« … ; vi har Fjeld Ljom sammen»

Per Hvamstad

Vi veit at mange av våre utvandrere som drog til Nord-Amerika drog i følge, enten det var slekt eller venner fra oppveksten. Mange av dem følte seg ensomme og lærte ikke særlig mye engelsk og holdt seg på farmen eller townshipet hele livet. Et lyspunkt for mange var samværet med nettopp slekt og venner, slik som disse utvandrerne fra Nord-Østerdalen, som kom sammen og leste i Fjeld-Ljom, lokalavis for Fjellregionen som kom ut på Røros.

Gamle Amerika-brev er interessant lesning. Amund Hagen i Vingelen har et slikt brev fra 1929 I 1880-åra var det mange som utvandret fra Vingelen. Dette var ungdom som hadde vokst opp sammen, søsken og jamaldringer. Også etter de kom til det nye landet holdt de sammen.

At kontakt mellom utvandrere og brev fra gamlelandet var kjærkomment, går fram av brevet fra 1929, men du og lang tid det kunne gå mellom hver brevskriving!

Brevet er datert «Cumberland 15 December 1929» til «Kjære Broder». Det er Marit Moen, født Hagen, som skriver til broren, Amund Hagen, heime i Vingelen.  Cumberland ligger i Wisconsin, nordøst for Minneapolis.

Hun sitter noen dager før jul og leser et brev fra Norge. Det er ikke noe nylig ankommet brev, men et brev broren sendte i fjor vinter, i februar, altså for nesten ett år sida. Det er tydeligvis et brev som mottakeren har lest mange ganger. «Jeg har siddet her alene og læst gjennem dit sidste brev. Det er et svære interessante brev du skriver skade at de ikke kan komme litt oftere». Men hun konstaterer at de har vel det til felles at de ikke har så mye tid, underforstått at de heller ikke er så vant med skriving i det hele.

Det går fram av brevet at hun emigrerte i 1880-åra. Det har vært et langt og sikkert slitsomt liv på prærien og farmen. I brevet er hun innom mange temaer; slekt, venner, kontakten med gamlelandet, om vær og samfunnsforhold. Hun er eneste kvinne tilbake på farmen nå. Døtrene hennes har reist ut, til byen for å få seg jobb der. I byen er det gode jobber, bra lønn og et lettere liv som frister. Ute på prærien er det ikke lett å få tak i arbeidsfolk og hjelp, derfor lurer hun på adressa til brordattera som hun har hørt er i Kanada. Kanskje hun kunne komme og hjelpe henne! Det er lett å forstå at hun er litt oppgitt over priser, lønner og den moderne tida.

Det har vært lite snø førjulsvinteren 1929. Brevskriveren konstaterer at det ikke er nok snø til sledeføre, men så må hun erkjenne at det er jo egentlig ikke så farlig, for det er jo ikke mange som bruker hest lenger. Bare noen etternølere som ikke «har faat sig bil». Biler kjøpes nå med pant i farmen, noe som heller ikke er problemfritt. Men bilen gjør at kontakten mellom de gamle emigrantene kan holdes vedlike og hun har nettopp hatt besøk av A Moen som er for gammel til å gå, så sønnen må kjøre. De hadde flere grunner til å møtes, «vi har Fjeld Ljom sammen, A Moen og jeg og Marit Neby, O Torgersen og O Eide» Her var det altså ei gruppe innvandrere som etter 50 år i det nye landet kom sammen og leste nyheter fra heimbygda, snakket og mintes bl a da de var sammen på Garsjordet og tjente. A. Moen er Amund Kvernmoen, Marit Neby er også fra Vingelen, gift med en fra Neby på Tynset, mens O. – Ole- Torgersen var fra Løkka og O. –Ole- Eide var fra Eid. Han var gift med Kari Kvernmoen, mens brevskriveren Marit Moen, var enke etter Esten Kvernmoen. Så det er sambygdinger og slektninger som kommer sammen og leser Fjeld-Ljom.

Det er tydelig at ikke alle var like flinke i sitt nye språk, engelsk. Broren har skrevet om noen bøker, men de finns ikke i Cumberland, dessuten er det bare bøker på engelsk « og jeg er ikke saa god at læse engelsk» men hun understreker « jeg kan læse fortellinger paa engelsk, det er mer end mange af mine jevnlige kan om jeg saa kan sige»

Brevet inneholder også noen filosofiske betraktninger om jorda og kristendommen. Geologene har avslørt at jorda er flere millioner år, mens det i bibelen står at den er noen tusen år. «Hvem skal man tro på?» Hun finner det best å holde seg til barnelærdommen og er opprørt over det hun har hørt om forholda til de kristne i «Russland» Der skal helligdagen avskaffes.

Men det er like før jul så hun er ellers travelt opptatt med slaktinga. Som eneste kvinne heime på farmen og ansvaret for å gjøre opp slaktet kan vi lett forestille oss at hun sliten og kanskje fornøgd med resultatet, setter seg ned, tankene går til slaktinga før jul heime i Vingelen. Det gamle brevet kommer fram igjen, hun får nye krefter og skriver julebrev til broren heime i Vingelen. Hennes inderligste ønske er at broren skal komme og smake på pølsene hennes.

Ola N Aas på Telneset, sammen med bygdeboka for Vingelen, har hjulpet til med opplysninger. Han har mange slektninger blant de som reiste i 1880-åra, og har nettopp besøkt slekta ute på prærien.

 

Per Hvamstad

per.hvamstad@online.no