene. For Fjellregionen ble det samlet godt over 3000 underskrifter. På listene for Tynset, Alvdal og Tolga er det også en del sommerturister, de fleste fra Kristiania. Men noe stemmerett ble det ikke.

Det måtte til nye framstøt. En landsomfattende organisasjon, Landskvindestemmeforeningen med Frederikke. M. Qvam som leder, ble etablert og fort ble det lokale lag, «led» i mange bygder. I 1906 hadde finnene gitt kvinnene stemmerett og Frederikke M. Quam anmodet innstendig Stortinget om å gjøre som «de Finske Mænd». Men det ble totalt avvist.

Taktikken måtte endres. Nå gjaldt det å sikre kvinner stemmerett til Stortingsvalget 1909. Nå gikk kvinnene direkte på de regionale stortingsrepresentantene. Venstrerepresentantene Tore Aaen fra Tynset og A. Bergan fra Sør-Trøndelag fikk tilsendt lister med underskrifter fra kvinner i sitt valgdistrikt som krevde kvinnelig stemmerett. Fra Nord-Østerdalen kjenner vi lister fra Sollia og Ytre Rendalen. 21 kvinner skreiv under på lista som Helene Lassen ordnet med fra Sollia, mens Marie Olsen i Ytre Rendalen hadde organisert 6 lister med til sammen 181 navn. Fra «Guldalen» fikk Bergan 135 underskrifter, de fleste ser ut til å være fra Røros.

Landskvindestemmeforeningen i Alvdal markerte seg med et klart opprop i 1906, som ble sendt til Stortinget og gjengitt i dokumentene til saka. Takk til Alvdal midt i væla som hadde funnet fram til dette oppropet

 

Til Stortinget

Led av L.K.S.F. i Lille-elvdalen vaager hermed aa minne Stortinget um, at det lyt gjera rett mot kvendi og gjeva oss riksborgarleg røysterett.

Kvendi her i dalom maa slite jamhardt med mannen og maa legja på seg like stor otte og andsvar som han skal alt gaa vel.

Difor krev me og same retten som han. Gjev os retten liksom godt i dag, so slepp me aa koma att i morgo.

Vyrdsamt styret

Karen Mortenson,  f.m   Johanna Bjerke, Gudlaug Kveberg, Oline Kveberg

Dette er kjente kvinnelige aksjonister. Disse aksjonene førte til en viss grad fram. Det ble endringer som førte til at 280000 kvinner fikk stemmerett ved Stortingsvalget 2009.

Endelig endring av grunnloven tok altså tid, men i 1913 kom det endelige vedtaket.

1913 var det kommunevalg. Kvinnene hadde nå fått stemmerett, da kan det være artig å se hvordan de gjør seg gjeldene. En rask gjennomgang av Fjeld-Ljom fra 1913 kan fortelle litt om stemninga. Det er lite eller ingen fokus på den nye situasjonen. Det er ingen innlegg om kvinnenes stemmerett og mulighet i forkant utover våren og sommeren. Fjeld Ljom har av og til brev fra Stortinget. 8 juni er det omfattende brev, men der nevnes det ingen ting om saken. Heller ikke etter at vedtaket er fattet, omtales det i Fjeld-Ljom.

Utover august skjønner vi at det nærmer seg valg. Arbeidet og agitasjon knyttet til valglister kommer fram i avisen. De første som er framme er Venstre på Tynset og Røros og Arbeiderpartiet på Røros. Blant de foreslåtte er det ingen kvinner, bare menn, antar jeg, for det brukes ofte ikke personnavn, men bare forbokstaven. Men som det står under Røros venstres liste: «Nu maa venstres kvinder og mænd ta arbeidet op i hver sin kreds, saa resultatet av valget kan bli bedst mulig for til held og gavn for Røros kommune»

Etter hvert kommer det liste på liste, hvert sokn kommer med sine forslag. Dette var i tider med annen kommunestruktur, så i Tolga kommer det forslag både fra Tolga, Vingelen og Os, men overalt er situasjonen er den samme. De lokale forslaga er helt uten kvinner.

Etter lokale prosesser og diskusjoner blir det utarbeidet offisielle lister, lister over kandidater og den gruppa av personer som står bak lista.

 Øvre og Ytre Rendalen kommuner er først ute med å kunngjøre sine lister. Begge har tre lister, med Venstre og Arbeiderpartiet, i Øvre har dessuten: «Gaardbruker- og Arbeiderforeningen» ei liste, mens det i Ytre er ei upolitisk liste. Det er på denne lista vi finner våre første kvinner. Blant forslagsstillerne er Marit Kværnæs. På lista finner vi både Marit Kværnæs og Kristine Hofstad. I Øvre er Berthe Bergset med som forslagsstiller på Ap’s liste.

Røros har tre offisielle lister; Venstre, Arbeiderpartiet og Den upolitiske liste, tidligere også omtalt som den «3die Liste». Denne lista ble kritisert for at den var uten program, bare en rekke «Mænd» med A. P.Ødegaard og Henrik Grønn på toppen. Det finns ikke kvinner på listene, men Maren Lien, Elllen Bonde og Katrine Bonde er blant forslagsstillerne til Arbeiderpartiets liste.

Tynsets lister er helt uten kvinner, heller ingen blant forslagsstillerne. I Aalen er det litt bedre. Igjen er det Arbeiderpartiet som har med kvinner, fru Anna Myrhaug står på lista. Kari J. Sundt og Marie Stene er blant forslagstillerne.

Tilslutt må vi ta med litt fra lenger sør. Lille-Elvdalen kommune er vedtatt delt, så Alvdal og Folldal kommuner oppstår fra 1914. Valgarbeidet ble med dette litt mer krevende, slik at først i slutten av november holdes det valg her. I begge kommuner stiller Arbeiderpartiet og Venstre, dessuten i Lilleelvdalen Det frisinnede venstre og i Folldal Foldalsborgerparti. Bortsett fra Arbeiderpartiet som i Lilleelvdalen har Kari Hauen og i Folldal Marit M. Ødegaard blant forslagstillerne, er det ingen kvinner å spore.

Blant de som har foreslått navn til Foldals borgerpartis liste er det mange kjente navn fra Folldal Verk; A. Brostrup, som var verksmester, fulgt av direktør Worm Lund og ingeniør Einar Landmark. Først på lista står stiger Ole Wold, deretter materialforvalter A. S. Heksem, fulgt av ei rekke gardbrukere.

Hva ble så resultatet: Ålen og Ytre Rendalen kommuner utmerker seg.  Marit Kværnæs blir medlem av Ytre Rendal kommunestyre, mens Kristine Hofstad blir varamann. I Ålen kommer Anna Myrhaug med i kommunestyringa. Noen få kvinner kom med når kommunestyra fordeler verv og posisjoner. Men mange var det ikke.

Nevnes må at Støren hadde egen Kvinneliste, men det var en «Sergeant O. Knudsen» som kom inn i kommunestyret på denne lista.

 

 

Reguleringsplan for Steia

- en del av Unescos verdensminne!

Professor Sverre Pedersens planarbeid i Alvdal

Av Per Hvamstad

 

Alvdal sentrum –Steia- har de siste åra gjennomgått en stor ansiktsløfting. Med grunnlag i omfattende planlegging, drøfting og konkrete tiltak har Steia fått en betydelig opprusting. Den gamle stasjonsbyen er hentet fram og har fått bekreftet sin status som historisk stasjonsby av Jernbaneverket. Sentralt i planlegging og stasjonsbyen står sjølsagt den gamle bebyggelsen: Stasjonsbebyggelsen med godshus, ilgodshus og stasjonsbygningen og haveanlegget, Steien hotell og Østby som alle har gjennomgått betydelige restaureringer, og Handelslaget, der det så langt ikke har skjedd mye. Disse viktige husa sammen med Alvdal kirke representerer den gamle stasjonsbyen, som så fra slutten av 1960-åra ble supplert med nye og tidstypiske moderne bygg, der tidligere Trangen, Opsahl og Uthaug låg. Det vi kan kalle Steia sør.

 

 

Alt plan- og byggearbeid krever omfattende innsats med planprosesser der ulike oppfatninger og løsninger skal veges mot hverandre og finansiering, før det konkrete arbeidet kan starte opp.

På Steia brukes historia som grunnlag for videre utvikling og det er slått fast at Stasjonsbyen Steia er forholdsvis unik, så vel regionalt som nasjonalt.

 

Alvdal sentrum vokste fram med utgangspunkt i kirka, som i 1862 ble flyttet opp fra Randmælsjordet nede ved elva, seinere kirkestue og kommunehus. Sentrumsutviklinga ble i 1877 forsterket med Rørosbanen, stasjonen, hotellet og etterhvert forretninger og boliger. Ingen andre steder i Nord-Østerdalen ble det gamle og nye sentret liggende så tett inntil hverandre. Dette ga et godt grunnlag for vekst og utvikling, en situasjon som holdt seg fram til biltrafikken konkurrerte ut Rørosbanen og riksvegen ble fjernet fra sentrum og lagt på nåværende plass i 1960-åra. Alvdal sentrum gikk også tidligere ned til elva, med skole og meieri på elvekanten. Ny riksveg og større aktivitet førte også til at det grodde opp virksomheter på andre sida av elva.

 

Under forberedelsene til planarbeidet som nå pågår, ble jeg gjort oppmerksom på ei interessant mappe i kommunearkivet, teknisk etat. Mappa er merket med skrivemaskin: Reguleringsplanen Utbyggingsavdelingen 504. Med svart tusj er det skrevet: 1940-, 50,- og 60-tallet « Sverre Pedersen planen»

Dette er ei svært innholdsrik mappe, brev, notater, kart og tegninger, knyttet til et omfattende reguleringsarbeid på Steia. Som påskrifta antyder er dette et arbeid, en prosess, som gikk over lang tid. Eldste dokument er fra 1946 og siste er fra 1967, men arbeidet var startet opp allerede høsten 1945. Kontakt mellom planlegger og kommunen var allerede etablert i 1939.

 

Reguleringsplanen – del av verdensminnet.

 

Sverre Pedersen, 1882-1971,var arkitekt og professor ved NTH i Trondheim. Han var en av de mest aktive arkitekter i arbeidet med å planlegge og bygge oppatt byer og tettsteder som var brent under krigen, 1940-45, kjent som Brente steders regulering. Han må ha hatt en enorm arbeidskapasitet. Dette førte til en omfattende reisevirksomhet, noe som også går fram av kontakten med kommunen. I 1957 skriver han Jeg måtte til Berlin, hvor jeg var innbudt av den vesttyske arbeidsminister og byen Berlin til sammen med 8 andre europæiske arkitekter å fremkomme med forslag til regulering av det nye centrum i Berlin. Jeg har nu studert ødeleggelsene i Berlin, hva der tok ganske lang tid.

 

Pedersen er mest kjent for sitt arbeid med Steinkjer og Molde. Han var også engasjert i Elverum og litt på Hamar. Men det var ikke bare krigsskadde byer og tettsentra, som krevde innsats. Alle byer og tettsentra sto overfor endringer og tilpassing til den nye tida, som kom for fullt framover mot1950-tallet. Alvdal var den største saken han hadde her i området, men han vare også innom Folldal, Tynset og Røros.

Pedersen etterlot seg et omfattende arkiv, dette er ordnet og tilgjengelig ved Statsarkivet i Trondheim. Pakke nr 1 i dette arkivet omhandler arbeidet i Alvdal. Sammen med resten av arkivet er alvdalsmaterialet dessuten en del av Norges Dokumentarv, Norges del av Unescos verdensminneprogram.

Lokalt var det Asbjørn Løkken, (1902-) som var samarbeidspartner. Han var leder av Alvdal Bygningsråd, seinere kom broren Lars Løkken (1898-)inn i arbeidet som kommuneteknikker seinere kommuneingeniør.

Mappa og dermed arbeidet var omfattende, så vi kan ikke gå for mye i detaljer. Men det er interessant å trekke fram en del som viser arbeidets omfang og ambisjoner når det gjelder utvikling av kommunesentret. Spesielt interessant er det jo å se dette arbeidet i sammenheng med det som er besluttet og gjøres i dag.

 

Utfordringer

Et flyfoto tatt av Widerøe i 1953 viser den gamle stasjonsbyen godt. På nedsida av jernbanelinja ser vi kirka, på parkeringsplassen låg brannstasjon, skåle og Jørgenshaug kafe (tidl Folkets Hus), der Banken ligger nå, låg kommunehuset Elvarhaug, så ser vi Handelslaget, hotellet, Østby, og stasjonen med jernbaneovergangen, dessuten Bjerke og Uthaug, der det nå er nybygg med Sporten, Huldra, Bokhandel, Blomsterforretning, Kontorbygg og deler av Østby. Den store, mørke bygningen på oversida av jernbanen er Nyborg / Dæhlie, der kommunehuset ligger i dag. Av nybygg har Nord-Østerdal Husmorskole kommet på plass. To viktige kommunikasjonsårer skal også ha plass. Rørosbanen og riksvegen fra Folldal til stasjonen og videre over jernbaneovergangen og sørover.

 

Det er naturlig at Pedersen allerede i 1946 raskt konkluderte med at Veitrafikkspørsmålene med planovergangen ved Alvdal stasjon hvor hovedveien krysser jernbanen i plan var den viktigste utfordringen. På denne tida var det stor trafikk på jernbanen, ikke minst med godstog, mange av dem med kis fra taubanestasjonen like nord for Alvdal stasjon. Overgangen var derfor stadig stengt. NSB hadde drøftet ulike løsninger, bla overgangsbro, men den ville kreve ei veldig fylling. Dette var en løsning Pedersen gikk sterkt i mot. Jeg pleier ikke gi op før jeg finder en løsning ….. fordi Stedet som er saa pent ikke burde skjæmmes for meget.

Det ville også ei evt overgangsbru lenger nord. I nord var det imidlertid på gang et nytt vegprosjekt fra Auma med undergang og tilknytning til riksvegen ved meieriet. Dette ville gjøre det mulig å stenge en overgang nord på jernbaneområdet som oppsittere øst for jernbanen brukte. Vegvesenet hadde pekt på at den nye undergangen også kunne brukes når overgangen vare stengt, noe NSB meinte var helt uaktuelt. En liten undergang for gående meinte Pedersen ville være kurant, men han hadde også sett på muligheten for å lage en undergang for kjøretøyer, nemlig i et bekkedrag altså Kvernbekken litt lenger sør, som ikke ville kreve så stor oppfylling. Men etablering av bru eller undergang vil kreve ei ny brei gate for at trafikken skulle knyttes opp til riksvegen ved stasjonen. Jernbaneovergangen og evt bru ble en sak som fulgte denne reguleringsplanen hele tida og som vi skal komme tilbake til. NSB regnet med at jernbaneovergangen før eller senere blir sløyfet og går derfor sterkt inn for Pedersen plan om undergang sør for stasjonen og ulike løsninger for å gi publikum en sikker over- enn si undergang.

 

Andre aktuelle problemstillinger har Pedersen summert opp slik:

Disposisjon av bebyggelse og planarrangements som han kaller det

1. Kirkegården er utvidet noe nordover
2. På skrenten nord for kirka er det foreslått lagt en Kommunebygning forbundet med en Arkiv og biblioteksbygning.
3. Husmorskolen er plassert på anvist tomt
4. ved meieriet er det blitt et lite trafikkcentrum, med bensinstasjon, garasje, parkering
5. her er tenkt plassert en Kino
6. Framtidig idrettsplass er plassert på flata ovafor Storsteigen, mulig også andre steder, i så fall utparselleres dette areal fremtidig til byggetomter. Formannskapet hadde imidlertid vedtatt at Storsteigen og Fridheim ikke skulle berøres av reguleringa.
7. Arealet på terrengryggen (Grindegga) sør for Prestegarden er disponert etter avdøde kommuneingeniør Dahls (Elverum) plan
8. langs elva beplantning og beskjeden elvepromenade
9. industritomter nord for opplagstomta ved Stortorhaugen
10. I den nuværende tettbebyggede centrum er det foreslått litt tilbygging til eksisterende forretningsbebyggelse og Steien hotell, det var ønsket at denne ble massiv, mur eller betong
11. Boligbebyggelse, frittliggende trehus over det meste av arealet, det kan bli lenge før det blir utbygget, kanskje ikke, avhenger av stedets vekst, men en plan er kjekt nødvendig å ha. Her er det også tenkt inn noen lekeplasser.

Pedersen ber Herr ordføreren og bygningsrådet om å studere planen og etter hvert gi tilbakemeldinger. Prosessen var dermed i gang 1. februar 1946. Seinere kommer det forslag om brannstasjon ved Øwretun / Thorsheim

Overgangen ved jernbanestasjonen og ny veg fra Auma med undergang er nevnt, det var også drøftinger om gjennomgående veg fra Thorsheim til Nesteby (nåv Møllergata) For NSB var det viktig at den ikke kom for nær jernbanesporet, da de hadde planer om en utvidelse av sporkapasiteten.

 

Hovedutfordringen knytter seg til jernbaneovergangen.

Ganske snart i prosessen blir Pedersens forslag om undergang for gående ved planovergangen sløyfet. Forslaget til Byplan med 10 m brei gate ned til mulig bilundergang møter sterk motstand fra eierne av Trangen, Opsahl og Uthaug. Gata vil føre til store innhogg i arealet og eierne har ingen mulighet for utvidelse nedover bakken. Der er det for bratt. Gata må i alle fall ikke bli breiere enn 5 m.

NSB holder lenge på sitt forslag om overgangsbru sør for jernbaneovergangen. Dette vil kreve ei svært stor fylling, så Pedersen er sterkt imot og jobber for å finne andre løsninger og etter drøftinger og forhandlinger har Pedersen i 1950 kommet fram til at en delvis smekker pillarbro kan være et kompromiss. Ei pillarbru vil gi en friere oversikt og ingen bygninger blir liggende i skyggen av fyllingene. Men kostnadene blir store. Det er også planer på gang om gjennomgående rv fra Trondheim, som også skal krysse Rørosbanen i Alvdal, men den brua behøver ikke ligge i sentrum. Pedersen har begynt å tvile på prosjektet og behovet og henviser til en planovergang i nærheten av Stockholm, som rett og slett stenges når toget passerer!

Han etterspør derfor dokumentasjon av behovet. Hvor stort er problemet? NSB ser for seg at «atskillig av godstrafikken – muligens også deler av persontrafikken – i fremtiden vil bli overført fra Dovrebanen til Rørosbanen! NSB har vurdert si bru til å koste ca 200 000,-

 

Pedersen jobber videre med brua. Nå er traseen for den nye riksvegen bestemt, og bruprosjektet blir derfor definert som et lokalt vegprosjekt og Pedersen innser at det ligger

langt fram i tid. Han skisserer imidlertid en ny tilførselsveg fra sentrum. Den legges like øst for Steien hotell og … ser meget fin ut etter mitt skjønn

I september 1953 holder fremdeles NSB’ s hovedstyret prinsipielt fast ved bru, men ingen av forslaga er akseptable. Det er heller ikke fotgjengerundergangen 140 m sør for stasjonsbygningen. Vedtaket blir at planovergangen beholdes, den skal få elektrisk drevet vegbom og fotgjengerundergang like ved. Styret forutsetter at planoverganger lenger sør brukes av skolelevene, og overgangen lenger nord på jernbanetomta stenges permanent. Høsten 1953 slutter Bygningsrådet seg til forslaget og har dessuten noen mindre endringer til reguleringsplan. Men det er fremdeles langt fram. I mars1955 mars kommer Lars Løkken med et skikkelig hjertesukk i brev til Vegsjefen i Hedmark: Det ser ut som vi ikkje skal få reguleringsplanen for Alvdal nokon gong ferdig.

Den foreslåtte plassering av kommunehus, som i flg Pedersen ville gitt en meget pen løsning, endres. Den påtenkte tomta blir kirkegård og to boligtomter. I. juli 1960 blir reguleringsplanarbeidet utvidet sør på Grindegga med plassering av Meieri, Skoleanlegg, Idrætstsplass og Samfundshus. Nytt meieri på innkjøpt tomt er tegnet av Ingemund Dale.

Men det skjer mer nå, tidlig i 1961. Kommuneingeniør Løkken lanserer hotell og rådhus i sentrum! Pedersen er fyr og flamme. Trods den knappe tid, som ble levnet mig, har jeg prøvet å få til en sentrumsplass med litt monumental Holdning, i det Kirken kan bli en virkningsfull faktor i Plassbilledet, sammen med plassering av Storhotel. I hotellets fløi mot Torvet kan der bli Butikker, Kontorer for leger, sakførere, og andre, der kan også bli Apotek og andre ting slik som på Sunndalsøra, hvor jeg har været med på å utforme Strand Hotell

Det vurderes om det skal være rådhus med et hotell bygd inntil eller om det er best at rådhuset står for seg.

 

Forslag til Forandret Reguleringsplan for Alvdal oversendes fra Pedersen til Løkken i juni 1964, men to år seinere må Pedersen etterlyse reaksjon. Han er spesielt interessert i å høre om det har skjedd forandringer. Pedersen har nemlig nå samlet sine «mine» 100 steder i 6 solide bind, og der er Alvdalsplanen av 1963 tatt med, men viss 1964 planen er valgt vil den bli satt ved sida av. Det er dette materialet som nå er en del av Sverre Pedersens arkiv og en del av Verdensminnet.

Det tar tid før Pedersen får svar og tilbakemelding

Da jeg har havt Reguleringsarbeide flere Steder, både i Nord og Sør, vet jeg jo at der er blitt forandringer i den kommunale Reguleringsadministrasjon, men jeg har hittil fått avslutte mine arbeideren og fått opgjør. Kanskje Herr Løkken er blit syk, siden han ikke svarer på brev, han var meget grei og hyggelig å samarbeide med, og Alvdal var et interessant og vakkert sted.

Lars Løkken beklager sterkt at Pedersen ikke har fått svar. Det vil nok ennå ta tid før det blir en ferdig reguleringsplan for Alvdal sentrum. Slik det er nå, er det mest planer om hyttebygging ute i periferien det dreier seg om.  Derfor hadde det skjedd noe særlig med reguleringsplanen, den skulle vurderes i en større sammenheng. Fylket hadde fått planen og der er den. I desember 1966 kommer 2 forslag fra Utbyggingsavdelingen hos Fylkesmannen i Hedmark v Egil Renolen.

Servicegata flyttes opp til jernbanen, med ubrutte rekke av forretningsbebyggelse. Vestre del av platået reserveres til hotell og en legger til rette for en etappevis utbygging av østre del, Thoresen og Sevilhaug flyttes sammen, dessuten en nord-sør bebyggelsen vestover (Østby)

 

Våren 1967 avsluttes samarbeidet med brev fra Pedersen til Løkken Det var et meget hyggeligt og interessant å samarbeide med Dem, hjertelig Tak for det. Pedersen ber om å få utbetalt for det siste arbeidet. Timeprisen er kroner 20,- steget fra 18 kr noen år før. Formannskapet vedtar utbetaling i april 1967 og ordfører Oddgeir Skarpsno og Steinar Midttømme, kommunesekretær, signerer brev til Pedersen. «Til slutt vil en benytte anledningen til å fremføre Alvdal kommune’s dype takk for den innsats De i årenes løp har ytet når det gjelder reguleringen av Alvdal sentrum.

 

Kommentar

Det er interessant å konstatere at Alvdal kommune gikk til topps, da de valgte reguleringsbistand i 1945. Tida var kommet for å ta virkelige grep. Professor Sverre Pedersen var internasjonalt anerkjent og har etterlatt seg betydningsfulle arbeider og gjennomførte prosjekter. I Alvdal ble det imidlertid ikke mange synlige resultat. Nettopp derfor har vi så mye eldre bebyggelse bevart og kan smykke oss med betegnelsen historisk stasjonsby. Så blir det vår tids planleggere og politikeres utfordring å kombinere gammelt og nytt og sikre vekst og aktivitet i stasjonsbyen.

 

Litteratur og kilder:

 

Alvdal 1945-2000. Fra Meierisalen til Aukrustsenteret. Alvdal Rotary. 2003.

Alvdal kommune arkiv: Reguleringsplanen Utbyggingsavdelingen 504. 1940-, 50,- og 60-tallet Sverre Pedersen planen»

Bård Lie: Sverre Pedersens arkiv. Katalog over Privatarkiv nr Tek 28. NTNU Universitetsbiblioteket i Trondheim. 2003.

Steimoeggen, Einar: Alvdal. Ei bygdebok, bind 11-1.1973

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Aksjon. Villabevaring i Fjellregionen

Forslag til aksjon: Villabevaring i Fjellregionen

Per Hvamstad, 2560 Alvdal

Rundt omkring i Fjellregionen står det mange gamle fine villaer. Mange blir stelt og pleid av sine eiere, mens andre har sett bedre dager. Som mye anna kom også villaene med Rørosbanen.  Det vokste fram nye samfunn, stasjonsbyene, med ny aktivitet, handel, service og offentlig virksomhet. Flere folk bosatte seg i de nye bygdesentra og trengte et sted å bo. Villaer i ulik form og stil grodde fram.  Bebyggelsen forteller mye om stedets historie og utvikling. Villaene forteller om inspirasjon, forbilder og ideer om det gode liv i og utafor boligen

Når det gjelder bygningsvern har Fjellregionen kommet langt. Private og offentlige har gjort en bra innsats. Det betyr at vi har bevart enkelt hus og gardsbruk, nå også setrer og bureisingsbruk. Viktige anlegg og hus knyttet til gruvedrift, både eldre og 1900-talls, med Røros og Folldal som gode eksempler, er sikret. Stasjonsbygninger er pusset opp og offentlig virksomhet blir også representert, med Holøyen skole som det første skolehus som er fredet. Private næringsdrivende har også fulgt opp, med Steien hotell og Østbyforretningen i Alvdal som gode eksempler

Men bevaringsarbeidet må gå sin gang.  Nå er det god grunn til å sette søkelyset på villaene. Rørosbanen brakte verden nærmere Fjellregionen. Det låg i tida, det moderne Norge var under utvikling, jernbanen var en utløsende faktor. Dette ser vi tydelig når det gjelder bo- og byggeskikk. Stasjonsbyene sprengte alle rammer når det gjaldt lokal byggeskikk. Stasjonsbygningene brakte med seg sveitserstilen, som spredte seg raskt, etter hvert også kombinert med mer nasjonal dragestil, slik at tømmer fremdeles kunne brukes. Bygdesentra med vekt på tjenesteyting, handverk og offentlig sektor vokste raskt.  Dette var grupper som levde det moderne liv og var raske mottakere av nye moter. Det viser seg ikke minst i husbygging. Både byggherre og utøvende byggmester brakte fram nye hustyper og måter å bygge på. Mange hadde vært ute i verden, der hadde handverkerne sett og lært ting som ble overført til lokale forhold og ressurser. Laftehus av ulike slag holdt stand, men utstyrt med innslag fra nyere husbygging. Reisverk og panel ble dominerende i sveitser- og dragestilshus. Mange handverkere var med på gjenoppbygging av Ålesund etter brannen i 1904 og brakte med seg jugendstilen til Fjellregionen, med sin spesielle brutte takform, mansardtaket kledd med skifer eller glasert takstein fra Holland og karnapper. Andre hadde vært i Amerika og lært framtidsrettet og rask husbygging der. Seinere kom funkisvillaen.  Resultatet har blitt en stor variasjon.

Det er viktig at vi klarer å bevare noe av denne variasjonen også i framtida. Derfor er det viktig å bevare villaer fra før og rundt 1900, og de må bevares gjennom bruk. Mange eiere har allerede gjort en innsats, mens andre trenger hjelp og støtte for å kunne kombinere bevaring og bruk.

Kommuner og fylkeskommuner må bidra gjennom planlegging, informasjon og gode eksempler. Dyktige handverkere er også det bra tilgang på i Fjellregionen. Trykt informasjon og vegledningshefter of –bøker finns det også bra tilgang på. Sammen med eierne og andre interesserte bør det være et mål å få bevart en handfull originale villaer i hver kommune.  Det finns allerede en rekke tilskuddsordninger, som kanskje kan utvides, og i alle fall brukes mer aktivt.

Fotografier:

To aktuelle villaer i Alvdal, vokst fram sammen med stasjonsbyen for øvrig:  Solløst (Jensenhuset) fra 1915 og Glimt fra 1917. Jensenhuset i grant tømmer med takryttere, mens Glimt har liggende panel.