« … ; vi har Fjeld Ljom sammen»
Per Hvamstad
Vi veit at
mange av våre utvandrere som drog til Nord-Amerika drog i følge, enten det var
slekt eller venner fra oppveksten. Mange av dem følte seg ensomme og lærte ikke
særlig mye engelsk og holdt seg på farmen eller townshipet hele livet. Et
lyspunkt for mange var samværet med nettopp slekt og venner, slik som disse
utvandrerne fra Nord-Østerdalen, som kom sammen og leste i Fjeld-Ljom,
lokalavis for Fjellregionen som kom ut på Røros.
Gamle
Amerika-brev er interessant lesning. Amund Hagen i Vingelen har et slikt brev
fra 1929 I 1880-åra var det mange som utvandret fra Vingelen. Dette var ungdom
som hadde vokst opp sammen, søsken og jamaldringer. Også etter de kom til det
nye landet holdt de sammen.
At
kontakt mellom utvandrere og brev fra gamlelandet var kjærkomment, går fram av brevet
fra 1929, men du og lang tid det kunne gå mellom hver brevskriving!
Brevet
er datert «Cumberland 15 December 1929» til «Kjære Broder». Det er Marit Moen,
født Hagen, som skriver til broren, Amund Hagen, heime i Vingelen. Cumberland ligger i Wisconsin, nordøst for
Minneapolis.
Hun sitter
noen dager før jul og leser et brev fra Norge. Det er ikke noe nylig ankommet
brev, men et brev broren sendte i fjor vinter, i februar, altså for nesten ett
år sida. Det er tydeligvis et brev som mottakeren har lest mange ganger. «Jeg
har siddet her alene og læst gjennem dit sidste brev. Det er et svære
interessante brev du skriver skade at de ikke kan komme litt oftere». Men hun
konstaterer at de har vel det til felles at de ikke har så mye tid,
underforstått at de heller ikke er så vant med skriving i det hele.
Det går
fram av brevet at hun emigrerte i 1880-åra. Det har vært et langt og sikkert
slitsomt liv på prærien og farmen. I brevet er hun innom mange temaer; slekt,
venner, kontakten med gamlelandet, om vær og samfunnsforhold. Hun er eneste
kvinne tilbake på farmen nå. Døtrene hennes har reist ut, til byen for å få seg
jobb der. I byen er det gode jobber, bra lønn og et lettere liv som frister.
Ute på prærien er det ikke lett å få tak i arbeidsfolk og hjelp, derfor lurer
hun på adressa til brordattera som hun har hørt er i Kanada. Kanskje hun kunne
komme og hjelpe henne! Det er lett å forstå at hun er litt oppgitt over priser,
lønner og den moderne tida.
Det har
vært lite snø førjulsvinteren 1929. Brevskriveren konstaterer at det ikke er
nok snø til sledeføre, men så må hun erkjenne at det er jo egentlig ikke så
farlig, for det er jo ikke mange som bruker hest lenger. Bare noen etternølere
som ikke «har faat sig bil». Biler kjøpes nå med pant i farmen, noe som heller ikke
er problemfritt. Men bilen gjør at kontakten mellom de gamle emigrantene kan
holdes vedlike og hun har nettopp hatt besøk av A Moen som er for gammel til å
gå, så sønnen må kjøre. De hadde flere grunner til å møtes, «vi har Fjeld Ljom
sammen, A Moen og jeg og Marit Neby, O Torgersen og O Eide» Her var det altså
ei gruppe innvandrere som etter 50 år i det nye landet kom sammen og leste
nyheter fra heimbygda, snakket og mintes bl a da de var sammen på Garsjordet og
tjente. A. Moen er Amund Kvernmoen, Marit Neby er også fra Vingelen, gift med
en fra Neby på Tynset, mens O. – Ole- Torgersen var fra Løkka og O. –Ole- Eide
var fra Eid. Han var gift med Kari Kvernmoen, mens brevskriveren Marit Moen,
var enke etter Esten Kvernmoen. Så det er sambygdinger og slektninger som
kommer sammen og leser Fjeld-Ljom.
Det er
tydelig at ikke alle var like flinke i sitt nye språk, engelsk. Broren har
skrevet om noen bøker, men de finns ikke i Cumberland, dessuten er det bare
bøker på engelsk « og jeg er ikke saa god at læse engelsk» men hun understreker
« jeg kan læse fortellinger paa engelsk, det er mer end mange af mine jevnlige
kan om jeg saa kan sige»
Brevet
inneholder også noen filosofiske betraktninger om jorda og kristendommen. Geologene
har avslørt at jorda er flere millioner år, mens det i bibelen står at den er
noen tusen år. «Hvem skal man tro på?» Hun finner det best å holde seg til
barnelærdommen og er opprørt over det hun har hørt om forholda til de kristne i
«Russland» Der skal helligdagen avskaffes.
Men det
er like før jul så hun er ellers travelt opptatt med slaktinga. Som eneste
kvinne heime på farmen og ansvaret for å gjøre opp slaktet kan vi lett
forestille oss at hun sliten og kanskje fornøgd med resultatet, setter seg ned,
tankene går til slaktinga før jul heime i Vingelen. Det gamle brevet kommer
fram igjen, hun får nye krefter og skriver julebrev til broren heime i
Vingelen. Hennes inderligste ønske er at broren skal komme og smake på pølsene
hennes.
Ola N
Aas på Telneset, sammen med bygdeboka for Vingelen, har hjulpet til med opplysninger.
Han har mange slektninger blant de som reiste i 1880-åra, og har nettopp besøkt
slekta ute på prærien.
Per
Hvamstad
