Per Hvamstad

Fisketur langs Magnilla i 1838

Magnillsjøan med Synner og Nørder sjøen, sett fra lia opp mot Eidsfjellkampen, fra Synnersjøen renner Magnilla og Magnilldalen starter. Setrene er fra h Nordigardsvangen, Paurengvangen, Nygardsvangen og Strømsøvangen oppmed Storbekken, tilhørende 2 tynsetgarder og tre alvdalsgarder. I 1838 var det Evensmovangen og Paurengvangen som eksisterte og tilhørte Røsten og Hansmoen.  Foto P. Hvamstad

Gamle beretninger, brev og notater, er snadder. Denne gang skal vi bedre kjent med Nicolai Ramm Østgaard og hans fiske- og setertur til Magnilldalen i 1838!

Nicolai Ramm Østgaard er en kjent person i Nord-Østerdalen og Fjellregionen. Født i Trondheim i 1812, men foreldrene var nord-østerdøler. Faren, Michel Østgaard, var fra Dalsbygda, sønn av Marit og Solan Jonsen Østgaard, bønder i Nirsen. Solan er den kjent mestersnekkeren. Mora, Karen Magdalena Ramm, var fra Tynset datter av Anne og Nicolai Hersleb Ramm, bosatte på Ramsmoen i Tynset sentrum, derav navnet. Bestefaren hadde en betydelig posisjon, som skoginspektør for Røros Verk og aktiv i omfattende utskifting av skog og utmark, med overgang fra felleseie til privateie, men kanskje mest kjent som «oppdager» og kartlegger av «Barduskovene» og en indirekte årsak til at utflyttinga fra Nord-Østerdalen til Bardu ble omfattende. Naboene, Sigrid og Jon Kalbækken, var blant de første som drog nordover i 1791

Karen Magdalena Ramm og Michel Østgaard ble skilt, mora reiste heim til Tynset og Ramsmoen og der voks Nicolai opp sammen med søstera, Mina.

Da han var 13 måtte han ut på skole, først til Hedmarken, seinere til Kristiania og juss-studier. Sitt lengste virke fikk han som fogd i Sør-Østerdalen med bosted på Helset like sør for Elverum.

Som student og seinere akademiker var Nicolai Ramm Østgaard en ektefødt sønn av sin klasse, romantiker med stor begeistring for Norges natur og kultur og søkte til skogen og fjellet for atspredelse og opplevelser.  Dette kommer godt til uttrykk i boka «En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen» som han skreiv og kom ut til jul 1851. Boka var egentlig blitt til hans studiedager, han hadde nært samvær med andre studenter med begeistring for det nasjonale og lokale, som Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. I den uformelle foreningen Tollekniven forlystet de hverandre med å lese opp små skisser fra BygdeNorge og oppveksten. Nicolai oppfattet seg mest som en lytter, men bidro også med noen historier som slo godt an. Først langt seinere ble dette samlet i bokform, ei bok som slo godt an og kom med nytt opplag allerede i 1852. Til sammen har det blitt 7 opplag. Siste opplag kom i 1956, utgitt av O. Bull Aakrann, en etterkommer av «kontorist Aakrann»(se seinere) Ta og les boka! Det er bedårende beretninger med stor innlevelse fra nabolaget, bryllupet i Kjæreng og ikke minst fra seter og fisketurer innover Aumdalen.

Nicolai Ramm Østgaard er også tidlig turist og observatør i Jotunheimen og skriver om sine opplevelser i boka «På vandring i Lomsfjellene», som kom ut i 1858. Den tids akademikere og naturelskere var sterkt påvirket fra Tyskland og Nicolai gjør også ei vandring i Schwarzvald.

Skoginspektøren døde i 1830, Ramsmoen ble solgt og mora med mor og datter flyttet til Slåttåsen. Hit kom Nicolai på besøk om somrene og da sto utflukter, med fiske og seterbesøk, høgt på programmet. Den slags utflukter for rekreasjon og fornøyelse var det ikke mange som dreiv med, så Nicolai Ramm Østgaard kan beskrives som en av de første turistene.

Sommeren 1838 er Nicolai heime på Tynset. En av de viktigste aktivitetene var fiske, men Auma var tom for vatn og dermed fisk, i Tunna var det lite fisk, i Glåma var det fisk, men den lot seg ikke fange. Fiskerens ære var truet, det måtte tas grep!

«For dog at soutenere (understøtte)min gamle Krigerhæder …… besluttede jeg at levere Fienden et Hovedslag …..blev der lagt Plan til en Expedition mod de fjærne Magniller, eller Indvaanerne af Magnil-Elven»

Men det var ikke bare bare å ta seg fram dit.

«Egnen, som denne Elv gjennemstrømmer, er en høitliggende Fjeldtragt 2-3 Mile Nord for Tønset-Bygden, og da den var saagodtsom et Terra incognita (ukjent land), lovede jeg mig baade Eventyr og stort Bytte af Taget»

Han kunne ikke begi seg av garde aleine, men hadde med seg « Kontorist Aakrann, af tønsætisk Herkomst; derhos havde vi et betydelig Auxiliair-Corps i en stor og lang Tønsæt-Gut ved Navn Hans» Hans skulle passe hester, vise vegen og dessuten være med å fiske. Godt utstyrt kunne følget begi seg i veg, dels til hest og dels til fots og en inngående og malerisk beskrivelse følger

«Vi fulgte først Veien op igjennem den vilde romantiske Tøn-Dal – til Lunaasen, en liden afsides Fjeldbygd, tilhørende Hovedsognet» Største problemet på denne strekningen var å ta seg over ei dårlig bru, den var skrøpligere enn den såg ut for på avstand, midt på brua gikk det opp for Nicolai, som tydeligvis satt høgt til hest, og ble ikke bedre av den grunn. På turen tilbake fant de jammen ut at det gikk an å gå over elva under brua! Men etter noen timers ritt « … naaede vi Feltet for vore Operationer, Magnillas øde Strande. Men var Egnen gold og vild, saa var den dog et Fiskenes Eldorado; thi den lille Elv havde en saadan  Overflødighed af Smaaøret, og denne bed saa hjertligt at det ikke varede længe inden vi havde vore Skræpper nesten fulde»  Men tida hadde gått fort, nå var det kveld, sola var på veg ned, så nå måtte ekspedisjonen raske på, slik at de kom fram til herberget for natta. Gjennom myr og kratt fram bar det til Magnillkroken

Magnillkroken, ca 1947. I forgrunnen setra til Storstu Åen, noe redusert i forfall, setra ble solgt fra garden i 1897. Lenger bak setra til Ellengsmoen, Lonåsmoen nordre. Repro: Musea i Nord-Østerdalen

«Det overraskede mig meget, istendenfor en sædvanlig Sæterhytte, her at finde en velbygget Gaard, med Stuer, Stabbur, Steenfjøs osv; men denne Sæter er ogsaa Sommerresidents for en af Bygdens mest velhavende Familier, som in Pleno tilbringer næsten Halvdelen af Aaret mellem disse vilde Fjelde»

Sjøl om det var kveld, var folka oppe, de hadde nettopp kommet heim fra «Markslaatterne» og stor servering ble det, med både grøt og fløte. Det rause vertskapet overdro ektesenga til de to fremmede, mens Hans «den Skøier, laae med Jenterne» Det gikk likevel ikke så bra i ektesenga, Nicolai konstaterte med tilfredshet at her kunne det ikke være lopper og såg fram til ei god natts søvn, strabasiøs som turen fra Tynset hadde vært. Men slik gikk det ikke, for … « ved siden af vor Seng hang en Kasse i 2de Toug, der gik over Bjelken, og i denne Kasse laae « en liden Ting»» nemlig familiens yngste medlem, som ikke var villig til å gi fiskerne fred og ro. Det hjelpte heller ikke om mora med stor innsats slengte vogga veggimellom. Så det ble bare en liten dorm på morgenkvisten.

Turen gikk snart videre nordover langs elva, antakelig på vestsida

«…, idet vi snart fiskede, snart sankede Multebær og snart rede videre …. Jeg var ret i mit Es paa denne herlige Morgenvandring. Aldrig er mit Sind behageligere stemt, end naar jeg en en vakker Dag færdes paa Fjeldene» Det var bare så vidt han ikke steg til værs av pur velvære og godstemning. Fisket gikk storartet langs Magnilla, fiskeskreppene ble fylte, men det var blitt dårlig med servering, så « …. Nu begyndte en indre Drivt at tilskynde os at ile mod vor Vandrings Maal, Sætrene ved Magnild-Søen» Først godt på ettermiddagen, etter og ha ridd «en uendelig Omvei» rundt sjøene, nådde de målet «Udenfor den ene Sæterstues Dør, sto to Jenter med et tækkeligt Udvortes og venlige Øine (Merk det) Sjølsagt stoppet gutta, spurte etter overnatting og det var tvert ja «De to Piger, som selv vare Herskerinder i den ene Sæter, vidste neppe hvorledes de som bedst skulde gjøre «Frammundkaran» til gode med Mad og Drikke, og det lot slet ikke til, at de vare misfornøiede med denne Afbrydelse af deres Ensomhed» Stemningen ble etter hvert svært så gemyttlig og jentene klaget over at det var sjelden å få besøk av gutter, så langt til fjells. «I en Tønset-Sæter behøves ikke lang Tid til at stifte Bekjendtskab, snart blev derfor Omgangstonen fri og munter» Jentene tømte markstokkene, for det hendte at de kunne inneholde ei lita lerke med noe.

Magnillsjøan sett fra Haugtrøa. T v Synner Magnillsjøen med Magnilla og Magnilldalen,  Nørder sjøen ligger i utafor bildet t h. Setrene er fra v Nordigardsvangen, Paurengvangen, Nygardsvangen og Evensmovangen, rett under bakken Strømsøyvangen. Foto: Per Hvamstad

Kvelden gikk fort og «se lakka de lakka mot Qvellen. Ind kom ho Goro med Fellen» Men denne gang ble Hans holdt utafor.  Nicolai føler behov for å stoppe eventuelle mistanker, så han slår til med et sitat fra Horats på latin, som oversatt lyder: Jeg forsøker å innrette forholdene etter meg, ikke meg etter forholdene.

«Den næste Morgen vare vi ikke dessto mindre tidligt paa færde og strax i fuldt Arbeid med at trække Nod i Søen» utstyr lånte de av mannen på den andre setra. Resultatet ble ikke så bra, tross flere kast, ble det bare et par, men store fine ørreter.

De tok farvel med setertausene ved Magnillsjøan og tok en annen veg til bygds og kom heimatt seint på kvelden. Mora hadde nok vært litt bekymret for utflukten og meinte han hadde blitt «maver paa Touren» noe Nicolai meinte var en umulighet « eftersom jeg havde levet saa tykt i Sæteren med Rømme og gilde Greier» men det kunne være slitet med fisket som hadde tatt på. Heim kom han med « over et Bismerpund», 6 kg, fisk.

Etter denne utflukten ventet fortsatt skolegang, søsteren Mina skysset han til Åmot prestegard, så var det sikkert leilighetsskyss videre til Rekstad på Stange, der han fikk undervisning før jus-studiet. Tilbake på Rekstad skreiv han om fisketuren langs Magnilla i et brev til noen kamerater.  Brevskriverens oldebarn, Einar Østgaard, har brevet, hele brevet med kommentarer finner du i Årbok for Nord-Østerdalen 1993.

«Kontorist Aaakrann» er antakeligvis Jon K. Aakrann, seinere eier av Gårder i Elverum. Hvilke Hans som var med er det verre å finne ut. Setra følget overnattet på i Magnillkroken tilhørte Storstu Åen, setra var ei høstseter og garden hadde slåtteng i Fjellenget, Bjørntangen og Magnillfloen.  Setrene ved Magnillsjøan ble etablert i 1832 av prost Hagerup, og låg i 1838 under Røsten og Hansmoen på Tynset.

Fremdeles er det ørret å få i sjøen. Foto: P. Hvamstad

Fiskefat som har sett mer fisk enn dette, under er nemlig skåret inn 1749 med initialene BED Foto: P. Hvamstad

Les mer:

N.R.Østgaard: En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen. Elverum 1956.

På fiske og seterbesøk ved Magnilla i 1838. Av N.R.Østgaard. Tilrettelagt av Einar Østgaard i Årbok for Nord-Østerdalen 1993.

Nicolai Ramm Østgaard som kulturhistorisk –ethnologisk – kilde. Av Per Hvamstad i Årbok for Nord-Østerdalen 2012.

Per Hvamstad: Magnillsjøan, 2008.

Ivar A- Streitlien: Tynset Bygdebok.

Artiklen er også trykket i Forollhogna 2017