Seterbebyggelsen i Folldal
Artiklen om Seterbebyggelsen i Folldal er skrevet på oppdrag fra Folldal kommune og inngår i kommunens arbeid med plan for setertraktene.
Hensikten med kapitlet er
beskrive byggeskikken i seterdalene i Folldal, få fram nåsituasjon, med blikk bakover
-
grunnlag for eventuelt
o
utdypende bestemmelser etter plan og
bygningsloven til arealdelen i kommuneplana
o
grunnlag for utforming av tiltak
Kulturlandskap med bebyggelsen er en helhet og utgjør
betydelige verdier, for den enkelte bruker / eier og for fellesskapet.
Forvaltning, bruk og nytelse av disse verdiene krever kunnskap om dagens
situasjon med forankring i tidligere bruk og utnyttelse og perspektiver på
framtida. Det er viktig med fortsatt utnyttelse og bruk, bruk men ikke forbruk
av verdiene.
Innledning
For å kunne beskrive byggeskikken i seterdalene, må en ha en
viss oversikt over bebyggelsen. Den har jeg etter mange års virke som
konservator og museumsbestyrer i Nord-Østerdalen, og har dessuten vært
bidragsyter i SMIL-arbeidet (tidl. STILK) i Folldal, med mange søknader nettopp
knyttet til seterbebyggelsen. I løpet av høsten 2014 har jeg dessuten frisket
opp kunnskapen med besøk til de fleste seterdalene. Enn så lenge er ikke
SEFRAK-registreringen(registrering av alle hus eldre enn 1900), saksarkivet ved
Landbrukskontoret i Folldal, arkiv eller fotomateriell ved Nordøsterdalsmuseet
benyttet.
Tidligere
presentasjon
Som ofte ellers, når en skal arbeide med et kulturhistorisk
emne i Nord-Østerdalen, er det godt å kunne støtte seg på Ivar A. Streitlien. Det
gjelder ikke minst i denne sammenheng.
Artiklen om Seterstellet i Bygdebok for Folldal, 1980, gir
en viss oversikt. Den bygger på egen kunnskap, supplert med intervjuer.
Streitlien samlet inn opplysninger om Seterbruket i Folldal til den store
seterundersøkelsen som Institutt for sammenlignende kulturforsking hadde gående
på 1940-60 tallet, opplysninger illustrert med egne tegninger. Undersøkelsen
resulterte i flere bøker om setertradisjon, men det ble dessverre ingen samlet
framstilling av seterbebyggelsen i Norge.
Stutt oppsummering av
Streitlien
Seterbruket utviklet seg fra 1750-åra. Streitlien skriver
litt om bebyggelsen og nevner eksempel på små seterstuer. Myrtrøsetra i Grimsbu hadde ei seterstue på 2 x 2 m, plass til ei
seng, sengkasse for onga som ble skjøvet under senga om dagen. Mer vanlig var seterstuer
på 4 x 4 m, plass til ei halvseng, som var hogd inn i ene langveggen og
tverrveggen, seterskiva, bord til å slå opp var plassert ved enden av senga. På
andre sida av døra sto skorsteinen, peisen, på langveggen en sengbenk og ei
tallerkenhylle. I flukt med seterstua vart skålen bygd, med innmure ystgryte,
her var arbeidsplassen for ysting, kinning, oppvask mm. En port, delt dør, var
utgangsdøra. I nordenden av skålen, dør inn til bua , som hadde jordbenker
Det var ikke fjøs til å begynne med, men en bygde etter
hvert enkle fjøs gravd inn i bakken. I 1830-50 åra ble det tømmerfjøs, særlig
aktiv utbygging i 1870-åra. Tømmeret ble fraktet opp fra bygda. Somme steder særlig i Einunndalen; Meløya,
Døllia, Småbakkan, Dalssetra, var det steinfjøs. Størrelsen på seterfjøset
varierte. Noen klarte seg med ett rom, andre måtte skjøte sammen flere rom,
hjølminger, etter hverandre. En hjølming ga plass til 10-12 kyr 5-6 på hver
side
Sauen gikk i kve om natta, sauen vart kvedd, det ble satt
opp grinder som kunne flyttes rundt på setervangen. Streitlien nevner verken saufjøs eller
geitfjøs.
Til å begynne med ble høyet satt i stakk. Ganske fort ble
det bygd små hus, lyu (løe) eller låve, som regel plassert nederst på
setervangen.
Ellers opplyser Streitlien i sine notater til Instituttet
for sammenliknende kulturforskning at det ikke var overbygg over vassnøyte og at stall er av nyere dato. Første stallen
i Einunndalen ble bygd av Anders Dølhaug (1857-1931) Småkrøtter og kalver var
med i kufjøset
Så langt Streitlien. Et godt utgangspunkt for studiet av
seterbyggeskikken og dagens situasjon
Litt om seterdalene,
setra beliggenhet
Gardene i Folldal ligger i en viss tilknytning til elva og
dalen, med en blanding av gamle og nyere garder, med de eldste kanskje litt opp
i dalsida. Gardens revir med innmark, utmark og en del setertrakter ses somme
steder samlet fra bygda. I overgangen innmark utmark hadde mange garder
sommerfjøs, brukt til sommerens heimeku. I utmarka nær garden var det også noen
garder som hadde vårseter, dit en flyttet tidlig på sommeren før turen gikk
lenger til fjells.
Fra bygda ser en til fjells og finner setrer, som ligger i
overgangen mellom skogen og fjellet. Mange trekker lenger til fjells, langt
unna det som kan ses fra bygda. Folldal har rike fjellområder, særlig nord for
bygda, i det såkalte Trondheimsfeltet, der det er frodig, mens det er noe mer
skrint på sør sida av Folla. I Trondheimsfeltet ligger de store seterdalene,
setertraktene: Einunndalen med sine mange sidedaler, dessuten Gammelsetra,
Fatfjellet, Kakkeldalen og Kvitdalen,
På sørsida av elva Kolve, Mjovassdalen, Moldalssetran og
Nysetra. I Atndalen er det også noen setrer
Fruktbarheten er likevel ikke enorm. Dette har en tydeligvis
tatt hensyn til ved etablering av setrer. Det ligger ikke til rette for store
sammenhengende seterområder, men begrensede setergrender med fra 2 til 5-6
setrer. Dette avtegner seg godt i landskapet, både i Einunndalen og
Kakkeldalen, med inngjerdet, frodige setervanger / -grender, omkranset av beitemark
med buskvegetasjon, lyng, ener og bjørk. Setergrendene tegner seg som mosaikk i landskapet. Fatfjellet
representerer et visst unntak, med flere setrer innfor samme området.
Einunndalen, Nordre Bjørnåssætran og
Stugulisætra
Vegetasjonsforholda, noen steder med svært lite bjørkeskog,
gir åpne seterdaler med godt innsyn til kulturlandskap og bebyggelse.
Plassering av
bebyggelsen
En rask vurdering av setervangen og bebyggelsen gir noen
fellestrekk. Seterstue og fjøs øverst, fjøset plassert ut mot gjerdet, utmarka
og beitet, innimellom ligger noen småhus, bl a stall, vedskåle og kanskje
grishus. Litt vekk fra bebyggelse, der det var vatn å finne, ligger et lite
avkjølingshus. De fleste setervanger har ei høyløe, lyu, eller låve, ofte plassert
nederst på vangen
Det er mange setrer i Folldal, med mye bebyggelse. En del av
setrene er fremdeles i bruk, men mange brukes ikke til tradisjonell bruk, men
fungerer til fritidsformål. Mange av setrene, i tradisjonell bruk eller til
fritidsbruk er i bra stand og holdes godt vedlike, men det er også mye
seterbebyggelse som er i dårlig forfatning.
Brukere også fra
andre bygder
De fleste setrene eies og brukes av folldøler. Men det er
omfattende grenseoverskriding, folk fra nabobygder har seter på Folldalsgrunn,
men det er også folldalsgarder som har gått andre vegen.
Mange alvdalsgarder har seter i nedre Folldal, spesielt
Einunndalen, men også i Marsjølia, Reinslia, Kolve, Døltjønnsetra, Bjørnsetra
og Røstsetra har alvdalsgarder setrer. Innerst i Einunndalen, Setalsjølia er
folldøler inne på oppdalsgrunn, mens det i nordvest i Kvitdalen er sterkt
innslag fra Dovre, og endelig i sør, i Atndalen, er det folldalsgard med seter
i Alvdal, på Breisjøsetra.
Et naturlig spørsmål å stille er om dette forholdet påvirker
seterbebyggelsen. Er det forskjell på de enkelte bygders seterbebyggelse, f eks
Dovre-Kvitdalen sammenliknet med Fatfjellet i Grimsbu og Einunndalen? Her kan
det bare bli antydninger, men greit å ha spørsmålet i bakhodet.
De enkelte husa
Det vanlige er, som også Streitlien beskriver, ei seterstue,
satt sammen av tre rom, seterstue, skåle eller skjæle og bu. Skålen ligger i
midten og inngangsdøra er en port, to delt dør. Fra skålen er det så dør inn
til seterstua på den ene sida og bua på den andre. Seterstua mot sør og lyset,
mens bua ligger nordvendt og kjølig.
Dette er et mønster som er svært dominerende i Folldal, og ellers
i Fjellregionen. Denne planløsinga ble allerede påpekt av Åsmund O. Vinje på si
vandring gjennom setertraktene i Stor-Elvdal på veg til kroninga i Trondheim i
1860: Paa dei gode øysterdalske Sætrar
var Sæterbudi afdeild i tri Hovudrom og det var ein Gang i Midten som
Arbeidsrum…….so var Mjolkebudi ….. og so var det Daglegstova med Skorstein og
Sængir
Mønstret er felles, men størrelsen varierer. Det er sjølsagt
også andre løsninger, som vi skal nevne.
I noen bygder er det spor etter eldre løsninger, en snakker om
ljørseter, ei enromsseterstue med åre, åpen varme midt på golvet, og ljore,
åpent hull i taket, der røyken gikk ut. Det er ikke kjent i Folldal.
Både seterstua og bua er bygd i tømmer, vanlig rundtømmer
eller kantet, med åstak, og åpent under røstet. Seterstua kunne få ulike
påbygg, ofte omtalt som bakstue. Det vanligste var to rom etter hverandre, noen
steder ble det bygd på små rom på langsida med dør ved peisen.
Seterstuer Klokkarhaugsetra og Kolve
Mye av seterstellet skjedde i skålen, her sto som regel kokring
og ystgryta. Kunne også yste i seterstua. Det vanligste var skålen, noen hadde
også koking ute. Skålen var et viktig rom med litt ulik utforminger. Her ble
det brukt mange slags teknikker, det betyr at skålen er det mest spennende
rommet når det gjelder variasjon og ulike løsninger.
Bare unntaksvis var skålen tømret. De innvendige veggene mot
seterstua og bua var naturlignok i tømmer. Ytterveggene i skålen var reisverk
og bord, på ene sida var det dør, port, og kanskje et vindu, så mye vegg ble
det ikke. Det kunne også være port på begge sider, på baksida kanskje mot en
steinkjeller. Mot bakveggen sto også peisen, skorsteinen, så da ble ikke så mye
bordvegg der heller. Skorsteien og pipa utgjorde en stor del av denne veggen. Skorstein
var bygd i gråstein, med stor ystgryte som tok mye plass. Av ulike årsaken,
kanskje tekniske og med tanke på behov for plass, ble ofte pipa, skorsteinen
med ystgryta murt opp utafor veggbandet. Denne løsninga omtales som ystmur og
er et veldig karakteristisk trekk ved seterstuer i Folldal. I ystmuren kunne
det være plass for to gryter og pipeløpet kunne være dobbelt, ett for avtrekk
og ett for røyken. I skålen var det delvis steingolv, seinere støpgolv.
Døllia, skålveggen med ystmur og pipe, Kvitdalen, skålvegg i
betong.
Bua var enkel i si utforming, et lågt tømmerhus, her skulle
det være kjølig og sikkert, med jord- eller steingolv, uten vindu, bare en liten
lufteglugge med innvendig skyvelem. Var rommet stort nok, kunne det deles i to,
bua innerst mot bakken og et lite kammers mot andre ytterveggen. Noen
seterstuer hadde kjeller, eller ei frittstående bu eller jordkjeller, da kunne
det være oppholds- og soverom på hver side av skålen.
På noen setrer var det to seterstuer, kanskje ei gammel og
ei ny, til bruk for gardens folk, tilreisende slektninger eller etter hvert
også turister. Noen setrer hadde faste
gjester gjennom hele sommeren, mens andre etter hvert tok imot fotturister. Borkhussetra,
og flere setrer i Kakkeldalen og i Einunndalen var viktig for fotturistene.
Gamle og nye hus.
De fleste husa på setra ble nok bygd opp av tømmer kjørt opp
fra bygda, eller gjort ferdig i bygda og kjørt opp. Gjenbruk av bygninger og
bygningstømmer var svært vanlig. Det er det mange konkrete bevis på. Gamle østerdalsstuer
ble også kjørt til fjells og brukt som seterstuer. På Sørhusvangen i Marsjølia
er ei østerdalsstue med årstallet 1667 skåret inn i veggen, seterstue med østerdalsstueform
finns også i Kolve og på Røstsetra. Gamle bolighus kunne også bygges om til
seterfjøs.
Turisthytta på Storvollen og stuebygningen fra Rønningen på
Nedre Stugulivangen
Det ble også bygd egne hus for jegere. På Nedre Stugulivangen ble den gamle stuebygningen
fra Rønningen, datert 1840,satt opp. Det samme skjedde på Romsdalssetra, dit
kom den gamle bygningen fra Kjølhaug. Seinere ble dette huset flyttet til
Streitlien Uppigard. Også mer moderne husr ble satt opp for å ta imot jegere og
turister. Det mest spesielle i så måte er «turisthytta» på Storvollen i
Kakkeldalen. Bror til eieren hadde vært i Amerika og da det i 1920-åra skulle
bygges hus til turistene og jegere, ble det en amerikansk inspirert villa, med mansardtak,
(knekk i taket) og karnapp. På Ryengsetra har seterfjøset, bygd i 1893,liknende
knekk på taket. Den nye brukeren hadde vært i Amerika i 1880 åra. Denne takkonstruksjonen
ga god takhøgde.
Fjøset på Ryeng setra i Skarvåsen (Foto: Widar Ryeng)
Seterstua kom først i
følge Streitlien, så kom fjøset
Det vanligste er enkle tømmerfjøs med inngang i gavlen. Ofte
er det stokkens lengde som avgjør størrelsen. Var det behov for større fjøs
måtte en skjøte sammen flere lengder. En kunne skjøte tømmerstokker på mange
måter. En sikker måte var å bruke en delevegg, med en botnstokk som bandt
sidene sammen, resten av stokkene opptil rafta stutte så det ble gjennomgang og
tømre røste. Ble fjøset lågt, var det problem både for ku og budeie. Enkelte
handverkere var dyktige til å bruke ulike kunstferdige skjøtknuter, f eks
fransklås eller –knute. Strekkfisker ble
også brukt og var det mange tømmerbiter som skulle brukes, var bindhaker,
kanskje produsert i verkstedet ved Folldal Verk, gode å ty til.
En annen variant av fjøset, har samme planløsning som
seterstua. Altså et langt hus med tømmerfjøs, tømret rom i hver ende og inngang
på midten, i skålen. Ofte var det slik at mjølkekua med kalver var på den ene
sida og geita på andre sida.
Seterfjøs, Øvre Stugulivangen og Fatfjellet
Det kunne også være flere mindre fjøs med inngang i gavlen,
kufjøs og geitfjøs, plassert ved sida av hverandre. Som Streitlien nevner ble sauen
gjett. Udyr var et problem, dessuten var det viktig å holde sauen vekk fra
slåttenger og andres beiteområde. Sauen gikk i kve, ei lita inngjerding med
oppsatte grinder om natta.
Mange hadde lang transport av bygningstømmer til setra, så
det var naturlig å prøve å utnytte det en fant på stedet. Derfor ble det bygd
steinfjøs, Einunndalen har mange steinfjøs, men de finns også andre steder;
Kakkeldalen, Nysetra og Bjørnsetra. Einunndalen ligger i det såkalte
trondheimsfeltet, et geologiskområde med skifrig, lett spalt- og kløvbar stein.
Dette er stein som egner seg godt til muring og er brukt i mange av steinfjøsa.
Men det er også brukt anna stein, ulike granittvarianter med svært store
blokker. I de eldste steinfjøsa har de tydeligvis tatt det som var tilgjengelig
i nærheten med blanding av mange slag, også mer ukurant vare, kuppulstein av
ulike slag, som var vanskelig å mure med. Mange av steinfjøsa i Einunndalen er
delvis gravd inn i bakken, dvs ene langsida er gravd inn i bakken, yttervegg og
gavlveggene står fritt, sparte en del muring, men fikk mye graving og etter
hvert problem med jordpress. Noen av steinfjøsa fikk innlagt stein med
byggherrens, og noen ganger kjerringas, initialer og byggeår, fra 1860 og
framover
Steinfjøs i Setalsjølia, Masrsjølia og Markbulia
Tømmer- og steinfjøs dominerer, men det er også noen
eksempler på fjøs oppført i bindingsverk. Disse har ei ramme i tømmer eller
firkanter i botn, stendere og utvendig panel. Røstet er også i bindingsverk og
panelt. I nyere tid er det bygd bordkledde fjøs i reisverk og møkk-kjeller murt
i betong. Eller en sjelden gang, fjøs murt i betong med låve over. Også eldre
seterfjøs kan ha forseggjort møkk-kjeller, murt i stein, mens det like ofte
bare var en glugg i veggen.
Betongfjøs med låve, Gløtlegeret
Mange hus
Det var mange hus på setra, plassert i praktisk avstand fra
seterstue og fjøs.
Avkjølinga var
viktig.
Avkjøling
Ørnklettsdetra
Tilgang på godt kaldt vatn var viktig, det kunne være med på
å bestemme hvor seterhusa skulle legges. Det var ikke alltid like lett å finne
sikkert vatn, så på mange setrer måtte mjølka fraktes et stykke til avkjølinga.
Over avkjølinga kunne det settes opp egne små hus, i tømmer eller enkle
plankeskur med skråtak. Mange steder var det bare ei bordkasse i bekken med et
enkelt tak eller plankelem over.
Ysting, koking mm skjedde ofte inne i skålen, eller
seterstua, men en kunne også ha egne hus, kokhus, i tømmer, kokhus i grovt
bindingsverk finns, men er sjeldne.
Kokhus Kolve
Smør, rømme og mjølkeprodukter måtte oppbevares kjølig. Bua
var kanskje mest vanlig, andre hadde murt steinkjeller under seterstua eller
det var egne kjellerbuer. Jordkjelleren var delvis gravd inn i bakken, med murte
vegger og et lite røste og jordtak. Noen steder plassert bak seterstua med
inngang fra skålen, men det kunne også være et frittstående hus plassert der
det høvde med terrenget. Noen steinkjellere var bygd med et lite kokhus i
fokant. Frittstående oppbevaringsbuer var i tømmer, eller i noen tilfeller et
lite murhus.
Kjeller og jordkjeller Blostrupmosetra og Sørhussetra i Markbulia
Med ysting og mye forbruk av ved hele sommeren var ved tilgangen
og oppbevaringa viktig. Mange hadde egen vedskåle, men også mange vedbrøtter låg
under åpen himmel. Skålen kunne være et enkelt tømmerhus med inngang i gavlen,
med god lufting mellom stokkene, noen hadde bare ert enkelt skråtak.
Vedskåler, Blostupmosetra
og Kolve
En mer sjelden variant er skåler oppført i grovt
bindingsverk. I botn ligger ei tømret ramme, av tømmer eller firkanter og
tilsvarende langs rafta. I hjørnene og langs ramma er det satt opp stendere og
skråstivere. Røstet er tømret og veggene kledd med stående bordkledning, ofte satt
i et spor nede og oppe. Ikke alle vegger var panelt og det kunne være godt rom
mellom plankene, det gjaldt å sikre god lufting, veden måtte ikke være råd
eller bli liggende rå så den mugne.
På setra var det mye god mat som måtte utnyttes, så mange
hadde med seg en eller flere griser. Grisene måtte også ha hus, et lite
tømmerhus eller et enkelt plankeskur med inngjerding. Mange griser fikk også gå
fritt og følge med kua.
Grishus, Øvre Stugulisetra og Kjøllsetra i Markbulia
Do har kommet etter hvert, tømret eller et enkelt hus i reisverk
med skråtak.
For frakt til og fra setra var en sjølsagt avhengig av hest.
På sommerstid var det ikke behov for stall, men mange hadde mye transport om
vinteren, ved- og høykjøring krevde at en låg i fjellet i mange uker. Da var
det behov for en god varm tømmerstall, med plass til to-tre hester, somme tider
bygd sammen med ei lita løe. Noen staller hadde to dører i gavlen, ei for
hestene og ei for å komme inn å fore på en enkel måte. Kjørkarene brukte
seterstua, om det ikke var satt opp ei mindre bu som var raskere å fyre opp.
Vegen fra setrene i Einunndalen var lang, så da var det nødvendig med kvilebu
og stall undervegs.
Dyra skulle hente sin egen mat i utmarka. På setervangen og
enkelte slåttenger skulle det produseres høy for vinteren, derfor er lyua / løa
og låven et viktig hus. Som nevnt tidligere ligger den ofte nederst på vangen.
Dette er en hustype med store variasjoner. Ved å studere utviklinga av løene og
låvene kan en se hvordan høyproduksjonen og drifta har utviklet seg. Ellers er det mye gards og
personhistorie å finne i disse husas, som var velkomne kryp inn for slåttfolk og
andre i dårlig vær og var dessuten fine møtesteder når noen ville være for seg
sjøl Rundt på veggene er det ofte skrevet, navn, årstall, stuttemeldinger om
vær og andre tildragelser. De enkleste løene er små tømmer hus, en par tre
meter i firkant og oppover, plassert i skråbakke med åpning i gavlen for å
tappe inn høy og uttak i andre gavlen. Løene ble bygd i furutømmer, var det
mulig, kunne kanskje stokken deles i to halvkløvninger. Da gikk laftinga
fortere. Løa skulle jo likevel ikke være tett. Bevarte løer av bjørk har det
ikke vært mulig å finne, men er kjent fra hus som er borter. På spørsmål om
bjørkeløer sies det at folldalsbjørka var for stutt og kronglette. Dessuten var
det lett tilgang på furutømmer, nytt eller til gjenbruk.
Små enetasjes løer kunne også settes sammen med en skåle med
bare bakvegg mellom, som de andre seterhusa vi har nevnt. Da ble det en liten
skut som en kunne legge høy og redskap i. Var det mye høy og flere slåtteng var
det behov for flere løer. Etter hvert ble det bygd større løer eller låver. I botn
finner vi ofte den gamle tømmerløa som er påbygd i reisverk. Eller en bygde mye
større tømmerløe, låve, med kjørbru, med høystoll på begge sider. Somme steder ble det satt på en «kopp» i forlengelse av
kjørbrua, slik at hesten kunne komme så langt fram som mulig, da ble det lettere
å velte av høyet og utnytte plassen i høygolvet. Disse låvene er bygd i
furutømmer.
Løa (låven) på Ørnklettensetra er delt mellom seterbrukerne,
Steimoen og Stamoen, hver sin halvdel med felles kjørbru. Løe på Kjøllsetra
Låver, Romsdalsetra og Dovre Kvitdalen
Låven på Romsdalssetra har en spesiell utforming, den er enetasjes
med to store høyrom rom i hver ende, mellom høyromma er det et rom som er brukt til
vognskjul og over vognskjulet er det påbygd trev med trevklopp, kjørebru.
Trevet som har takmønet på tvers av låven, er romslig og det er lettvint å
lesse av høyet.. Inntil ene høyrommet er det bygd en romslig stall. Liknende
låver finns ikke. Noe liknende finns imidlertid i Sollia, der trevet ble brukt
til lagring av måsså. I Dovre Kvitdalen finns det låver som likner, men de er i
svært dårlig forfatning. Liknende låver finns på mange setrer i
Nord-Gudbrandsdalen.
Litt om bebyggelsen i
Dovre Kvitdalen
På Dovre Kvitdalen er det 9 setrer, og sida dette er gamle
Dovresetrer, kan det være av interesse å se litt nærmere på bebyggelsen. 7 av
setrene tilhører garder på Dovre, mens ei seter tilhører en Lesja-gard. Ei seter
hører nå til en folldalsgard, kjøpt fra Dovre i 1920-åra. Kvitdalen er en svært
frodig dal. Det understrekes sterkt ved at dalen nå har to store fellesfjøs og
omfattende oppdyrket area. Den store furuskogen forteller også om frodig
jordsmonn og rikelig tilgang på bygningstømmer. Det siste ser vi svært tydelig
på de øverste setrene. Her er det bygd i «Dovresystem», det er tydelig at » dovringen
bygde skikkelig». Ei viss form for vintersetring kunne forekomme, det hendte
dovringen «kom til seters i mars». Mange av husa er i dårlig forfatning nå, men
de viser klart en annen byggeskikk enn ellers i Folldal. De store låvene er alt
nevnt. Et fufjøs skiller seg også ut. Her er flere tømmerlengder etter hverandre
skjøtt sammen med delevegger og skjøter. Fjøset står i litt svak helling og er
satt på kjempestore stolper og har halvkløvinger som golv. Rominndelinga på
seterstua ser ut til å være den samme som ellers i Folldal. Men tømmeret
skiller seg ut; grovt, ovaltelget tømmer, ytterveggene i skålen, skjælet, er
også tømmer.
Låve, fjøs og seterstue i Dovre Kvitdalen
Ved de nederste setrene står det et enkelt bordhus med
skråtak. Dette er kvilbua til mjølkekjøreren fra meieriet på Dovre
Kvilbu i Kvitdalen, Steinfjøs med høyløe på Nysetra
Også på Nysetra er det dovresetrer. Der er det et lite
steinfjøs, med påbygd bordløe, som en liten låve
Steinhus i Ø. Mjovassdalen
Onga var med på setra det meste av sommeren. Gjennom arbeid
og leik ble de opplært og tok del i seterarbeidet. I nærheten av mange setrer
er det spor etter denne aktiviteten.
Dagens setrer
Folldal har mange setrer i drift. I 2013 var det 26 setrer
med mjølkeproduksjon i tillegg til 15 besetninger på 4 fellessetrer, på
Gammelsetra, i Einunndalen i tillegg til de to i Kvitdalen. Fellessetrene
markerer seg tydelig i seterlandskapet med omfattende nydyrking til beite og
grasproduksjon og moderne seterstue og fjøs. Stort seteranlegg med få og
relativt småe hus. Når en ser disse anlegga er det tydelig at fjellbeitet og
setring fremdeles er verdifullt. Når det gjelder de mange enkeltsetrene som er
i drift er det mange som fortsatt bruker de gamle seterhusa, med en viss
tillempning til personlige krav og offentlige pålegg, særlig når det gjelder mjølkehandtering
og avkjøling. Det kan være ei utfordring å bruke det gamle fjøset, mange klarer
det ved visse tilpassinger og nødvendige påbygginger, mens andre bygger nye
fjøs. Det samme gjelder jo seterstua, som kan trenge påbygg for å gi nødvendig
plass og bekvemmeligheter. På mange setrer er det gode kombinasjoner mellom
gammelt og nytt.
Dagens setring, nytt og gammelt, Ryhaugsetra og Døllia
Dagens seterdrift trenger færre hus enn før, derfor blir
mange hus stående ubrukt. Det er utfordring å kunne ta vare på geitfjøs,
avkjøling for ikke å snakke om de mange løene, låvene som er viktige innslag i
kulturlandskapet.
Oppsummering
Folldal har en rik setertradisjon, en tradisjon som
opprettholdes og er viktig også i dag, over 40 mjølkeprodusenter brukte setra
og seterbeitet i 2013. Av disse var det bare 5 geitebuskaper. I tillegg kommer
alle som bruker setra til forproduksjon og beite for sauen, så kommer de som
bare bruker setra til fritidsformål og så er det mange setrer som ikke brukes,
står til forfall.
Spesielt for Folldal er at der er bønder fra tre kommuner
som bruker setrer, i tillegg til Folldal er det betydelig innslag fra Alvdal og
Dovre.
På setrene i drift og de mange andre setrene er det en
omfattende bebyggelse, med stor verdi for den enkelte eier og fellesskapet,
vesentlig del av seterdalenes kulturlandskap. Det er viktig for husa å kunne
brukes, kombinere bruk og vern, respekt.
Bebyggelsen er nøktern, med vekt på det funksjonelle. De
fleste seterstuer og fjøs er bygd i tømmer, furutømmer, med et stort innslag av
steinfjøs i enkelte seterdaler. Tømmeret som er brukt er enten rundtømmer eller
kantet med øks eller på sag. Det er lite
bruk av halvkløvninger. Det er åstak med takåser. Både takåser og tømmer har
nøkterne dimensjoner
Stein til steinfjøsa ble nok hentet i en viss nærhet, men vi
veit ikke mye om verken steinbrudd eller hvem som murte. Der det var tilgang på
brukbar murstein ble det også brukt i grunnmurer på seterstue og fjøs. Dessuten
til kjeller under seterstua eller jordkjeller. Noen fjøs fikk forseggjort
møkk-kjeller.
Grovt bindingsverk er brukt lite, forekommer i noen fjøs og
noen mindre hus, skåle og kokhus. Derimot kom det etter hvert mange enkle reisverks
hus, særlig fjøs, men også mindre hus. Løene, låvene er i tømmer, men mange i
en kombinasjon tømmer og reisverk.
Noen seterstuer, eller deler av seterstua, de mest utsatte
vegger kan være panelt, ofte ble en enkel høvlet panel brukt. To steder er det
slått på blekkplater og en gavlvegg er kledd med takflis. I seinere tid er
mange seterstuer panelt med tømmermannspanel.
Det er jordtaket som dominerer, i utgangspunktet med
underlag av never, etter hvert papp og platon.
Det er brukt flere typer ringved. Det vanligste er ringved som med
kroker som er festet i troa, på taket. Krokene kan være naturvokst eller smidd,
ofte gjenbruk av hesteskor. En annen type ringved er også brukt, flat,
trekantformet ringved ved gjennomtappet kolver som er festet på troa, slik at
ringveden henger utafor troa. Som ofte
er det beskjedent med vindskier. Ble taket dårlig ble det ofte lagt på et
bordtak til vartak. Bølgeblekktak avløste bordtaket. Det gjaldt å utnytte
mulighetene, så på noen seterhus finns utbanke asfalttønner, enkelte steder er
også botn og lokk brukt. Rene bordtak er
sjeldne, på enkelte småhus. Noen seterstuer har skifertak, mens noen løer har
flistak.
Tømmeret var sjølsagt ubehandlet, brunt av sola på solsida,
grått på baksida. Ellers var det beskjedent med bruk av maling, men hvite
vindusomramminger og rødmalt dør, små panelfelt kunne også være malt.
