Kunstnerne inntar Bergstaden. Med Kjell Aukrust, Anders Krigsvold, Reidar Solli og Ludvig Eggen på Røros under krigen

 

Av Per Hvamstad

At gamle aviser er spennende lesning og gir gode opplysninger og glimt fra tidlige tiders liv og virksomhet er en kjent sak. Men mange erfarer at det er lett å gå seg vill i gamle avisspalter og fort glømme det en egentlig var på jakt etter.

Fjeld Ljom er ikke noe unntak i så måte, snarere tvert om.

Sommeren 1941 kan avisen melde at Kunstnere inntar Bergstaden! Røros bergstad har alltid hatt stor tiltrekningskraft på kunstnere på jakt etter motiv. Sommeren 1941 melder avisen om fremadstormende ungdom som har valgt den kunstneriske løpebane som har inntatt Bergstaden ” To unge kunstmalere, den ene østerdøl, den andre gauldøl, ligger på Røros og maler Bergstadmotiver om dagen. Det er Kjell Aukrust, sønn av landbruksskolebestyrer Aukrust i Alvdal og Anders Krigsvold fra Singsås. De er kamerater fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, hvor de har den kjente kunstneren Per Krogh som hovedlærer. Krigsvold gikk i vinter på Statens Kunstakademi hos prof Revold. Aukrust prøvde seg derimot i reklamefaget, men det ble han lei av, sier han, og til vintedren går vel veien til Kunstakademiet for ham også”

Fjell-Ljom nærmest fotfølger Aukrust og Krigsvold og kommer med stutte, men interessante meldinger. Da avisen oppdager dem, har de allerede vært på Røros ei uke og skal seinere til Lom. Etter å ha fortalt litt om bakgrunn og hva de driver med i Oslo, konkluderer journalisten: ” Vi tør nok si at begge er lovende kunstnere”.

Men Aukrust og Krigsvold var ikke aleine, det er mange av dem og de vistes i bybildet, blant andre to svensker Meyer og Logisch. Roar Matheson Bye var allerede en etablert kunstner med sommerbolig på Røros. Han inviterte Aukrust og Kriogsvold til utstilling i Trondhjem Kunstforening til høsten, men det ble ikke gjennomført. Matheson Bye formidler et maleri av Krigsvold til en venn i Bergstaden, som kjøpte det for noen hundre kroner. ”Den beskjedne kunstner kunde utvilsomt fått atskillig mer for dette bildet under større forholde” konkluderer Fjell-Ljom. Avisen melder såat Krigsvold og Aukrust drar videre til Lom og Bøverdalen. Men så blir det krigen og vinteren dominerer Røros og nyhetsbildet.

Men utpå sommeren 1942 kan Fjell-Ljom melde: Den unge, lovende kunstmaleren Kjell Aukrust fra Alvdal er kommet til Bergstaden i sommer også for å male Røros-bilder. Kjell har brukt vinteren i Oslo aktivt, og blitt godt kjent som illustratør i ukeblad og julehefter, mens han om sommeren maler ute, som de fleste kunstmalere jo pleier å gjøre, konkluderer journalisten begeistret. Da avisen traff Kjell Aukrust gikk han og ventet på Anders Krigsvold. Sammen skulle de gjennomføre samme opplegg som året før. Først noen uker på Røros, så til Lom, Bøverdalen og Jotunheimen.

Også denne sommeren var det mange unge kunstnere på Røros, som aktivt flakket rundt i Bergstaden på jakt etter motiv. Dette var unge fremadstormende kunstnerne som ble lagt merke til i bybildet. Journalisten kan fortelle at produksjonen er stor. En innsender i avisen lurer på ” Når en legger merke til de mange unge kunstmalere som no arbeider på Røros får en uvilkårlig lyst til å spørre om de kunde tenke seg muligheten av å holde en utstilling, så vi fikk se arbeidene deres samlet” Fjell-Ljom har vært inne på det samme og støtter opp under ideen.

Utstilling blir det, den åpnes i Sangerhuset 31. juli, med arbeider av Ludvig Eggen og Reidar Solli, begge fra Røros sammen med Anders Krigsvold og Kjell Aukrust. ”Det var mange gode malerier å se på utstillingen – de aller fleste med Rørosmotiver. Bare Anders Krigsvold hadde noen som var malt annetsteds, nemlig tre/fire Gudbrandsdals- og Jotunheimbilder fra i fjor. Ellers hadde både han og Kjell Aukrust holdt seg til motiver i Bergstaden, mens Ludvig Eggen også hadde noen malerier fra omegnen. Reidar Solli holdt seg til Bergstaden. Foruten malerier stilt Krigsvold ut noen tusjtegninger, og Aukrust hadde noen tegningen til dels av humoristisk art” Så da veit vi det!

Interessen var tydeligvis stor og salget gikk bra, til tross for at det var ferietid, som avisen bekymrer seg for. Journalisten har fått opplyst at Krigsvold solgte for mellom 2-3000 kr. Hvem som kjøpte er sjølsagt ikke kjent. Det var sikkert både lokale og tilreisende. En ikke navngitt meieribestyrer kjøpte flere malerier usett og hentet dem seinere fra under trappa i Sangerhuset! Vi veit også at malerier ble brukt som oppgjør for losji og de unge kunstnerne hadde også bruk for tobakk.

 

De fire unge kunstnerne fikk ulikt livsløp. Kjell Aukrust og Anders Krigsvold satset for fullt på kunsten. Kjell Aukrust som multikunstner, tegning, akvareller, forfatter og konstruktør, mens Krigsvold ble teatermaler. Ludvig Eggen bodde ei tid i Trondheim og var journalist, bosatte seg seinere på Os. Han hadde en svært stor produksjon som maler, gards- og setermotiv i rikt monn. Reidar Solli fortsatte også med tegning og malerier og har en stor produksjon etter seg. Fra nyere tid henger det arbeider av han i Kaffistuggu, men han sikret tilværelsen med at fast yrke ved sida av.

 

Kjell Aukrust fortsatte å male utover 40-åra, men gradvis ble det tegning, avistegner, forfatterskap og konstruksjoner som tok all tid. Malerpenselen tok han først fram igjen på sine eldre dager.

 

Men i sommer satte Aukrustsenteret i Alvdal søkelyset på hans tidlig virksomhet. Gjennom gode kontakter ble kjente og ukjente malerier sporet opp og velvilligst lånt inn til senteret som kunne åpne utstillingen Den unge Kjell Aukrust.  Det var ingen som hadde sett denne samlinga tidligere. For Kari Aukrust, som var til stede, var dette ukjente arbeider, med unntak av noen, bl a I blåbærskogen som henger i senteret. Det eldste arbeidet er fra 1935. Da var Kjell Aukrust bare 15 år. Året etter, 1936, får han den kjente anbefalingen fra Henrik Sørensen: Kjell Aukrust er eller skal bli maler. Går på malerskole. Slipp ham inn. Etter malerskole og snekkerskole i Oslo, ble det Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi

Storparten av maleria i utstillingen er imidlertid malt under krigen og svært mange av har motiv fra Røros og Bøverdalen. Aukrust har valgt kjente Rørosmotiv; Åsengarden med kirka, slagghaugene og bebyggelsen på Haugan og Flanderborg. Han har også, som på mange malerier forøvrig, lurt inn personer. På et maleri ser vi et ektepar på tur inntil Sta’a, på et annet er de på veg heimatt med tung ryggsekk.

Fra Bøverdalen er det landskap med Lomseggen og fjellrekka i Bøverdalen, men også garder og hus.

 

Mange malerier har kommet fram, men det er finns nok mange flere. Kanskje kan det om noen år bli en enda større utstilling.

 

En utfordring til Røros-miljøet må være å lage en utstilling med kunstnerkameratene fra 1942: Reidar Solli. Ludvig Eggen, Anders Krigsvold og Kjell Aukrust! Nå har det gått 70 år sida de hadde sin første, og eneste, fellesutstilling.

 

Les mer:

Finn Jor: Kjell Aukrust med pensel. Finn Jor: Galleri Aukrust

Per Hvamstad. På sporet etter den unge kunstmaleren Kjell Aukrust, i Årbok for Nord-Østerdalen 2001. Fjeld Ljom

Artiklen er også trykt i Fjeld-Ljom september 2012. Europas eneste avis trykt med blysats.

 

Nicolai Ramm Østgaard som kulturhistorisk -ethnologisk- kilde

Av Per Hvamstad

 Presisering

I denne artikkelen skal vi se nærmere på Nicolai Ramm Østgaards litterære produksjon som kilde til kunnskap. Forfatterskapet er ikke så omfattende, men skildringene er detaljrike. Jeg har konsentrert meg om mat og samværsformer i min gjennomgang! Jeg er utdannet etnolog og skreiv avhandling om gamle samværsformer – belag. Derfor er det ekstra artig å konstatere at Østgaard hadde kjennskap til etnologi som fag og nettopp har fortalt en del om gamle samværsformer. Han var en dyktig observatør, særlig med detaljrike opplysninger om tynsetdialekta og skildringer av klær og klesdrakt og er den fremste kilda vi har dialekt og klesskikk.  Men han gir også andre viktige observasjoner.

Innledning

I desember 1851 debuterte Nicolai Ramm Østgaard med boka En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen. Boka, som er basert på opplevelser fra barndommen på Tynset fram til han var 13 år, fikk god mottakelse. Nytt opplag kom allerede mai neste år og har totalt kommet i 7 opplag, dessuten på svensk og er nå tilgjengelig som ebok. Grunnlaget for boka var barndomsminner, men manuskriptet var resultat av drøftinger og sosialt samvær en den litterære foreningen Tollekniven, der også Jørgen Moe og Peter Chr Asbjørnsen var medlemmer.

Ramm Østgaard forteller om medlemmene at det var Mænd i forskjellige Livsstillinger, men som alle havde et fælles Berøringspunkt i den varme Interesse, hvormed de omfattede Alt hva der angaar norsk Natur og Folkeliv, og som ved hyppige Reiser og Ophold i de Egne, hvor begge Dele findes udpræget i sin største Eiendommelighed. Disse medlemmene tilbragte da gjerne en behagelig Aften under samtale krydret med Anekdoter, Reiseskildringer og hvorfor ikke? – Skrøner fra de Kanter af Landet, hvor Enhver af Fortællerne havde færdets som mest

 Sjøl bidrar han, etter lang nøling, med fortellinga: Bjørnen på Langklopmyra. For denne høster han stor fagnad og anspores til å komme med flere historier. På samme tid legger han også ut på flere reiser og vandringer. Inntrykk og observasjoner skrives ned og En Fjeldbygd kommer ut. I 1858 kommer Fra Skov og Fjeld som består av tre fortellinger, resultat av vandringene; Tre Dage i Scwarzwald , En Vandring i Lomsfjellene og Tømmerkjørere. Dessuten har jeg også, naturlignok, tatt med historia om fiske og seterbesøk langs Magnilla i 1838, trykt første gang i 1993. 

Bakgrunnsopplysninger

Nicolai Ramm Østgaard ble født i 1812 i Trondheim. Foreldra var Michael Østgaard fra Dalsbygda og Maren Magdalena Ramm fra Tynset. Foreldra ble skilt, så barndommen, fram han var 13, ble tilbrakt på Tynset, sammen med mor og søster, hos besteforeldrene på Ramsmoen. Bestefaren var Nicolai Hersleb Ramm, skoginspektør ved Røros Verk med betydelig posisjon i regionen. Han var militærutdannet og kartkyndig og sto for utskifting av sameieskogen. Mest kjent er han fordi han var nordover i 1789 og kartla Barduskovene, engasjert av fogd Holmboe på Senja. Han var dermed med og la grunnlaget for den store utvandringa til Bardu og andre bygder i Nord-Norge fra Nord-Østerdalen og de andre bygdene rundt Dovre. En av de første familiene som drog nordover var for øvrig naboene Sigrid og Jon Kaldbækken.

Far til Nicolai dreiv forretning, førte et aktivt sosialt liv og gikk konkurs. Seinere livberget han seg som privatlærer og leilighetsdikter. Mora Maren Magdalena Ramm er kjent som brydepynterske på Tynset, hun hadde brurkrone og utstyr til utleie. Etter at faren var død bodde hun i Slåttåsen, før hun flyttet til Nicolai. Etter ferdige jusstudier bodde Nicolai i Kristiania og arbeidet i justisdepartement, før han i 1859 ble utnevnt til fogd i Sør-Østerdalen og bosatte seg på garden Helset i Elverum.
Fram til 13 års alderen levde Nicolai en beskyttet tilværelse. Gardsbruket hadde bestefaren solgt, men han hadde sikre inntekter og borett på Ramsmoen. Nicolai levde derfor på ”solsida” og dagene besto mye av leik, lite arbeid og alvor. Han kunne streife rundt i nabolaget, dra på fisketur langs Glåma eller aller helst oppover langs Auma, kombinert med seterbesøk, eller være med i gjestboer, særlig i bryllup, fordi mora var rundt og pyntet bruder, og ble invitert i laget sammen med barna sine. Det var nok ikke så mange krav som ble stilt til han i oppveksten. Han hadde et nært forhold til bestefaren, garden og grenda. Det var sjølsagt en viktig ballast, minnegrunnlag, seinere i livet. 

Når en skal vurdere Ramm Østgaard som kilde, må en se litt på hans egen forklaring og tilnærming, hvorfor vil han skrive og formidle sine inntrykk.

Forordet til første utgave 1851 er svært grundig, men likevel så supplerer han 1852utgaven med et nytt forord. Han har stort behov for å forklare arbeidet sitt.

Bakgrunnen for fortellinger blir forklart og presentert. Han påstår sjøl at han var mest lyttende i samværet i Tollekniven, han var i grunnen ikke videre begavet med Mundfærdighed.  Men fra å være passiv lyttende, begynte han å skrive og ”foredrage ”en Rægle” paa Bondesproget, det han kjente best ”nemlig den tønsætske.
Her berører han det viktigste med sitt forfatterskap og boka, nemlig bruk av dialekt, særlig i samtaler mellom lokalbefolkningen, men også i hele fortellinger. Dette er et tema han går svært grundig til verks om, han forklarer inngående hvorfor han begynner å skrive ned historier og beretninger og går til det skritt å få det utgitt i bokform. Han forklarer ord, bøyinger og setningsbygging detaljert, vel vitende om at leserne kunne ha problem med å forstå. På dette området er han ei svært viktig kilde for studiet av tynset-målet, dessuten ble han banebrytende i Norge for bruk av dialekt i litteraturen.

Flere programmatiske formuleringer

Med oppvekst på Tynset hadde han et godt utgangspunkt for sin forfattervirksomhet.

… i de Egne av vort Land, hvor Folket bedst har vedligeholdt sit eiendommelige, fra Oldtiden nedarvede Præg, sit Sprog, sin Dragt, sine Sæder og Skikke.” Dette hadde han lenge hatt ønske om å skildre, formidle og at det kanskje kunne være ”et fortjenstlig Arbeide, om Nogen, medens der endnu er lidt tilbage af det Oprindelige i Skikke, Dragt og Sprog, vilde fæste det paa Papiret, saa at man i Fremtiden hvis man vilde, kunde see, hvordan det dog engang saae ud hos Folket i de norske Fjelddale. Thi det kan desværre ikke negtes: den om sig gribende Kvasi-Civilisation fortrænger Skridt for Skridt og Stykke for Stykke det gamle.  Først faller drakta, ”saa Skikke og Ceremonierne” En viktig bidragsyter til ”forfallet” er de mange ”kloge Seminarister”

På denne måten plasserer Nicolai Ramm Østgaard sitt arbeid i en klar hensikt. Forlyste og underholde ja, men også opplyse, lære og formidle. Han har ambisjoner om å være ei kilde for framtida. Ei kilde for vedlikehold og videreføring av tradisjoner. For han var det viktig å videreføre nedarvede tradisjoner. Han såg ingen grunn til forandring og forbedring, slik en annen betydningsfull forsker og forfatter på samme tida, nemlig Eilert Sundt (1817-75), gjorde. Eilert Sundts første arbeider kommer allerede i 1858. Storverket, som jeg som etnolog og interessert i byggeskikk og bygningsvern ofte bruker, om Bygningskikken paa Landet, starter han med i 1861. Hans misjon er å beskrive for å forandre, få bedre byggeskikk og boforhold, livs- og leveforhold. Felles for begge er at de bruker bladet Folkevennen som viktig formidlingskanal.
Vi skjønner at her er det stor forskjell i tilnærminga. Sundt var ingen romantiker, han var ikke påvirket av slike strømninger. Han er nøkternt vurderende og refererende. Han gir oss svært viktige opplysninger om tidlige tiders liv og levemåte, noe av dette kan være grunnlag for bedre liv i framtida, men stort sett er Eilerts Sundts oppfatning at forbedring krever endring.
Østgaard er en relativt klar motsetning. Han er opptatt av det hyggelige og slik vi oppfatter det nå; det romantiske. Kjærligheten til det bestående og det som hører ungdommen og oppveksten til.  Han har bevart og dyrket avstandskjærligheten. Han formidler observasjoner fulle av kjærlighet, innlevelse og delvis beundring. De få gangene han berører vanskelige emner, handler det om kjærlighet, ungdom som ikke kan få hverandre. 

ethnologiske merkverdigheter,

For å skaffe seg kunnskap er metoden observasjon og samtale, han noterte og laget skisser. I Vandring i Lomsfjellene sitter han i ei seterstue, endelig har vegviseren innfunnet seg, men måtte bare ut et lite ærend, før de kunne sette til fjells. Han sitter og kikker ut vinduet og venter, men bruker tida ”dels med Undersøgelser af hva ethnologisk Merkelig saadan en Lomværingssæter maatte frembyde”

For en med etnologi som fag, er det moro å treffe på fagbetegnelsen, allerede i 1858, sjøl om det presenteres sammen med merkverdigheter, etnologiske merkverdigheter. Etnologer, nå kulturhistorikere, driver ofte en eller annen form for dokumentasjon, observasjon, innsamling, eller som Nicolai Ramm Østgaard kaller det en jakt, utkikk etter merkverdigheter, også mer seriøst, omtalt som lokale, regionale særtrekk og spesialiteter.
Av naturlige årsaker er han ei god kilde når det gjelder mat og gjestbo, og ulike tradisjonelle samværsformer, som det gamle belaget, og forpliktelser som knytter seg til de gamle ordningene . Belaget er ei gruppe garder som ligger i nærheten av hverandre og skal bes, eller forventes å møte opp i selskap, særlig bryllup og begravelser. Fra belaget kan en også hente nødvendig hjelp og belaget skal komme med bening, sending, som er et slags bidrag til selskapsmaten.
Ramm Østgaard har en egen evne til å få med seg bryllup. På Vandring i Lomsfjellene får han også med seg nesten to bryllup, rett nok på tampen. Han oppdager at han ikke har småmynt til vegviseren. Han må veksle, samtidig som han har veldig lyst på å se et Lombryllup. Det viser seg at det går det fint an å kombinere, gamlefar i bryllupsgarden er den i nærheten med mest kontanter, små og store. Servering blir det også, det drar seg litt ut, men så kommer invitasjonen: litt middagsmat. Da er han lett å overtale – et saadant Maal Bondebryllupskost al improviso var jo alltid en Reisebegivenhed. Han er naturlignok lei seg for ikke å ha kommet tidligere. Da kunne han ha sittet sammen med de andre og fått oppleve mer. Så kom maten, men det ble en liten nedtur: .. en paa Byvis tillavet Kjødrett og ikke verken Flødegrød eller Søigrød. For som den raske observatør med trenet blikk, hadde han ved ankomsten sett at om måltidet nærmest var slutt, satt det att noen eldre ved bordet med tømte Rømmegrødsfad. Med sorg fikk han seinere vite at denne nasjonalretten var i ferd med å gå av mote, fortrenges fra laga av en fornemmere om beslektet Ret ” Søigraut Søtgrød, et Mixtumcompostitum af Risengrød og Flødegrød, dertil med Rosiner og viss en hadde, pulveriserte honningkaker efter Behag
En eldre bryllupsgjest kunne fortelle at han kom ikke rett ut av det med den nye grauten, den braut så ti måggån, så han foretrakk den gamle Rumgraute, noe Ramm Østgaard nok var svært enig i.
En Fjeldbygd egner seg godt til en vandring i mattradisjon og ramme rundt ulike begivenhet, særlig knyttet til bryllup og livet på setra. Men det er litt av ei utfordring for alle parter om en skal følge opp det som har blitt servert forfatteren. Forfatteren bygger på personlige minner, som han plasserer i det kjente landskapet, med Glåma, Neby med kirka og Aumdalen som ramme, men garder og personer får ofte oppdiktede navn.

 Bryllupet

 En viktig del av En Fjeldbygd er beretningen om Bryllupet i Kjæreng. Beretningen inneholder mange opplysninger og observasjoner, vi får høre om bedemann, belag, bening, brudepynting og ulike samværsformer.

Når det skal bes til bryllup kommer bedemann, ofte sammen med den kommende brudgommen. Traktering er viktig, det vanlige er skjenk, sirupsbrennvin blir nevnt, og jønnbrød. Fæsterøl hører også med. Det er en sammenkomst for ungdommen ei tid før bryllupet, som holdes hos brura som så kan flytte inn hos brudgommen. I Kjæreng holdes fæsterøl og bryllup i ett.

Kvelden før eller på bryllupsdagen skal beningskurve med tilhørende Rømme-Dyller, bening, leveres av be’laget eller den Kreds som er bedt. Det vanlige var

rømme, stegels (vafler og jønnbrød) Fad Gubbost.

På bryllupsdagen blir mora hentet, og mens mora pynter brura benytter Nicolai anledningen til å se seg rundt. På garden er det ei ny stue malt av Synvis Maler, ei stue som imponerer Nicolai. Synvis Olsen Holemoen (1783-1841)var en av de mest kjente dekorasjonsmalere i Nord-Østerdalen og bodde i nabolaget til Ramsmoen. De inviterte kommer, og det blir servering og samvær før felles avreise til kirka

Vi kommer inn i beretningen mot slutten av serveringa. Nicolai og noen venner har tatt en tur nedover langs Glåma, så det begynner å bli tommer fat, sjøl om innholdet er fornyet mange ganger av Forgangskonene. Smørformene (har) tapt sin pyramidiske form, men brudekage med navnetrekk står urørt. Den skulle beholde sin glans høgtidsdagen over.
Det serveres øl, ølboller og tutkannen går rundt. Men dessverre sies det ikke noe om framstilling av ølet. Damene drikker ikke øl, men Den brune flaske, sto ikke ørkesløs på skjenken. Etter maten og god tid ute på gardsplassen, er klart for avreise til kirka med hest. Vi må regne med at gammelvegen forbi Sandbakken og fram til gamle brua ble brukt. Det er flere brudepar denne dagen og Ramm Østgaard gir et godt bilde av livet på kirkebakken før og etter vielsene. Samlingene på kirkebakken var viktige begivenheter.
Turen til og fra kirka og vielsen tar si tid. I bryllupsgarden har de hatt det travelt med å bli ferdig med det som skal serveres. Hovedretten under bryllupet er spa eller kjøttsuppe. Skeer og Knive (kom) strax i glædelig Virksomhed,konstaterer forfatteren. Han observerer for øvrig ikke bare ethnologiske merkverdigheter. Nicolai er i konformasjonsalderen og har blikk for jentene, et blikk som sitter når fortellingen skal skrives ned mange ti-år seinere. Ei jente han er svært begeistret for er Ragnhild… hennes skjønnhet var ikke av det allminnelige fiirkantet-drøiskaarne Slags, som man hyppig finder hos de norske Fjeldgjenter. Ragnhild var let og fin i ansiktets og Legemets hele Form og dertil en hudfarge saa frisk og skjær, som en bare, tror jeg, finner den ved Glommens Bredder, dessuten en Rad Tænder saa skinnende hvide.

 

I neste kapittel

Sæteren

 blir vi kjent med Ragnhild og kjæresten hennes, Bersvend. Deres vanskelige kjærlighetshistorie, som endte bra, gjorde inntrykk på alle på Ramsmoen og ikke minst den unge Nicolai. Seterbesøk kombinert med fiske innover Aumdalen, helst sammen med kameraten Bersvend, er blant de store opplevelser. Nicolai er klar på stutt varsel da Bersvend sier han skal innover Aumdalen for å se etter noen hester. Bersvend har flere ærend. Mor til Ragnhild er en tur nede i bygda, så da kan han også besøke Ragnhild, som er aleine på setra sammen med søstera Olaug.

Turen oppover Aumdalen er lang med mange opplevelser, Ramm Østgaard gir detaljerte naturskildringer. Han er svært observant på planter og fugleliv.

De to blir tatt vel i mot. Det går heller ikke lenge før det blir servering. Søstrene kjente Nekkolai som en Elsker av Sæterkost.

Først er det læskedrik af sød Flødmelk, som alltid åpner serveringa på en norsk Sæter. Så får han anledning til å studere innredning og utstyr på setra, mens Ragnhild og Bersvend er ute, de var også opptatt av andre ting enn mat. Nicolai syns det tar lang tid, men han gjør viktige observasjoner av innredning og utstyr. Men så: et anselig Fad Dravle, Fedost, idet samme Melken løber, pluss noget sød Fløde, en Skaal Kjernrømme med fersk Skjørost, mølske. Vanlig nok så Truer og nøder –budeiene- sine retter fram. Men det skal også være dessert, en Øse fersk sød Mysost en Tallek med Kjæsmos (Ystil, fersk fra Gryden optaget Fedost)

Det hele avsluttes med en bit god Grankaae.

Det var ei lykke at dem hadde unngått servering hos Gamle Sigrid (ant Sigrid Eide 50 år på den tida) på Skarvangen, setra til Ramsmoen og bare hadde drukket seg utørst på ei Øse fuld av Flødemelk , og så fortet seg videre til høylytte protester fra Sigrid

Etter denne serveringa må Bersvend til fjells for å se etter hesten. Nicolai får med seg en annen jevnaldring på fisketur nedover Auma. Han er ikke særlig fornøgd med Bersvend, likevel blir det en lang fisketur, nedafor Hemstadvangen, i regn og uten mat. Men det er setrer i nærheten og han reddes af en Skaal aromatisk Sætermelk og nogle Fliser Spegekjød og ilede tilbage til Aumlien til Ragnhilds Flødegrød med ny fisket Ørret, guul under Bugen med røde Spetter. Altså rømmegrøt og fisk!

Seteroppholdet blir brått avbrutt. Mor Kari kommer oppatt på setra og Nicolai og Bersvend drar tilbake til bygds.

I Fisketur langs Magnilla (skrevet 1838, trykt i 1993) er Ramm Østgaard sammen med kontorist Aakrann på fisketur med hest langs Magnilla, fra Magnillkroken til Magnillsjøan. I Magnillkroken fant han ikke ei vanlig seter, men en velbygget Gaard med Stuer, Stabuur, Steenfjøs. Da de kom til Magnillkroken seint på kvelden var folka nettopp kommet heim fra markaslåtten, men servering og overnatting ble det.  Neste dag var det fiske langs Magnilla og først mot kvelden var de framme ved Magnillsjøan, der det da var to setrer, med to unge budeier med et tækkeligt Udvortes og venlige Øyne. Til tross for bruk av not var det ikke så mye fisk å få. Den de fikk var imidlertid stor. I dette stykket skriver han også om fæsterølet i Haugrosen, dessuten om Tynset-tinget, ei årlig tingsamling som samlet mye folk og Fremmede fra Røraas, dels i Forretninger dels for Kommersens skyld

 

På vandring i Lomsfjellene

 

Fra si vandring i Lom, innover Bøverdalen mot Gjende, har han mange interessante observasjoner.

Han er fascinert over korndyrkinga i steinete og bratt terreng med små firkanter med korn. Spesielt er han imponert over åkervatning og gir ei grundig innføring i teknikk og organisering med fordeling av vatnet mellom grender og garder. Ellers oppdager han en merkelig aktivitet; siluettskjæring på krakker og bordplater.

 

Schwarzwald

 

Ramm Østgaard er sterkt påvirket av tysk litteratur og tenkning og gjør en tur for å se nærmere på landskap, folk og treffe noen forfatterkollegaer.

Med utgangspunkt i byen Freiburg tar han toget til landsbyen Denslingen. Han satte koffertene til oppbevaring på stasjonen, tok skreppa over aksla og vandret inn i den naturskjønne dalen. Det er helg, så han treffer folk på vandring til og fra kirka.

 Han beskriver nøye vandringa, de ulike landsbyer og aktiviteter langs vegen. Ikke minst overnattingsstedene, gjestgiverier, og folkelivet som utspant seg der. Han gir mange fine naturskildringer. Han er jo folkelivsskildrer fra heimlandet, så han gir noen nøkterne beskrivelse, men også undring og klar oppfatning, ikke minst når det gjelder de helgekledde kvinner som han møter på sin vandring. Men denne (lokal klesskikk) faldt ingenlunde i min Smag, i det mindste ikke Fruentimmernes. Paa Hovedet bære Pigerne en uhyre stor, sort Sløife, der næsten i Form af Sommerfuglevinger, falder eller staar udover paa begge Sider af Ørene, Konerne en Hue med udsyet Pul, og der omkring et sort Bindsel med Sløife og lange Ender i Nakken…….” Ikke akkurat en nøktern, tilbaketrukket observasjon.

 

Litteratur / kilder

Østigaard, Arne Dag, Nicolai Ramm Østgaard i Norsk biografisk leksikon

Informasjon fra Einar Østgaard, Tjøme

Nordsøsterdalsmuseets arkiv, Tynset

 

Om forfatteren

Per Hvamstad, f 1944, Tingelstad, Hadeland. Etnolog, løsarbeider, prosjektmedarbeider i Norsk Kulturminnefond, museumsbestyrer / konservator ved Nordøsterdalsmuseet 1976-2010.

 

Artiklen er også publisert i Årbok for Nord-Østerdalen 2012

Malet og be Kostet af. Ei flatbrødkorg forteller

 

Av Per Hvamstad

 

Etter å ha stått på stabburet i lang tid, har nå ei fin malt flatbrødkorg kommet til heder og verdighet, og plassert i gangen på en gard i Alvdal. Flatbrød ble jo brukt hele året, ikke minst til jul, da flatbrødstøa på stabburet skulle være ny og ekstra stor. Men denne flatbrødkorga har også stått på stabburet og det så lenge at nåværende eier ikke har hørt noe særlig om bakgrunn og historie.

Men flatbrødkorga kan forteller mye sjøl og, og supplert med bygdeboka, blir det ei interessant historie.

Det er ikke noe vanlig korg, mer et stort rundt trefat, om lag ¾ m i diameter og med ca 15 cm høge kanter. Korga er sveipet, ei tynn og lang trespon er bøgd sirkelrundt og naglet sammen, så er det felt inn botn av breie bord, påsatt kuleformete bein, ca 10 cm høge. Spona som er brukt er ganske tjukk, så det har vært en dyktig handverker som har klart å få korga helt rund.

Det var plass til bra med flatbrød i korga. Sida den var brukt til mat er den umalt innvendig. Utvendig er den imidlertid malt, i rødt og blått, og med ei interessant tekst i hvitt

 

Anne Ols Datter Branvold * Anno 1819 * Malet og be Kostet af  ….  av resten er dessverre det meste borte.  Ikke nok med dette, men under er det skåret inn O I S 1801

 

Her er det mange interessante ting!.

Branvold er jo kjent som både grende- gards- og slektsnavn i Alvdal. Her ser det ut til å være brukt som slektsnavn. Det er i så fall tidlig, som regel ble det bare OlsSen eller OlsDatter, altså farens fornavn, pluss sønn eller datter, alt etter kjønn. Bruk av slektsnavn, som ofte var det samme som gardsnavnet, kommer ganske seint.

Malet og be Kostet af  er også en svært sjelden formulering. Somme ganger får vi opplyst om hvem som har bekostet gjenstanden eller det utførte arbeidet. Da kan det stå skrevet bekostet av, andre ganger tolker vi det på grunnlag av de initialer og årstall vi finner på mønsås, på skap, kister og liknende gjenstander med prestisje. Svært sjelden opplyses det om hvem som har utført arbeidet. Men her er det samme personen som har bekostet og malt. Ut fra sammenhengen kan vi anta et det er en gave.

Mer kan vi ikke lese ut av gjenstanden. Vi må ta i bruk andre kilder. Familiens slektsforsker fant nokså raskt fant fram til rette vedkommende i bygdeboka for Alvdal; nemlig Anne Olsdatter, bosatt på Berget søndre på vestsida av Glåma inntil rv 3. Brannvollsgardene ligger jo på begge sider av Glåma. Anne Olsdatter var født Baugslien i 1777 og gift 1801 med Knut Kristoffersen fra Gulløyen, som fra 1802 er bruker i Berget søndre.

 

Sjøl om mye av navnet på han, som malet og bekostet, er vasket eller slitt vekk, er det lett å tyde fornavnet til Knud, noen bokstaver i etternavnet lar seg også tyde, og ved hjelp av det vi veit fra bygdeboka, tolker vi det til Christophersen.

 

Altså har Anne Olsdatter Branvold i 1819 fått denne flatbrødkorga i gave av ektemannen Knut Kristoffersen, som både har bekostet den, det tolker vi til at han har kjøpt, skaffet seg den, fra en annen handverker, men han har malt sjøl! Enn så lenge veit vi ikke noe om anledningen. Men kikker vi under er det altså skåret inn OIS 1801. I følge bygdeboka ble Anne og Knut gift i 1801! Kan brødkorga ha vært en friargave, som i utgangspunktet var umalt. Etter de kom til Berget søndre har så arbeidet med garden tatt all tid. Knut var en drivende gardbruker og dyktig smed, så det ble kanskje ikke tid til å male den før i 1819. Dette er nok et dristig forslag, så andre muligheter tas imot med takk.

 

Knut og Anne har ingen barn. Knut dør i 1829 og Anne gifter seg oppatt 4 år seinere med Karl Olsen Hauen på Brannvollen. Han er 29 år yngre, og de to blir skilt etter stutt tids ekteskap. Det var jo heller ikke så vanlig på den tida. Anne dør i 1857.

 

Flatbrødkorga er en fin gjenstand, med interessante opplysninger og personer knyttet til seg. Så er sjølsagt to spørsmål: Hvem er OIS? Vi kan vel antyde at det er han som laget flatbrødkorga i 1801. Er det noen som har sett måken. Jeg har sett flere slike, særlig i Rendalen.  Neste spørsmål er: Finns det flere ting som Knut Kristoffersen har malt bevart rundt om kring i Alvdal eller andre steder? Tenk om noen kunne hjelpe oss med flere opplysninger. Fortsatt god jul!

 

Kilder:

Steimoeggen, Einar Alvdal Ei bygdebok, 1952

 

 

Uta Stena Stena Håsteinen

Uta Stena Stena Håsteinen

At vi har mange typer kulturminner er vel klart for de fleste. Vi kan likevel dele dem inn i to hovedgrupper; materielle og immaterielle kulturminner. Med hus og gjenstander på den ene sida og arbeidsferdigheter, tradisjon, fortellinger og forestillinger på den andre.  Unesco, FNs organ for kulturarv, en kjent institusjon på Røros, har vedtatt en deklarasjon som omhandler den immaterielle kulturarven. Norge har sluttet seg til denne.

Røros har sjølsagt alle typer kulturminner og fokus har naturlignok vært mest på de materielle spor, men de immaterielle minnene er også en svært viktig del av kulturarven.

Noen kulturminner er begge deler, både handfast og et fenomen som inngår i mange forestillinger og tradisjoner.  Håsteinen er et slikt eksempel. Håsteinen er konkret nok for mange, kanskje særlig eldre. Men er også en del avfolks forestillingsverden, ofte omtalt i sammenheng som «uta stena». I flere av betraktningene i VÅRMENINGi «nye» Fjell-Ljom møter en denne formuleringa, ofte om personer og begivenheter som skjer  nabokommunen Os og videre sør over.  En anna formulering som dekker det samme, er vel «at det ryk uta Sjåfram å»

Reint fysisk ligger jo Håsteinen, dvs det er flere steiner, ei fint formet steinrøys, midt i Glåma, i Håen nedfor Galåen. Det er en betydningsfull stein, men i år har elva gått så full av vatn, så den har ikke fått vist seg skikkelig fram. Denne steinen var kanskje et par år ei riksrøys mellom Norge og Sverige. Etter mange års stridigheter måtte kong Fredrik 3 avstå Trøndelag til Sverige i 1658 ved freden i Roskilde. Hvordan grensa tidligere hadde gått mellom Trøndelag og Østlandet, Akershus Stift er litt uklart, Håelva nevnes.  Ved å flytte den litt sørover ble det i alle fall klart at Røros verk ble liggende i Sverige!  Det måte til grenseoppgang og –fastsetting, dokumentet er signer på «Røer Aas dend 5 Jully A(nno) 1658» Her nevnes ikke Håsteinen, men grensa går fra «øffuerste Spidtzer i Forreldtz Hougen, der fra til Sydere Raffn Berrget, huor nu en Våerre (varde) bleff opreist»  Derfra til »Fæmundtz Kleffuen» Der nørdst i Femunden står det en stor varde som skiller Østerdalen fra Herjedalen. Det er kanskje uklart om Håsteinen var riksrøys. Etter 2 år ble Trøndelag norsk att. Men grenserøys mellom Trøndelag og Østlandet ble den i over 250 år. I Os boka skriver Thoralf Grue om grensa mellom Røros og den tids Os anneks i Tolgen: Når grensen ... blev lagt over Håstenen var det et brudd på gammel sedvane…  Det er nok en bra stein, men ikke større enn at vannet skjuler den i flom og med nutidens midler vil den i et øyeblikk være pulverisert til atomer» Gålåen og Høsøyen hørte fra 1837, med formannskapsloven, til Tolgen kommune, men i kirkelig sammenheng til Røros.

Etter 1912 blir det diskusjon om endring av grensa, med komiteer og forhandlinger og fra 1913 blir Galåen og Høsøyen overført til Røros. Først fra 1. juni 1917 er grensa formelt på plass. Ny grensestein med kong Haakons emblem blir satt opp mellom Høsøyen og Myre inntil dagens riksveg ved Havsjøen og Djupdals bekken og Håsteinen mister sin funksjon som grensestein, men beholder likevel sin posisjon i folks oppfatning av tilværelsen. Det nye grensepunktet kan vel ikke sies å være særlig solidere enn gamle Håsteinen. Det er ikke lenger behov for fysisk solide grensepunkter. En har andre metoder for å slå fast grensepunkter nå.

Håsteinen og den nye grensesteinen er eksempler på materielle kulturminner. Samtidig er det forvaltningsgrenser og grenser der ulike kulturområder. Ingen av disse grensene er synlige, men forvaltningsgrensa kan være bastant nok, mens grenser for kulturområder, skjæringspunktet mellom trøndersk og østnorsk kulturpåvirkning, er mer flytende. Det kan også være ei personlig grense. Ei grense som en med blandede følelser steg over. For noen var det viktig å holde seg innafor, for andre var det viktig å komme seg ut. Kanskje fulgte det både mistanke og misunnelse med folk som hadde vært « uta stena».

En viktig del av kulturminnerforvaltninga er å sikre kunnskap om kulturminnet. Derfor er det viktig å få kunnskap om steinens betydning og plass i for rørosingene og andres bevissthet. «Gamle»  Fjeld-Ljom tar gjerne mot innspill og trykker dem i neste års utgave. I mellomtida er det kanskje noen som kan arrangere ei utflukt til Håsteinen!

Ei googling på «uta stena» gir forresten interessante utslag. Fjell-Ljom kommer fram, men også flere fjellpartier i Øst Europa bærer navnet uta Stena. Så den internasjonale tilknytninga er der!

 

Per Hvamstad

Østerdalsstua - lokal hustype med spennende variasjoner

Av Per Hvamstad

Østerdalsstua og enda mer den spesielle varianten barfrøstua er velkjent for mange. Østerdalsstua, som er en viktig del av Østerdalens historie og identitet, har vært med og satt Østerdalen på kartet. Østerdalsstua har vært den dominerende hustypen i dalen i mange hundre år. Nå skal. Østerdalsstuas historie og utvikling enda mer fram i dagen.

Hedmark fylkeskommune og Norsk Kulturminnefond på Røros har etablert et samarbeidsprosjekt. Nå skal dagens østerdalsstuer kartlegges. Ønsket er å spore opp alle østerdalsstuer som står. Det gjelder å finne fram til ulike varianter, fra de mest kjente og store til de minste. Om østerdalsstua har vært dominerende, betyr ikke det at det ikke har skjedd endringer i det hele tatt. Barfrøstua med det spesielle loftet, er bare den mest ekstreme og kjente, men det er også mange andre varianter. Forskjellige påbygg og tilbygg var aktuelle til ulike tider, påvirket av hvor i dalen det var, påvirkning fra andre bygder og moter. Sjølsagt betydde også tilgang på ressurser mye. Gjennom kartlegginga vil en få et visst begrep om tilstanden og behov for tiltak for å sikre denne lokale hustypen i framtida.





Sommerstua på Husantunet i Alvdal og østerdalsstua med barfrø og flere bakstuer på Nordstumoen, Stor-Elvdal, viser at det kunne være stor variasjon i den lokale byggeskikken

Østerdalsstue er ikke bare en lokal betegnelse, men brukes også i fagmiljø og i litteraturen. Betegnelsen gir en viss forestilling om hvordan et slikt hus skal se ut. Hos Eilert Sundt, som kartla hus og byggeskikk og publiserte Om bygnings-skikken på landet i Norge, allerede i 1862, finner vi gode beskrivelser av utgangspunktet. Sundt avdekket at de ulike landsdelene hadde sine spesielle hustyper. Den dominerende hustypen på Østlandet (det gamle Akershus stift) kalte han naturlig nok for akershusisk stuetype. Grunnplanet består av to rom. Inngangen er direkte inn i det største rommet, også kalt stue. Stuerommet har et mindre tilstøtende rom, klåvå eller kleve, på tvers av huset. I utgangspunktet har denne hustypen bare en-etasje, men ble etter hvert påbygd til et toetasjes hus. Det ble ikke gjort i Østerdalen. Der holdt den akershusiske stuetype seg som et enetasjes hus, med rominndelinga som nevnt. Varianten i Østerdalen omtaler Sundt også som sperrestue eller røststue etter takkonstruksjon, som besto av mønsås med sperrer, etter hvert åser, men alltid med åpent røste, med synlige takkonstruksjoner. I klåvåen var det imidlertid himling med et lite lågt rom, loft, over.

Østerdalsstua er ramma for samarbeidsprosjektet. Den ble tidlig definert og omtalt. Allerede i 1820 åra var den framme i arkitekturdiskusjon, vi finner det forsterket i 1870/90-åra. Det var fra Østerdalens sperrestue en hentet inspirasjon når en skulle gi jernbanearkitekturen et mer nasjonalt preg. Fra tidlig på 1900-tallet og framover brukes østerdalsstua som en regional markør, en viktig del av dalens identitet. Særlig barfrøstua får en spesiell posisjon. Østerdalsstua og barfrøstua plasseres på museum og formidles gjennom en omfattende produksjon av prospektkort. I seinere tid er det gjort flere forsøk på å få fram att egenskaper ved østerdalsstua i moderne husbygging.

Østerdalsstua forble den dominerende hustypen i Østerdalen, men med variasjon i tid, geografi og form. Hovedformen holdt seg nokså stabilt, men lengden på tømmeret og viljen til å skjøte ga seg utslag i grunnflata. Men huset hadde ikke mer enn to rom, så nye behov for flere rom, ga derfor diverse påbygginger. Ei bakstue kunne tømres til huset, bak på langveggen, eller til gavlveggen med inngang gjennom klåvåen. Den mest kjente, eksklusive, påbygginga er altså nettopp barfrøloftet, som enkelt sagt er et to-etasjes inngangsparti, et loft, settes som inngangsparti framfor ei ordinær østerdalsstue. Barfrøet var imidlertid aldri utstyrt med pipe, og ga derfor ikke flere rom vinterstid.

Over østerdalsstue med barfrø og bakstue, Stor-Elvdal. tv Oddenbygningen,Os th for inngangen østerdalsstua, mønsåsen flyttet på loftet. Tv kaffekvernbygningen på Tynset bygdemuseum, th den gamle østerdalsstua

 Vi finner også at østerdalsstua inngår i større hus. Gjenbruk er omfattende, så den gamle østerdalsstua ble brukt når en skulle bygge nytt hus etter nyere forbilder, som midtkammersbygning, trønderlån, eller den regionale varianten, kaffekvernbygningen. Etter hvert finner en det spesielle stuerommet, bevart og formidlet videre, som en del i en større bygning. Rommet blir da kalt østerdalsstua.

Innvendig gjennomgår også stuerommet en utvikling. Vegger og tak paneles, stua får ”hvelving” eller kvolv som det heter lokalt. Den opprinnelige romformen opprettholdes. Paneling av taket følger sperrer, takåser og mønsås, og får ofte en snekkermessig spesiell utforming, med bruk av panel, listverk og rosetter.

Østerdalsstua finner vi i hele Østerdalen. Kjerneområdet ser ut til å være fra Stor-Elvdal,  som naturlig nok har de aller største, men også de aller minste østerdalsstuene og kan vise til utrulig mange ulike påbygg. Bygdene i sør, nord og vest påvirkes sterkt fra andre kulturområder. I Atndalen og Folldal ser en tydelig påvirkning og kontakt til Gudbrandsdalen, mens i nord bygdene er det trønderlåna som presser på. Enn så lenge har vi ikke funnet noe bevis på at østerdalsstua har passert grensene til Gudbrandsdalen og Trøndelag. I kjerneområdene er det flere østerdalsstuer, bygd før og etter 1800, som fremdeles brukes som bolig.

Per Hvamstad 90102872 per.hvamstad@online.no

Hulda Garborg om tette og tjukkmjølk

Hulda Garborg om tette og tjukkmjølk.

Av Per Hvamstad

Tjukkmjølk, skjørost og rømme er noe som hører Nord-Østerdalen til, sjøl om ein og finn det andre stader, i andre fjell- og mjølkebygder, sikkert over heile verda. Det er først og fremst sommarmat. Verdfullt for Fjellregionen er det at Rørosmeieriet har fått sikra seg tjukkmølk som merkenamn, eller som det står på mjølkekartongen ”beskyttet geografisk betegnelse” og dermed aukt fokus på dette lokale produktet..

Men korleis laga ein tjukkmjølk?. Svaret blir at ein måtte ha tette, som altså er ein slump tjukkmjølk eller tettemjølk. Men korleis kunne ein laga seg tette om det hadde vorti tomt for tjukkmølk? Dette er eit spørsmål som også blir reist somme tider no, sjøl om vi berre kan gå på butikken. Før var det ikkje aktuelt, da hadde ein tjukkmjølk sjøl eller i alle fall på nabogarden! Korleis Rørosmeieriet fekk seg tette kan vi lese om på kartongen: Økologisk Tjukkmjølk fra Røros. Tettemjølk er tradisjonell mjølkerett fra Røros-traktene. Gammel tradisjon. Tjukkmjølk er framstilt ved hjelp av tettegrasplanten. Bladene ble skylt og lagt i ei lita treskål. Fersk lunken mjølk ble slått over og satt på et lunt sted. Når mjølka stivnet var ”tetten” klar til bruk. I dag bruker vi gamle tettekulturer fra Rørostraktene, som gir mjølka naturlig fast og tjukk konsistens…”

 Tettegras finner en i rikt mon!

Rørosmeieriet serverer den gamle historia om bruk av tettegras, men bruker sjøl gamle tettekulturar, altså tjukkmjølk.

Spørsmålet om korleis ein laga tjukkmjølk er reist før.

Hulda Garborg interesserte seg mye for kosthald, også den tradisjonelle maten. Vel kjent er boka hennar om kosthaldet med oppskrifter, m a frå nabokjerringane opp med Savalen og i Strålsjøåsen. Tettemjølk var noe ho likte. Ho var og oppteken av korleis den vart laga og brukt. I familiebladet For Bygd og by, som starta i 1912, var Hulda Garborg redaktør for ”Heimen” som tok opp tema knytt til kosthald, handverk, husflid.

I fleire nummer er det stoff om tette og tettemjølk.

” Så drog me då til fjells og skulle leite etter tette. Me drog like opp åt Strålsjøen i Nord-Østerdalen, for betre ”tettemjølk” enn hjå gardkjerringane oppi Åsa, kring Strålsjøen og Savalen veit me ikkje om” skriv Hulda Garborg i september 1915.

Astid Straalberg, som var frå Sunnmøre, vart spurt om korleis ho laga tette. Det var bare å smørja lite grann mjølk i botnen på bunken og ha på mjølk. Da vart det tettemjølk ja, men tette? Når du skal gjømme tette tek ein litt seig mjølk eller rømme i ein kopp og siler nymjølk på. Geitmjølk var best. ”Det var det same. Ein laut ha noko ”seigt” aa sile paa” Så måtte spørsmålet komma: Har du høyrt om bruk av tettegras eller tettegubbar (sniler)? Nei det var heilt ukjent for Astrid. Mannen, Olaf Straalberg, bryt inn: ”Nei eg skal segja deg koss du fær ti tette: du skal laane hjaa’ne Ingerid Vanga. Ho hev støtt havt god tette; alt fraa eg var smaaguten minns eg ho mor sende meg aat ’ne Ingerid etter tette, naar me hadde susle bort vaar”. Susle bort, somle bort, brukt opp i tankjeløyse.

Hulda til Ingerid Vangen som var 70 år og hadde stelt kyr all sin dag: ”Koss lagar du tette ?

Tette? Jau tette skal du faa hjaa meg, er so du vil ha, og so skal du berre strjuke litt-”

Svaret vart som Hulda hadde frykta, ho skulle ikkje ha tette, men laga tette.

”Men koss lagar du sjølve tetta? Er det tettegras eller tettegubbar eller”

Nei det hadde Ingerid aldri prøvd og strekar på nytt under: ”Før i tida så hadde dei nå tette på alle gardar og susla me bort ho nokon gong, så fekk me berre ti lite i nabogarden. Men ho mor hadde no jamt så god tette, at me slapp å låne, dei andre kom no helst hit”.

Ingerid hadde hatt tette etter mor si, ho hadde ikkje vori tettelause før i vår, da ho hadde vori klein. Da fekk ho tak i att tette: ”det var som sagt ikkje langt etter ’ne. Sunn og god, sju,…. men nå gjeng ho mykje av bruk”

Hulda må enno ein gong prøve seg og spør om Ingerid kjenner til tettegraset

”Ja eg kjenner sagte den….ha’ no mange gonger tenkt eg skulle freiste um det let seg gjera aa faa te’ tette av ’ne…, men det har alder vorte”

Men vil du gjømme tetten, så skal du ta noen skjeer i ein liten kopp av den mjølka som er like under rømmen på tettmjølkbunken, så lyt du sile på nymjølk, geitmjølk er best. Det må stå kaldt, men aldri fryse. ”..so lyt du sile paa att litt kvar vike”, forklarer Ingerid nok ein gong..

Med dette må Hulda gi seg. ”Når ikkje Ingrid kann laga tette, so kann ingen…. me  hev ein gamall ”stamme” og kjerringane” har akta like vel på han som dei akta på varmen i gamle dagar, som dei og lånte hos kvarandre dersom han gjekk ut.

Men tanken på bruken av tettegras gjev ho likevel ikkje heilt opp,

I dei neste nummera av For Bygd og By kjem det mange innlegg om tette og tettemjølk, frå Nordfjord, Trøndelag, Sunnfjord og Setesdalen. Alle fortel om korleis dei brukar mjølk eller rømme og silar på nymjølk og får tettemjølk. Men bruk av tettegras og sniler ” eg hev høyrt at dei på Strilelandet skulle bruke en liten grå snile til tette, tettegubbe, men eg trur ikkje det er sant”, skriv Petrine Meland frå Nordfjord.

Også frå Nord-Østerdalen har vi høyrt at noen har brukt tettegras for å få tjukkmjølk, som eit forsøk, men også på alvor. Men det var tydeleg berre ved spesielle høve. Det vanlegaste var nok å hente tette hos naboen og så over tid dyrke framatt si spesielle tjukkmjølk med rett konsistens, surheit og smak, om ein hadde vori så tankelaus som å  ”susle burt”  sin eigen. Men nå er det ikkje noko problem lenger, Rørosmeieriet har både tjukkmjølk og tette.

.

Den unge Kjell Aukrust

”Den unge Kjell Aukrust”

-          med malerier fra Røros og Bøverdalen

av Per Hvamstad

Den unge Kjell Aukrust er tema for sommerens utstilling på Aukrustsenteret i Alvdal. Takket være god hjelp fra private eiere kan Aukrustsenteret virkelig presentere den unge Kjell Aukrust. Det eldste arbeidet, og på den tida dreiet det seg bare om malerier, er fra 1935. Da var Kjell Aukrust bare 15 år. Året etter, 1936, får han den kjente anbefalingen fra Henrik Sørensen: Kjell Aukrust er eller skal bli maler. Går på malerskole. Slipp ham inn. Storparten av maleria i utstillingen er imidlertid malt under krigen og svært mange av har motiv fra Røros og Bøverdalen.

Etter malerskole og snekkerskole i Oslo, ble det Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi. All tid ble brukt til studier og maling, enten det var ferie og fritid heime i Alvdal, eller sammen med familien, ofte på farens heimtrakter i Bøverdalen. Det ble også malerutferder sammen med studiekamerater. Anders Krigsvold fra Singsås var studiekamerat fra Oslo. I 1941 finner  vi dem på Røros. Lokalavisene fungerer godt som nyhetsformidlere, og særlig Fjell-Ljom nærmest fotfølger Aukrust og Krigsvold og kommer med stutte, men interessante opplysninger. Da avisen oppdager dem, har de allerede vært på Røros ei uke og skal seinere til Lom. Etter å ha fortalt litt om bakgrunn og hva de driver med i Oslo, konkluderer journalisten: Vi tør nok si at begge er lovende kunstnere.

Men det er mange unge kunstnere som sommeren 1941 oppholder seg på Røros, de vises i bybildet. Det blir også snakk om utstilling i Trondhjem Kunstforening til høsten, men det ble ikke gjennomført. Avisen melder imidlertid om at Krigsvold og Aukrust drar videre til Lom og Bøverdalen, og etter hvert er det krigen og vinteren dominerer Røros og nyhetsbildet.

Men utpå sommeren 1942 kan Fjell-Ljom melde: Den unge, lovende kunstmaleren Kjell Aukrust fra Alvdal er kommet til Bergstaden i sommer også for å male Røros-bilder. Kjell har brukt vinteren i Oslo aktivt, og blitt godt kjent som illustratør i ukeblad og julehefter, mens han om sommeren maler ute, som de fleste kunstmalere jo pleier å gjøre, konkluderer journalisten begeistret. Da avisen traff Kjell Aukrust gikk han og ventet på Anders Krigsvold. Sammen skulle de gjennomføre samme opplegg som året før. Først noen uker på Røros, så til Lom og Bøverdalen.

Også denne sommeren var det mange unge kunstnere på Røros, som aktivt flakket rundt i Bergstaden på jakt etter motiv. Dette var unge fremadstormende kunstnerne som ble lagt merke til i bybildet.

Journalisten kan fortelle at produksjonen er stor. En innsender i avisen lurer på om det ikke kan bli utstilling og avisen støtter opp under ideen.

Utstilling blir det, den åpnes i Sangerhuset 31. juli, med arbeider av Ludvig Eggen og Reidar Solli, begge fra Røros sammen med Anders Krigsvold og Kjell Aukrust.

Interessen var tydeligvis stor og salget gikk bra, til tross for at det var ferietid, som avisen bekymrer seg for. Journalisten har fått opplyst at Krigsvold solgte for mellom 2-3000 kr. Hvem som kjøpte er sjølsagt ikke kjent. Det var sikkert både lokale og tilreisende, en ikke navngitt meieribestyrer kjøpte flere malerier usett og hentet dem seinere fra under trappa i Sangerhuset! Vi veit også at malerier ble brukt som oppgjør for losji og de unge kunstnerne hadde også bruk for tobakk.

På utstillingen Den unge Kjell Aukrust finner vi mange av maleria fra Røros og Bøverdalen, malt under krigen. Aukrust har valgt kjente Rørosmotiv; Åsengarden med kirka, slagghaugene og bebyggelsen på Haugan og Flanderborg. Han har også, som på mange malerier forøvrig, lurt inn personer. På et maleri ser vi et ektepar på tur inntil Sta’a, på et annet er de på veg heimatt med tung ryggsekk.

     

Fra Bøverdalen er det landskap med Lomseggen og fjellrekka i Bøverdalen, men også garder og hus.

Utstillingen viser en ung kunstner påvirket av sine lærermestere og forbilder og under utvikling. Ofte er det store og fargesterke format. I Aukrustsenteret henger jo det kjente maleriet Barna i skogen, så at Kjell Aukrust malte er kjent, men at det var en så omfattende produksjon, til og med datert, vil overraske de fleste. Det er naturlig at de tidlige arbeidene etter hvert kom i bakgrunnen. Fra midt i 50-åra ble det full fokus på tegning, forfatterskap og akvareller. Først på sine eldre dager tok han fram att malersakene.

Mange malerier har kommet fram, men det er finns nok mange flere. Kanskje kan det om noen år bli en enda større utstilling. En utfordring til Røros-miljøet må være å lage en utstilling med kunstnerkameratene fra 1942: Reidar Solli. Ludvig Eggen, Anders Krigsvold og Kjell Aukrust! Nå har det gått 70 år sida de hadde sin første fellesutstilling.

Kilder:

Finn Jor: Kjell Aukrust med pensel. Finn Jor: Galleri Aukrust

Per Hvamstad. På sporet etter den unge kunstmaleren Kjell Aukrust, i Årbok for Nord-Østerdalen 2001

Skolehus i Nord-Østerdalen - lokale kulturperler og nasjonale kulturminner

Skolehus i Nord-Østerdalen  - lokale kulturperler og nasjonale kulturminner!

Snart er Holøyen skole fra 1865 fredet

Ekstra innledning

Dette er en artikkel om de første skolehusa i Nord-Østerdalen. Bygd med utgangspunkt i fastskoleloven av 1860, noen også før. Mange av skolehusa som ble bygget står fremdeles, mange bevart som museumsanlegg på sin opprinnelige plass, mens andre har andre funlsjoner. Interessant med skolehusa i Nord-Østerdalen er at de ser ut til å være bygd etter modelltegninger, utarbeidet bl a av arkitekt Thøger Leonard Binneballe, med forgang, skolestue og lærerrom, utstyrt med store vinduer og kjente sveitserstilelementer bl a spesielle takryttere.
Så langt er ingen av disse skolehusa fredet, heller ikke på landsplan.

I innpå 15 år har lokale krefter, støttet av kommune og regionmuseet, jobbet for å få fredet Holøyen skole. Prosessen har tatt svært lang tid, gått sakte, men det skyldes ikke lokal motstand, men rett og slett at prosessen sentralt og i fylkeskommunen har tatt svært lang tid. Nå lysner det !! Saken er sendt ut på høring og Tolga kommunestyre har behandlet den. Vedtaket ble: Tolga kommune har ingen merknader til forslaget tiol fredning av Holøyen skole med et avgrenset område rundt.

Det tar vel fremdeles litt tid, men nå er det like før at det frøste skolehuset med tilknytning til fastskoleloven av 1860 blir fredet. Et kulturminne som som virkelig representerer samfunnsbygging og -utvikling. Så det er på tide.

Innledning

I mange år hard et nå vært arbeidet med å få fredet Holøyen skole i Tolga. I sommer ble fredningsforslaget kunngjort i avisene, slik at berørte parter kunne komme med synspunkter. Eventuelle kommentarer skal så vurderes av Fylkeskommunen. Endelig avgjørelse fattes av Riksantikvaren. Hva det endelige resultatet blir, veit vi ikke noe om. Sida saken nå nærmer seg en avslutning, skal vi se litt nærmere på skolebygget og ikke minst sette Holøyen skole inn i en større sammenheng.

Holøyen skole ble bygd i 1865 / 66, og var i drift til 1955. Det året ble felles skole for skolekretsene Kåsen, Holøyen, Sønmør og Øversjødalen tatt i bruk. I 2003 ble også ”nyskolen” lagt ned. Fra slutten av 1960-åra har skolehuset vært brukt som vevstue. Vevkjerringene med Jenny Moen Sønmør i spissen har, med noe bistand fra Tolga kommune og Nordøsterdalsmuseet, sørget for å ta vare på skolehuset. Aktiviteten i vevstua har gått nedover, men hver sommer, under Oslok på Tolga, er det åpen vevstue med salg, utlodning og kaffe med samling mellom gamle pulter og vevstoler.

Skolebygging og fastskoleloven

Bakgrunnen for oppføringen av Holøyen skole i 1865 var skoleloven – Lov om Almueskolevæsenet paa landet - av 1860. Den nye såkalte ”fastskoleloven”, som trådte i kraft 1. januar 1861, dannet grunnlaget for avvikling av omgangsskolesystemet og en aktiv skoleutbygging. Et aktuelt spørsmål i vår sammenheng er: Hvem bestemte hvordan skolehuset skulle se ut? Var det sentrale føringer, lokal byggeskikk eller en kombinasjon? 

Den nye skoleloven førte naturlig nok til økt fokus på skole, når det gjaldt så vel faglig innhold som fysisk utforming av skolelokala. Samme året som loven kom, skreiv overlærer Anders Feragen en artikkel i tidsskriftet Den Norske Folkeskole om hvordan de nye skolehusa, særlig klasseromma, burde utformes. Departementet hentet dessuten inn råd fra amtene om skolebygging. I Statsarkivet på Hamar ligger en interessant protokoll med opplysninger fra Hedmark fylke. Arkitekt Thøger Leonard Binneballe fikk i oppdrag å sammenfatte dette og utarbeide forslag til utforming av skolehus: Almindelige Bemerkninger til Veilledning ved opførelsen af Allmueskolebygninger i Landdistrikterne.  Arbeidet forelå i 1863, men var imidlertid bare til veiledning og anbefaling. Først i 1886 kom det rundskriv med klarere regler for bygging av skolehus.

Binneballe laget modelltegninger for skoler med fra 20 til 50 elever. Alle forslaga er hus med en etasje og panelt utvendig, ett klasserom og kammers. Noen av forslaga inneholder også eget kjøkken og lærerbolig. Han laget forslag til utforming av grunnmur i gråstein med romslig kryperom, dessuten diverse bygningsdetaljer som dør, vinduer, listverk og takrytter. Av inventar var det fot for tavle som kunne stå fritt på golvet, kateter og pulter, beregnet på en eller to elever. I tillegg til teknisk og estetisk utforming, var det viktig å sikre elever og lærer rikelig med areal og frisk luft i klasserommet.

Skolehusa ble bygd i samarbeid mellom kommunen og kretsens innbyggere, med den lokale skolekommisjonen, forløperen til skolestyret, som formelt organ. Flere av de første skolehusa vi hører om er gamle hus, ”stuer”, som ble innkjøpt og bygd om. En kan derfor tenke seg at en, i alle fall til å begynne med, sto ganske fritt i utformingen lokalt, og at lokal byggeskikk kunne påvirke resultatet. Men det var flere muligheter for sentrale føringer. Amtet (fylket) hadde økonomiske virkemidler. Fra en ”Amtsskolecasse” kunne det under gitte forutsetninger gis bidrag til skolebygg. Vår utfordring blir å finne ut mer om hva som skjedde lokalt.

Grunnlagsmaterialet om fastskoleloven og byggingen av skolehus er hentet fra skolehusprosjektet som Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) har gående. I en artikkel om skoleloven og skolehusbygging, konstaterer Leidulf Mydland (NIKU) at ikke noe skolehus er fredet. Det har åpenbart sammenheng med at de gamle skolebygningene er – eller heller var - i offentlig eie og av den grunn kanskje oppfattet som sikret. Fremdeles er en del av denne første generasjons skolehus i kommunalt eie, men ingen av dem er lenger i bruk, mange er solgt og jeg vil tru enda flere revet og borte for godt. Med bakgrunn i skolens store betydning og den posisjon denne hustypen har, er det god grunn til gjennom fredning å sikre et utvalg av representative eksempler fra den første landsomfattende skolehusutbygginga.

Skoler ellers i Nord-Østerdalen

I Nord-Østerdalen er det bevart mange skolehus. De mest aktuelle skolene i denne sammenhengen er de mindre skolehusa, bygd på 1860-1890-tallet, med utgangspunkt i skoleloven fra 1860.

På grunn av gruvevirksomheten og lokalt engasjement, hadde Nord-Østerdalen fastskoler også før 1860. I Tolga var det tidlig skolehus i tilknyting til Smelthytta. I 1840 fikk Vingelen skolehus  kombinert med kirkestue, og Øversjødalen i 1858. I Tynset kommune og prestegjeld, som da også omfattet Alvdal og Nedre Folldal, ble det i 1847 vedtatt å bygge 11 nye skolehus. Disse første skolehusa var enkle tømmerhus på en etasjes med 3 rom, gang, klasserom og et lite kammers. Kammerset hadde mange funksjoner, det fungerte som lærerrom, lager, kjøkken og somme tider også som bolig, hybel, for læreren.

Mange av skolene ble panelt både utvendig og innvendig, mens andre bare ble panelt innvendig. I mindre skolekretser ble det også bygd slike små skolehus etter 1890. I 1889 kom det imidlertid en ny skolelov. Den førte til at det ble flere fag og oppdeling i klasser, med behov for større skoler med flere klasserom. Nå ble det for alvor bygd store skolebygninger, oppført i to etasjer og med loft.

Om det ikke finns fredede skolehus, så er skolene naturlig nok godt representert blant husa på friluftsmuseer, slik også i Nord-Østerdalen.

Skoler i museumseie er: Barkald skole, Alvdal, fra 1892, Ryeng skole, Folldal, fra 1890-åra, Aaen skole, Tynset, bygd i 1895, Narbuvoll skole, Os, fra ca 1865 og Gamle Berger skole, Rendalen, bygd i 1899. Alle disse eies av det lokale museet og forvaltes av Nordøsterdalsmuseet, med unntak av Aaen skole som eies og forvaltes av Tynset kommune. Skolene er bevart på sin opprinnelige plass, bortsett fra Narbuvoll som er flyttet noen hundre meter.

   

Også andre av de eldste små skolehusa er bevart. De fleste av disse er private, mange brukes som hytte eller bolig, mens andre eies av den gamle skolekretsen eller en forening i kretsen. Slik er det altså med Holøyen skole, fra 1865. I samme kommune ligger også Øversjødalen skole, som er blant de eldste, fra 1858. I Os ligger skolen på Narjordet midt i det rike bygningsmiljøet i grenda. I Tynset ligger Stubsjøen skole. Den eldste delen er fra 1870-åra, men ble flyttet til nåværende tomt og påbygd i 1914, i ei tid da gruvedrifta på Røstvangen var i full blomst og det ble opprettet skole på Vinkelen og oppe på fjellet. Lenger nord, på Kvikneskogen, ligger det tett inntil riksvegen skolehus ved Bubakken for Sørskogen, og ved Støen for Nordskogen. Brandvoll skole i Alvdal er oppført i tømmer i 1896, men seinere flyttet til sin nåværende tomt. I Folldal er det bevart mange skoler: Nordre Atndalen, også kalt Eriksrudskolen, Husum, Slåen og Grimsbu skole. Skolen i Grimsbu er fra 1853, men seinere påbygd.

Bevaringstilstanden for disse skolehusa dekker hele skalaen, fra små velholdte perler til hus i tydelig forfall. Ei viktig kilde til opplysninger om skolehusa, særlig tekniske utforminger, er branntakster. Mange av de nevnte skolehusa har detaljerte takster gjennomført i 1870-åra.

Beskrivelse

Da er det dags å se litt nærmere på Holøyen skole. Den ble bygd av nytt tømmer i 1865 / 66 og innredet omtrent samtidig. Skolen er plassert mellom Holøyen søndre og nordre, på tomt fra søndre. Tidligere gikk bygdevegen rett forbi skolehuset, mellom de to bruka. På andre sida av vegen låg skolens uthus og do, som er borte nå. Skolen er en en- etasjes tømmerbygning, panelt ute og inne, og består av gang, skolestue og lærerværelse eller kammers. I nordenden er det påbygd en skåle i bindingsverk. Ei dobbelt fløydør fører fra den smale gangen og inn i skolestua. Skolestua dekker det meste av huset med vinduer mot øst og sør. Fra skolestua er det fløydør inn i et kammers, lærerværelset. Ytterdøra, også ei fløydør, har to låsbeslag i kopper med inskripsjon: ”Forferdiget 1865” på ene, og på den andre ”OLS og MOD Holøien” på den andre. Så langt har vi ikke klart å finne noe navn eller initialer verken inne eller ute på skolen, som antyder hvem som har bygd skolen. Men et Amerika-brev fra 1921 gir oss gode opplysninger. I brevet fortelles det at ”… før det bygde din bestefader, min broder Tollef skolehuset”. Bestefaren og broren var Tollef Sønmør.

Holøyen skole er en fin helhet, og har et godt bevart ytre, med panel, vinduer, dør og takrytter og dessuten et fint interiør. Slik skolehuset står i dag, og oppført i 1865, samsvarer det nokså klart med forslag og modeller til skolehus, slik både Anders Feragen i 1861 og arkitekt Thøger Leonard Binneballes modelltegning ”Skolehuus for 35 Børn” foreslår. Tegninga har inngang i ei ”Forstue” med dør inntil ”Skoleværelse” og ”Kammer med Kogeovn”. Forstua har dessuten trapp opp på et loft, som er tydelig markert på tegningene. Det betyr at alle rom hadde vanlig flat himling. Det er også avmerket mulighet for tilbygg av 2 stuer til forgang og kammer, antakelig slik at det kan bli lærerleilighet.

Utvendig

Vi ser at form, vinduer og panel har mye til felles med tegningene. Takrytterne er helt identiske på tegningene og på Holøyen skole. Dagens takryttere, som for øvrig er laget av Nordøsterdalsmuseet, er nøyaktige kopier av de gamle, som var morkne.

En synlig forskjell er takvinkelen, men det skyldes at en lokalt har brukt torv, som var vanlig, mens arkitektene har forestilt seg et lettere tak. Opprinnelig var skolen hvitmalt. Av gamle bilder ser vi at vindusomramminger var litt mørkere, muligens grå. I den seinere tida har den blitt malt rød.

Innvendig

Rominndeling samsvarer med Binneballes tegning, men inngangen til kammerset er fra skolestua.  Største forskjellen fra tegningene er å finne i skolerommet, som har ”hvelving”, en betegnelse brukt i branntaksten, eller kvolv som er den lokale betegnelsen. Det betyr at det ikke er flat himling, men himlinga, taket, er formet etter takåsene, slik at hvelvingen framkommer og rommet får en langt større takhøgde, som gir stort utslag når det gjelder antall m3 med luft til hver elev. Først ca 1920 ble ”kvolven” panelt: Tidligere var det bare papp,     som skoleonga stakk hull i. Skolestua og kammerset er panelt.  Skolestua er malt med tynn blåfarge, kanskje bare et strøk. Lista langs taket er marmorert i små kvadratiske oppdelte felt. Taket er hvitt, mens dørene er malt i eiketresimitasjon.

Kammerset er også malt og der finner vi følgende malte opplysninger ”Opbygget 1865” og ”Malet 78”

Det er bevart noen gamle pulter som i følge opplysninger skal være snekret lokalt. Likheten med modelltegningene er klar, mens kateret er mer fritt utformet, som en liten prekestol med søyleormanentikk, malt med eiketresimitasjon. Tollef Sønmør, som også bygde skolen, har snekret kateret.

Dessverre har vi ikke funnet det formelle bevis på at Holøyen skole er bygget etter Binneballes tegninger. Boka Skolehistorie fra Tolga kan ikke hjelpe oss og hverken forhandlingsprotokoller fra skolekommisjonen (skolestyret), formannskap eller kommunestyret har så langt fortalt oss noe. Men i ”Forhandlings Protocol for Tolgens Præstegjelds Formandskab, Aar 1866 den 5te Mrts” finner vi en interessant sak om skolehusbygging i Tufsingsdalen (da Tolgen, nå Os kommune) Kretsen vil ha kommunens garanti for en søknad om et” Pengebidrag af Amtsskolekassen” til å ”opføre et Skolehus i Kretsen efter en Tegning” godkjent av ”Stiftsdirectionen”  Søknaden sendes ” Amtsformandskabet” Kommunestyrets enstemmige vedtak ble:

”Tolgens Kommune overtager Garantien for, at et Skolehus i Tufsingdalens Skolekreds bliver opført og istandsæt efter en af Stiftsdirektionens afproberet Tegning”. Slik var det i Tufsingsdalen.

Da Øversjødalen skole ble bygd i 1858 ble det imidlertid kjøpt inn ei gammel stue, det samme skjedde i 1872 da Hodalen fikk eget skolehus

Likhetstrekk med andre skolehus

Da Holøyen skole ble bygd, var nåværende Tolga og Os kommuner en kommune. I nåværende Os kommune er det bevart to interessante skoler: på Narbuvoll og Narjordet. Begge har mye til felles med Holøyen. De har samme rominndeling, ett klasserom mot sør, gang og kammers. Det er tømmerbygninger som er panelt utvendig og innvendig. Utvendig er skolene utstyrt med markante laftekasser, dessuten dør- og vindusomramming. Skolestua er panelt, brei panel innfelt i flatt listverk, formet som søyler. Begge skolestuene har ”hvelving” Mange av de andre skolehusa som er nevnt har også ”hvelving”. I Bygdebok for Kvikne beskriver Olav Trygve Hagen Plassen skole, på Yset, som nå er borte ”som eit bra skulehus. Høgt under det kvelvde taket og lyst”. Skolene i Folldal, med unntak av Grimsbu, er ikke panelt utvendig, men Nordre Atndalen og Husum er malt hvite, sjøl om det tømmeret står upanelt. Ryeng skolen som er den minste, bygd ca 1890, består av gang, skolerom og et lite oppholdsrom, kjøkken, innafor gangen.

Barkald skole, fra 1892, i hvitmalt tømmer med skifertak, har en gang med inngang til skolestua og et stort kjøkken. Mellom skolestua og kjøkkenet er det et kammers, som ble brukt som lærerinnehybel. Aaen skole har to skolerom, lærerværelse og ei lita lærerinneleilighet.

   

Mer dokumentasjon

Så langt har vi avdekket noe om den lokale skolehusbygginga. At det også var stor innsats på området før skoleloven av 1860 er et tema for seg. Loven, sammen med modelltegninger og muligheten for å motta støtte fra ”Amtsskolekassen” fører til betydelig innsats også de neste tiåra.

Det må arbeides videre med å avdekke de eldste skolehusas historie, særlig knyttet til modeller, forbilder, byggeår og finansiering. En ekstra utfordring er det å finne fram til hvilke handverkere som var i sving.

Hovedansvaret for bygging låg på kretsen, men med et samvirke med kommunen, delegert til skolekommisjonen. Branntakstene gir interessante opplysninger om størrelse og detaljer knyttet til byggeteknikk, panel, maling.

Forhold til husbygging for øvrig

Vil en se de omtalte skolehusa i forhold til lokal byggeskikk, så er sjølsagt romløsningen svært lik den såkalte treromsstua, med en gang før hovedrommet og et kammers innafor hovedrommet. Dette er en hustype som også var godt kjent i Nord-Østerdalen og danner utgangspunktet for trønderlåna. Hovedtypen i Nord-Østerdalen er imidlertid Østerdalsstua – den akershusiske stuetype -, med inngang, ofte gjennom en gang i reisverk, direkte inn i hovedrommet. Et anna trekk ved østerdalsstua er derimot mer interessant. Hoverdrommet er åpent under røstet med mønsås, det gir rommet en ekstra høgde og god romfølelse, med synlige sperrer eller åser og mønsås. Fra først på 1800-tallet ble det vanlige å panele dette rommet innvendig, da fikk stuerommet hvelving – kvolv- som vi altså finner i mange skolehus. ”Hvelvingens” opprinnelse og historie er interessant, men fremdeles noe uklar.

Hele 1800- tallet var preget av en omfattende byggeperiode, både privat og offentlig.  På gardene ble det bygd mye. Østerdalsstuene ble ombygd og påbygd, dessuten fikk vi to-etasjes bygninger. Dette ble interiørsnekkernes storhetstid. Fra 1840 til 1860-åra ble det satt i gang flere omfattende kirkebygg, Tolga i1840, Alvdal i 1861, Os og Narbuvoll, begge i 1862.  I kjølvatnet av denne omfattende byggevirksomheten kom skolehusbygginga, og før den var avsluttet, kom Rørosbanen med omfattende husbygging knyttet til jernbanen; stasjonshus og vokterboliger, samtidig som de nye bygdesentrene grodde opp. Med jernbanen kom dessuten sveitserstilen Dette la grunnlaget for et svært omfattende handverkermiljø som var vel kjent med panel og listverk, portaler og dører, og dessuten innvendig innredning, med panel og inventar, ikke minst skap og senger i mange varianter. Tida og etterspørselen ga handverkerne store muligheter til å få vist sine ferdigheter, ferdigheter som ofte gikk i arv.

 Et godt eksempel i så måte finner vi på Os. Lars Knudsen kalt Høs-Lars, 1762-1833, var en tidlig og svært sentral handverker, med virksomhet over store deler av fjellregionen. Han hadde dessuten to sønner som også ble dyktige handverkere, Knut, kalt Høs-Knut, 1799-1882 og Jon, 1822-1899. Jon bodde på Estensbekken i Os og ett av hans mest kjente byggverk i dag, er nettopp stua på Estensbekken. Et en-etasjes tømmerhus, panelt utvendig og innvendig.

Avslutning

Hensikten med denne artiklen har vært å sette skolehuset i Holøyen inn i en større sammenheng: Vise forholdet til lokal byggeskikk, tilgang på lokale handverkere og sentrale føringer. Spesielt interessant er det at det er stort samsvar mellom modelltegninger utført av arkitekt Binneballe og Holøyen skole, samtidig som skolen inneholder bygningsmessige trekk som vi også finner i annen bebyggelse. Dette gjør at det er svært interessant å få bevart Holøyen skole for etter tida. Holøyen skole er et godt fredningsobjekt.

Kilder

Johan Meyer: Fortidskunst i Norges bygder. 1978 (ny opptrykk)

Jon Holm Lillegjelten: Høs-Knut i Årbok for Nord-Østerdalen 2009.

Bygdebøker for Folldal, Alvdal, Tynset, Kvikne, Tolga og Os

Jon Vingelen: Skolehistorien for Tolga, 1991

Leidulf Mydland: Fastskoleloven 1860 og byggingen av skolehus, publisert: www.skolehuset.net

Opplysninger fra Jenny Moen Sønmør, 2540 Tolga og Lars Kolbjørn Sønmør, 2540 Tolga

Arkivalia, branntakster og Binneballes tegninger i Statsarkivet, Hamar og Riksarkivet, Oslo

Norsk Institutt for Kulturminneforskning: Skolehusprosjektet, med heimesida: www.skolehuset.net.

Fototekster

Bilde 1 Slik ligger Holøyen skole i dag, sett fra sør.

Bilde 2 Åpen vevstue i 2008. Midt i hvert bilde Sigrunn Grøtting, siste lærerinne i Holøyen skole, og Jenny Moen Sønmør

Bilde 3 Narbuvoll skole, samme romløsning og utforming som Holøyen, men mindre

Bilde 4 Ryeng, og Aaen skoler

Bilde 5 Sørskogen og Brandvoll skoler

Bilde 6 Nordre Atndalen skole, i sine velmaktsdager. Foto: K. Bredstrøm

Bilde 7 Skolehuus for 35 Børn, kopi av Binneballes modelltegning.

Bilde 8 Holøyen skole

Bilde 9 Fra klasserommet med kvolv. Tv inngang til kammerset

Bilde 10 Stua på Estensbekken

Trykt, rikt illustrert, i Årbok for Nord-Østerdalen 2010