Kvikne – lita bygd med to Eidsvollsmenn

Av Per Hvamstad

 Det hører med til sjeldenheten at ei lita bygd kan mønstre to Eidsvollsmenn. Det kan Kvikne. Blant de 112 utsendingene som 10. april 1814 møtte på Eidsvoll, var både Richard Floer og Anders Rambech. Begge var født på Kvikne i 1767, men ingen av dem representerte Hedemarkens amt – Hedmark fylke. Floer representerte det frivillige bergjegerkorpset på Røros, mens Anders Rambech representerte Søndre Trondhjems Amt.  (Klæbu må ha meg unnskyldt, der bodde det to Eidsvollsmenn)

Begge har sjølsagt fått sine bautaer. Disse var opprinnelig oppsatt der de var født, men nå er de samlet ved den nye gangvegen og gangbrua til Vollan, på østsida av elva, tett opptil RV 3.

Fra dette stedet ser vi rett ned på et stort flatt jorde, der renseanlegget ligger i dag. Her låg tidligere Grøntvedt, der Richard Floer var født. Det var i si tid den største garden på Kvikne. Fødestedet til Anders Rambeh er ikke, som mange vil tru på grunn av navnet, Vollan. Anders het opprinnelig Graneng. Graneng, rett sør for brua over Orkla, var en plass under Vollan, brukerne var leilendinger med noe arbeidsplikt. I følge tradisjonen ble Anders oppkalt etter daværende eier på Vollan, Anders Rambech. Først var det felles fornavn, seinere ble også etternavnet felles.

Det er spesielt å lese kirkeboka for Kvikne, der begge guttene innført.

Foreldra til Richard Floer er: Oberstiger Hendrich Floer og Madame Helvig Maria Brant. Dette forteller tydelig at her har vi med bygdas og bergverkets overklasse å gjøre. Det er ikke så mange som er innført som Madame. Denne tilknytningen ser vi videre på fadderne. Det er Seigneur og Madame Marstrand, Madame og Jomfru Schielderup og A. Rambech. A. Rambech var bygdas prest, dessuten eide og bodde han på Vollan. Marstrand var bergskriver på Innset, mens familien Schieldrup også var knyttet til hyttedrifta. Vanlige kviknedøler var ikke blant fadderne.

Da er situasjonen en annen for Anders Graneng. Hans foreldre er Ole Olsen Graneng og mora Marit Knutsdatter, født Bubakken. Her er det ingen titler. Blant fadderne finner vi rett nok Mikkel Schielderup, sammen med Bersvend Pedersen, Rasmus Arnesen, Oline Arnesdatter og Ingeborg (etternavnet uklart) Familienavn ble stort sett brukt bare for embetsmenn og overklasse.

Ved sida av innførselen er det for Anders Graneng påført med anna skrift og blekk: Eidsvoldsmanden Anders Rambech

Nevnes kan at begge mødrene etter noen uker ble introduceret. Kvinner som hadde født ble oppfattet som ureine. Etter prestens velsignelse, kunne kvinnene pånytt fra en plass bak i kirka, innta sin plasser i kirka, Madame Floer i Grøntvedt stolen, og Marit Graneng blant sine folk.

Dessverre veit vi lite om oppveksten på Kvikne. Richard og Anders bodde ikke langt fra hverandre og vi kan vel tru at de treftes. Begge forlot imidlertid Kvikne i tidlig barndom.

Hendrich Floer forlot Kvikne før gruva rant full av vatn i 1789. Floer nevnes i forbindelse med bygginga av Røros kirka i 1784. Sønnen Richard fulgte i farens, forfedrenes, fotspor. 18 år gammel er han revisor ved Røros Verk, steig så i gradene med ulike oppgaver knyttet til hyttedrifta. Den største innsatsen gjorde han imidlertid som offiser i det frivillige Røraasiske bergjegerkorps. Det var stadig trefninger mot svenskene og Floer ledet en stor tropp. For sin innsats ble han utnevnt til Dannebrogsmand. Innsatsen på Eidsvoll var mer beskjeden.

Det er full dekning for å si at Anders Graneng gjennomgikk ei klassereise av de sjeldne. Det er imidlertid uklart når han begynner å bruke etternavnet Rambech.

I ung alder, bare åtte år, måtte han ut på arbeid. Sammen med broren Morten drog han nordover og skulle finne seg gjeterjobb. Anders måtte helt til Meldalen og fikk arbeid hos sorenskriver Krogh. Her gikk han fra gjeter til hjelpesgutt på kontoret. Sorenskriveren hadde dessuten ei datter og de blir kjærester. Forholdet blir så alvorlig at Anders sendes til København for å studere juss og det ender med at han blir sorenskriver etter svigerfaren.

Det var mange sorenskrivere på Eidsvoll i 1814, men ingen med ei liknende karriere. Karrieren fortsetter, han blir medlem av Stortinget, mer eller mindre til etter 1830

Kontakten med Kvikne opprettholdes. Det sies at han ofte la turen over Kvikne til og fra Kristiania og hilste på slekt og venner. Broren Morten, som han vandret sammen med nordover i barndommen, ble bruker i Granenga og stiger på gruva til den ble nedlagt i 1812. Da skjønte han at det måtte satses på jordbruket og ble en foregangsmann.

Portrett av Anders Rambech finner vi naturlig nok mange steder. Han ble også malt av Jacob Munch (1776-1839) Artig er det at også malte mora, Marit Graneng, ble malt av Munch. Et portrett er gjengitt i Kvikneboka. Paul Munch er for øvrig rikt representert i 1814 utstillingen i Nasjonalgalleriet, der hans kroningsbilde av kong Karl Johan i Nidarosdomen i 1818, er et av hovedverka .

Graneng var leilendingsbruk under Vollan og i 1849 bestemte  Anders Rambech Knoff at alle husa skulle rives. Så den vesle stua som står der nå, har dessverre ikke har noe med Eidsvollsmannen Anders Rambech å gjøre. Men på Graneng og Kvikne ble han født!

Kilde:

O.T. Hagen: Kvikne. Ei bygdebok, I og II

Informasjon fra Ole Jørgen Kjellmark

 

1814-aktivitet i Nord-Østerdalen

1814-aktivitet i Nord-Østerdalen

-          Støtteerklæring til prins Christian Frederik

-          Nord-Østerdalens første demokratiske valg, valg av utsendinger til valgmannsmøte

Nå er det vel 200 år sida prins Christian Frederik foretok si lynreise gjennom Østerdalen. Med hest og antakelig på godt slaeføre drog han fra Røros til Vestgård i Stor-Elvdal på en dag. Men han hadde som Arne Dag Østigaard forteller om i sin artikkel Storklenåret 1812, stutte stopp på Tolga og Tynset, dessuten i Rendalen. Han fikk med seg kjappe glimt fra bygdene, dessuten mat og litt kvile og friske hester til sin videre ferd.

Neste trinn i 1814 begivenhetene var valg- og støttesamlingene i kirkene. Disse samlingene ble innledet med at presten talte om den alvorlige situasjon og stilte spørsmålet om de frammøtte ville sverge å hevde Norges sjølstendighet og våge liv og død for det elskede fedreland. Med løftede fingre sverget de frammøtte at det ville de gjøre, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord.  Så skulle det utformes en adresse, ei støtteerklæring til prins Christian Frederik og velges utsendinger til amtets valgmannsmøte, som i neste omgang skulle velge amtets, fylkets, utsendinger til Eidsvoll. Ordre om kirkesamlinga kom fra biskopen i Akershus Stift til den lokale prosten, som i Østerdalen var Andreas Fuglesand Dirchs, soknepresten i Tynset. I Nord-Østerdalen ble samlingene holdt 4. mars i Tolga, Kvikne, Tynset og Øvre Rendal kirker. Dette var hovedkirker i sine sokn, som da var langt større enn nå. Tynset omfattet nåværende Alvdal og Nedre Folldal, mens Innset hørte med til Kvikne og Os til Tolga. Avstandene var lange og den slags valg var ikke gjennomført før..

 

 

Ingen av de fire adressene er like, sjøl om innholdet har mye til felles. Støtte til prinsen, prinsens arverett og folkets hengivenhet til prinsen og vilje til å kjempe for sikkerhet og sjølstendighet fremheves sterkt. Kvikne og Rendalen fattet seg i korthet, mens Tolga og Tynset formulerer seg langt mer omfattende. Særlig adressa fra Tynset var fint utformet.

Qvekne Præstegjelds Beboere frembringe herved underdanigst Taksigelse, fordie De ædle Prinds uagtet den Fare og Nød, der omgive os, saa mandigen greb Statens Roer. Ærefrygtsfuldt have vi  aflagt Eden» at hævde Norges Selvstændighed og vove Liv og Blod for det elskede Fædreland»

Efter at have i Dag saa aldeles fyldestgiort vore Hierters Trang i Fælleskab med heele Reendahlens Præstegields Indvaanere, samledes i Guds Huus at have hyldet Deres Høihed for vor og Norges Regent, under hvis Styrelse vi ville med Liv og Blod og enhver Opofrelse hævde, forsvare og forfremme Rigets Vell, Sikkerhed og Selvstændighed.

Tolgingen har «gjennemtrængte af den meest skjerende Smerte» erfart at de band som gjennom mange hundre år har forent kongerikene er slitt, folket er revet ut av den elskede fars armer. Men de bøyer seg med «ubeskrivelig Græmmelse under Nødvendighedens Aag» men følelsene vil bli hos Norges Faderlige Ven kong Kristian den sjette

Det uttrykkes en bitter og rettferdig harme over naborikets, svenskekongens, framferd. Tolgingene følte seg sterkt mishandlet, men ser på prins Christian Frederik som en ny far og den nærmeste Odelsmand til tronen, som ikke forlater tolgingene i nødens time. Det vil heller ikke tolgingene og ser fram til at prinsen skal regjere lenge og lykkelig over sin odelsarv

Tynset understreker også prinsens odelsrett og sender dessuten av garde en hard anklage mot den kommende konge av Sverige, Marskalk Carl Johan Bernadotte fra Frankrike og det svenske folk. Christian Frederik er den enste som kan Frelse Norge fra slaveriets lænker under en udlændings Herredømme som ------ kun vilde anvende Norges sidste Kraft og Blod til at mætte en ubegrændset Krigslyst. Tynsetingene vil leve og dø som nordmenn.

Etter lydelig Oplæsning for hele forsamlingen skulle adressene, uttalelsene, underskrives av personer valgt i forsamlingen sammen med stedets øvrighets personer, prest, lensmann og lokalt stasjonerte militære.

Nord-Østerdalen hadde ikke mange øvrighets personer, det ser ut som sju personer hører til denne gruppa.  Noen av dem signerer bare med etternavn. På listene finner vi derfor «stedets prest» B. Lorentzen, Kvikne, Dircks, Tynset, Thomas Swensen, Tolga og Samuel Mandall i Rendalen. Ramm (Nicolai Hersleb)på Tynset er det eneste med militær tittel, han er løytnant, dessuten skoginspektør. Blant øvrighetspersonene er også hytteskriver på Tolga Christian Friderich Irgens og Monsen, lensmann på Tynset.

I hver forsamling ble det valgt 12 personer til å underskrive, så det var 48 underskrivere valgt av folket og 7 i kraft av sitt embete. Ingen av underskriverne er på ført med påholden penn. Alle var skriveføre.

Det er bare Tynset som har påført yrket til underskriveren, der er alle «Gaardmand». Slik er det nok også for de andre listene. Jacob Bjørn og O. Skogstad, lensmenn på Kvikne og Tolga er blant underskriverne, og i Rendalen ble lensmann Tollef Hornset valgt til utsending. Av underskriverne ellers finner vi på adressen fra Kvikne J. Hammond og C.S. Schielderup, Hammond var tidligere hyttskriver på Innset, men der ble hytta nedlagt i 1812 og Schielderup på Vollan, er vel det nærmeste en kommer en godseier.

Der det er brukt etternavn kan vi se hvordan fordelinga i soknet var. Det var store sokn og lange avstander, så det er vel naturlig at de fleste var fra nabolaget til kirka. På Tynset har hele 4 av underskriverne Østby til etternavn, mens det er en fra Nedre Folldal og to fra Alvdal. Os og Vingelen var godt representert på Tolga. Hva som har skjedd i Rendalen er vanskelig å si, men der har Ole Qvernes signert for seg sjøl og for 5 andre. Tok signeringa lang tid!

Hvem ble utsendinger?

Fra Rendalen ble lensmann Tollef Hornset og Sevat Hanstad valgt. Tynset pekte ut prost i Østerdalen og sokneprest i Tynset Andreas Fuglesand Dircks og Gaardmand Clemmet Embretsen Aakren (Åkrann), fra Tolga sokneprest Thomas Swensen og «Bonden» Ole Larsen Nordvang, og fra Kvikne Halsten Evensen (Ulset) og Iver Erichsen (Brattbost)

Disse skulle altså møte på valgmannsmøtet på Gårder i Elverum 15. mars der det skal velges utsendinger til Eidsvoll. Fra Nord-Østerdalen møtte altså de valgte utsendingene, men ingen fra Tolga. Der oppsto det problem med reiseutgiftene, så soknepresten Thomas Swensen måtte meddele at han og Medutvalgt – Ole Larsen Nordvang- ikke kunne møte formedelst Mangel af Evne til at bestride Reise-Udgivterne. I Vingelsboka sies det at Jacob Vang fra Vingelen var utsending til Gårdermøtet, men i adressen står det klart at Ole Larsen Nordvang, som nok var fra Dalsbygda, ble valgt. Men i alle fall, ingen fra Tolga møtte.

 

Resultatet av Gårder møtet ble jo at tre utsendinger fra Hedemarkens amt ble valgt til å møte på Eidsvoll. Lensmann og gardbruker Ole O Evenstad fra Stor-Elvdal, den som markerte seg mest, sammen med amtmann Bendeke og sorenskriver Kiønig.

Per Hvamstad

4. mars - 200 års jubileum for folkestyre på Kvikne

4. mars - 200 års jubileum for folkestyre på Kvikne!

 4. mars 2014 er det tohundre år sida kviknedølene vedtok sin første resolusjon og bidrog til de begivenheter som skulle føre fram til at Norge fikk sin grunnlov på Eidsvoll noen måneder seinere. Aldri før hadde det hendt at folket ble rådspurt og fikk si meining. Dette er også første valg blant soknets innbyggere. To utsendinger skulle velges og møte på valgmannsmøtet, som så skulle velge amtets (fylkets) utsendinger til Eidsvoll og være med på å utarbeide grunnloven.

Uttalelsen fra Kvikne er relativt kort, men ga klar beskjed:

«Qvekne Præstegjelds Beboere frembringe herved underdanigst Taksigelse, fordie De ædle Prinds uagtet den Fare og Nød, der omgive os, saa mandigen greb Statens Roer. Ærefrygtsfuldt have vi aflagt Eden» at hævde Norges Selvstændighed og vove Liv og Blod for det elskede Fædreland. Maatte blot vor Evne svare til vor Villie; da skulle vist saa ædle Bestræbelser til Landets Vel og Hæder Krones med det heldigste Udfald. Mændene Halsten Evensen og Iver Erichsen ere overbringere af disse vore Tanker og ere bemyndiget til at indfinde sig ved det berammede Møde.»

Bakgrunnen for samlinga i kirka er kjent. Den dansk-norske kongen, Kristian 6, hadde, i den urolige tida som herjet Europa satset på en allianse med keiser Napoleon og Frankrike.  Sverige var alliert med England og Russland, som i slaget ved Leipzig ble den seirende part. Ved fredsavtalen i Kiel måtte Kristian 6 gi fra seg Norge til Sverige. Prins Christian Frederik, som var kongens representant i Norge, reagerte svært sterkt mot fredsslutningen. Han satte alt inn på å hindre at Norge ble skilt fra Danmark. For å skaffe støtte for denne saken, foretok han ei lynreise til Trondheim, opp Gudbrandsdalen, Oppdal og Rennebu, retur gjennom Østerdalen via Røros.  Prinsen fikk stor støtte for sitt engasjement, men også noen korrigeringer. De fleste var mot union med Sverige, men det skulle ikke være slik at prinsen skulle arve Norge. Folket skulle velge Norges konge. Folket skulle bli hørt. Neste trinn i 1814 begivenhetene ble derfor allmannamøter i hvert sokn. Det hadde ikke skjedd tidligere på landsplan. Kirka ble det naturlige samlingspunktet. Stedets prest hadde en viktig rolle og åpnet samlinga med å beskrive den alvorlige situasjonen og avkrevde de frammøte truskapsløftet: Ville de frammøtte kjempe for sjølstendighet og våge liv og død for det elskede fedreland? Med løftet hand sverget de frammøtte at det ville de gjøre, «så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord». 

Så ble uttalelsen, mest sannsynlig formet av presten, lagt fram. Om det ble noe diskusjon, veit vi jo ikke. Uttalelsen ble signert. Utvilsomt en høytidelig handling.  Soknets embetsmenn var pålagt å signere. Men det nye og banebrytende var altså at representanter for folket også skulle skrive under. 12 valgte menn satte sine underskrifter.

B. Lorentzen var «pt Stedets Præst», så han signerer først, deretter fulgte J. Hammond (Øyen, Innset), C.S. Schielderup (Vollan), Jacob Biørn (Frengstad), S. Johansen (muligens Innset), Halsten Evensen(Ulset, utsending) Iver Eriksen (Brattbost, utsending) Ingebrigt Støen, Hans Haugen, Ole Christophersen (muligens Støen, bror til Ingebrigt Støen), Ingebrikt Simensen Ween, Hans Fossen, Niels Simensen Ween.

Noen brukte gardsnavn som etternavn, andre bare farsnavnet. Arne Bekken har funnet fram til gardsnavn for disse, det står i parentes. Underskriverne fordeler seg over hele bygda, men det er flest fra nabolaget til kirka. Det er bare en sikker fra Innset, nemlig Johan Hammond, tidligere hyttskriver på Innset, men hytta var nedlagt i 1812. Muligens er C. Johansen også fra Innset. Er det noen som kjenner han og har en forfar som heter Johan? C.S. Schielderup er Christopher Schøller Schjelderup på Vollan. Han hadde arvet Vollan og fikk etter hvert en sterk posisjon på Kvikne. Han var bergverksutdannet og hadde vokst opp på Løkken, der faren var hytteskriver.

Halsten Evensen (Ulset) og Iver Erichsen (Brattbost) møtte på valgmøtet på Gårder i Elverum 15. mars og var med å velge utsendinger til Eidsvoll. Vi veit lite om hvordan det valget skjedde, men ingen fra Nord-Østerdalen nådde opp. At Kvikne likevel kan sies å ha to Eidsvollsmenn er en annen sak. Østerdølen, lensmann og gardbruker Ole O Evenstad fra Stor-Elvdal var en aktiv representant på Eidsvoll. De andre som ble valgt var embetsmenn, amtmann Bendeke og sorenskriver Kiønig.

Per Hvamstad

 

Chr. S. Schielderup på Vollan deltok på valgmøtet i Kvikne kirke 4. mars 1814

« … ; vi har Fjeld Ljom sammen»

Per Hvamstad

Vi veit at mange av våre utvandrere som drog til Nord-Amerika drog i følge, enten det var slekt eller venner fra oppveksten. Mange av dem følte seg ensomme og lærte ikke særlig mye engelsk og holdt seg på farmen eller townshipet hele livet. Et lyspunkt for mange var samværet med nettopp slekt og venner, slik som disse utvandrerne fra Nord-Østerdalen, som kom sammen og leste i Fjeld-Ljom, lokalavis for Fjellregionen som kom ut på Røros.

Gamle Amerika-brev er interessant lesning. Amund Hagen i Vingelen har et slikt brev fra 1929 I 1880-åra var det mange som utvandret fra Vingelen. Dette var ungdom som hadde vokst opp sammen, søsken og jamaldringer. Også etter de kom til det nye landet holdt de sammen.

At kontakt mellom utvandrere og brev fra gamlelandet var kjærkomment, går fram av brevet fra 1929, men du og lang tid det kunne gå mellom hver brevskriving!

Brevet er datert «Cumberland 15 December 1929» til «Kjære Broder». Det er Marit Moen, født Hagen, som skriver til broren, Amund Hagen, heime i Vingelen.  Cumberland ligger i Wisconsin, nordøst for Minneapolis.

Hun sitter noen dager før jul og leser et brev fra Norge. Det er ikke noe nylig ankommet brev, men et brev broren sendte i fjor vinter, i februar, altså for nesten ett år sida. Det er tydeligvis et brev som mottakeren har lest mange ganger. «Jeg har siddet her alene og læst gjennem dit sidste brev. Det er et svære interessante brev du skriver skade at de ikke kan komme litt oftere». Men hun konstaterer at de har vel det til felles at de ikke har så mye tid, underforstått at de heller ikke er så vant med skriving i det hele.

Det går fram av brevet at hun emigrerte i 1880-åra. Det har vært et langt og sikkert slitsomt liv på prærien og farmen. I brevet er hun innom mange temaer; slekt, venner, kontakten med gamlelandet, om vær og samfunnsforhold. Hun er eneste kvinne tilbake på farmen nå. Døtrene hennes har reist ut, til byen for å få seg jobb der. I byen er det gode jobber, bra lønn og et lettere liv som frister. Ute på prærien er det ikke lett å få tak i arbeidsfolk og hjelp, derfor lurer hun på adressa til brordattera som hun har hørt er i Kanada. Kanskje hun kunne komme og hjelpe henne! Det er lett å forstå at hun er litt oppgitt over priser, lønner og den moderne tida.

Det har vært lite snø førjulsvinteren 1929. Brevskriveren konstaterer at det ikke er nok snø til sledeføre, men så må hun erkjenne at det er jo egentlig ikke så farlig, for det er jo ikke mange som bruker hest lenger. Bare noen etternølere som ikke «har faat sig bil». Biler kjøpes nå med pant i farmen, noe som heller ikke er problemfritt. Men bilen gjør at kontakten mellom de gamle emigrantene kan holdes vedlike og hun har nettopp hatt besøk av A Moen som er for gammel til å gå, så sønnen må kjøre. De hadde flere grunner til å møtes, «vi har Fjeld Ljom sammen, A Moen og jeg og Marit Neby, O Torgersen og O Eide» Her var det altså ei gruppe innvandrere som etter 50 år i det nye landet kom sammen og leste nyheter fra heimbygda, snakket og mintes bl a da de var sammen på Garsjordet og tjente. A. Moen er Amund Kvernmoen, Marit Neby er også fra Vingelen, gift med en fra Neby på Tynset, mens O. – Ole- Torgersen var fra Løkka og O. –Ole- Eide var fra Eid. Han var gift med Kari Kvernmoen, mens brevskriveren Marit Moen, var enke etter Esten Kvernmoen. Så det er sambygdinger og slektninger som kommer sammen og leser Fjeld-Ljom.

Det er tydelig at ikke alle var like flinke i sitt nye språk, engelsk. Broren har skrevet om noen bøker, men de finns ikke i Cumberland, dessuten er det bare bøker på engelsk « og jeg er ikke saa god at læse engelsk» men hun understreker « jeg kan læse fortellinger paa engelsk, det er mer end mange af mine jevnlige kan om jeg saa kan sige»

Brevet inneholder også noen filosofiske betraktninger om jorda og kristendommen. Geologene har avslørt at jorda er flere millioner år, mens det i bibelen står at den er noen tusen år. «Hvem skal man tro på?» Hun finner det best å holde seg til barnelærdommen og er opprørt over det hun har hørt om forholda til de kristne i «Russland» Der skal helligdagen avskaffes.

Men det er like før jul så hun er ellers travelt opptatt med slaktinga. Som eneste kvinne heime på farmen og ansvaret for å gjøre opp slaktet kan vi lett forestille oss at hun sliten og kanskje fornøgd med resultatet, setter seg ned, tankene går til slaktinga før jul heime i Vingelen. Det gamle brevet kommer fram igjen, hun får nye krefter og skriver julebrev til broren heime i Vingelen. Hennes inderligste ønske er at broren skal komme og smake på pølsene hennes.

Ola N Aas på Telneset, sammen med bygdeboka for Vingelen, har hjulpet til med opplysninger. Han har mange slektninger blant de som reiste i 1880-åra, og har nettopp besøkt slekta ute på prærien.

 

Per Hvamstad

per.hvamstad@online.no