Seterbebyggelsen i Folldal

Artiklen om Seterbebyggelsen i Folldal er skrevet på oppdrag fra Folldal kommune og inngår i kommunens arbeid med plan for setertraktene.
Hensikten med kapitlet er

          beskrive byggeskikken i seterdalene i Folldal, få fram nåsituasjon, med blikk bakover

-          grunnlag for eventuelt

o   utdypende bestemmelser etter plan og bygningsloven til arealdelen i kommuneplana

o   grunnlag for utforming av tiltak

Kulturlandskap med bebyggelsen er en helhet og utgjør betydelige verdier, for den enkelte bruker / eier og for fellesskapet. Forvaltning, bruk og nytelse av disse verdiene krever kunnskap om dagens situasjon med forankring i tidligere bruk og utnyttelse og perspektiver på framtida. Det er viktig med fortsatt utnyttelse og bruk, bruk men ikke forbruk av verdiene.

Borkhussetra

Innledning

For å kunne beskrive byggeskikken i seterdalene, må en ha en viss oversikt over bebyggelsen. Den har jeg etter mange års virke som konservator og museumsbestyrer i Nord-Østerdalen, og har dessuten vært bidragsyter i SMIL-arbeidet (tidl. STILK) i Folldal, med mange søknader nettopp knyttet til seterbebyggelsen. I løpet av høsten 2014 har jeg dessuten frisket opp kunnskapen med besøk til de fleste seterdalene. Enn så lenge er ikke SEFRAK-registreringen(registrering av alle hus eldre enn 1900), saksarkivet ved Landbrukskontoret i Folldal, arkiv eller fotomateriell ved Nordøsterdalsmuseet benyttet.

Tidligere presentasjon

Som ofte ellers, når en skal arbeide med et kulturhistorisk emne i Nord-Østerdalen, er det godt å kunne støtte seg på Ivar A. Streitlien. Det gjelder ikke minst i denne sammenheng.

Artiklen om Seterstellet i Bygdebok for Folldal, 1980, gir en viss oversikt. Den bygger på egen kunnskap, supplert med intervjuer. Streitlien samlet inn opplysninger om Seterbruket i Folldal til den store seterundersøkelsen som Institutt for sammenlignende kulturforsking hadde gående på 1940-60 tallet, opplysninger illustrert med egne tegninger. Undersøkelsen resulterte i flere bøker om setertradisjon, men det ble dessverre ingen samlet framstilling av seterbebyggelsen i Norge.

Stutt oppsummering av Streitlien

Seterbruket utviklet seg fra 1750-åra. Streitlien skriver litt om bebyggelsen og nevner eksempel på små seterstuer. Myrtrøsetra i Grimsbu hadde ei seterstue på 2 x 2 m, plass til ei seng, sengkasse for onga som ble skjøvet under senga om dagen. Mer vanlig var seterstuer på 4 x 4 m, plass til ei halvseng, som var hogd inn i ene langveggen og tverrveggen, seterskiva, bord til å slå opp var plassert ved enden av senga. På andre sida av døra sto skorsteinen, peisen, på langveggen en sengbenk og ei tallerkenhylle. I flukt med seterstua vart skålen bygd, med innmure ystgryte, her var arbeidsplassen for ysting, kinning, oppvask mm. En port, delt dør, var utgangsdøra. I nordenden av skålen, dør inn til bua , som hadde jordbenker

Det var ikke fjøs til å begynne med, men en bygde etter hvert enkle fjøs gravd inn i bakken. I 1830-50 åra ble det tømmerfjøs, særlig aktiv utbygging i 1870-åra. Tømmeret ble fraktet opp fra bygda.  Somme steder særlig i Einunndalen; Meløya, Døllia, Småbakkan, Dalssetra, var det steinfjøs. Størrelsen på seterfjøset varierte. Noen klarte seg med ett rom, andre måtte skjøte sammen flere rom, hjølminger, etter hverandre. En hjølming ga plass til 10-12 kyr 5-6 på hver side

Sauen gikk i kve om natta, sauen vart kvedd, det ble satt opp grinder som kunne flyttes rundt på setervangen.  Streitlien nevner verken saufjøs eller geitfjøs.

Til å begynne med ble høyet satt i stakk. Ganske fort ble det bygd små hus, lyu (løe) eller låve, som regel plassert nederst på setervangen.

Ellers opplyser Streitlien i sine notater til Instituttet for sammenliknende kulturforskning at det ikke var overbygg over vassnøyte og at stall er av nyere dato. Første stallen i Einunndalen ble bygd av Anders Dølhaug (1857-1931) Småkrøtter og kalver var med i kufjøset

Så langt Streitlien. Et godt utgangspunkt for studiet av seterbyggeskikken og dagens situasjon

Litt om seterdalene, setra beliggenhet

Gardene i Folldal ligger i en viss tilknytning til elva og dalen, med en blanding av gamle og nyere garder, med de eldste kanskje litt opp i dalsida. Gardens revir med innmark, utmark og en del setertrakter ses somme steder samlet fra bygda. I overgangen innmark utmark hadde mange garder sommerfjøs, brukt til sommerens heimeku. I utmarka nær garden var det også noen garder som hadde vårseter, dit en flyttet tidlig på sommeren før turen gikk lenger til fjells.

Fra bygda ser en til fjells og finner setrer, som ligger i overgangen mellom skogen og fjellet. Mange trekker lenger til fjells, langt unna det som kan ses fra bygda. Folldal har rike fjellområder, særlig nord for bygda, i det såkalte Trondheimsfeltet, der det er frodig, mens det er noe mer skrint på sør sida av Folla. I Trondheimsfeltet ligger de store seterdalene, setertraktene: Einunndalen med sine mange sidedaler, dessuten Gammelsetra, Fatfjellet, Kakkeldalen og Kvitdalen,

På sørsida av elva Kolve, Mjovassdalen, Moldalssetran og Nysetra. I Atndalen er det også noen setrer

Fruktbarheten er likevel ikke enorm. Dette har en tydeligvis tatt hensyn til ved etablering av setrer. Det ligger ikke til rette for store sammenhengende seterområder, men begrensede setergrender med fra 2 til 5-6 setrer. Dette avtegner seg godt i landskapet, både i Einunndalen og Kakkeldalen, med inngjerdet, frodige setervanger / -grender, omkranset av beitemark med buskvegetasjon, lyng, ener og bjørk. Setergrendene tegner seg  som mosaikk i landskapet. Fatfjellet representerer et visst unntak, med flere setrer innfor samme området.

 

 Einunndalen, Nordre Bjørnåssætran og Stugulisætra

Vegetasjonsforholda, noen steder med svært lite bjørkeskog, gir  åpne seterdaler med godt innsyn til kulturlandskap og bebyggelse.

Plassering av bebyggelsen

En rask vurdering av setervangen og bebyggelsen gir noen fellestrekk. Seterstue og fjøs øverst, fjøset plassert ut mot gjerdet, utmarka og beitet, innimellom ligger noen småhus, bl a stall, vedskåle og kanskje grishus. Litt vekk fra bebyggelse, der det var vatn å finne, ligger et lite avkjølingshus. De fleste setervanger har ei høyløe, lyu, eller låve, ofte plassert nederst på vangen

Det er mange setrer i Folldal, med mye bebyggelse. En del av setrene er fremdeles i bruk, men mange brukes ikke til tradisjonell bruk, men fungerer til fritidsformål. Mange av setrene, i tradisjonell bruk eller til fritidsbruk er i bra stand og holdes godt vedlike, men det er også mye seterbebyggelse som er i dårlig forfatning.

Brukere også fra andre bygder

De fleste setrene eies og brukes av folldøler. Men det er omfattende grenseoverskriding, folk fra nabobygder har seter på Folldalsgrunn, men det er også folldalsgarder som har gått andre vegen.

Mange alvdalsgarder har seter i nedre Folldal, spesielt Einunndalen, men også i Marsjølia, Reinslia, Kolve, Døltjønnsetra, Bjørnsetra og Røstsetra har alvdalsgarder setrer. Innerst i Einunndalen, Setalsjølia er folldøler inne på oppdalsgrunn, mens det i nordvest i Kvitdalen er sterkt innslag fra Dovre, og endelig i sør, i Atndalen, er det folldalsgard med seter i Alvdal, på Breisjøsetra.

Et naturlig spørsmål å stille er om dette forholdet påvirker seterbebyggelsen. Er det forskjell på de enkelte bygders seterbebyggelse, f eks Dovre-Kvitdalen sammenliknet med Fatfjellet i Grimsbu og Einunndalen? Her kan det bare bli antydninger, men greit å ha spørsmålet i bakhodet.

De enkelte husa

Det vanlige er, som også Streitlien beskriver, ei seterstue, satt sammen av tre rom, seterstue, skåle eller skjæle og bu. Skålen ligger i midten og inngangsdøra er en port, to delt dør. Fra skålen er det så dør inn til seterstua på den ene sida og bua på den andre. Seterstua mot sør og lyset, mens bua ligger nordvendt og kjølig.

Dette er et mønster som er svært dominerende i Folldal, og ellers i Fjellregionen. Denne planløsinga ble allerede påpekt av Åsmund O. Vinje på si vandring gjennom setertraktene i Stor-Elvdal på veg til kroninga i Trondheim i 1860: Paa dei gode øysterdalske Sætrar var Sæterbudi afdeild i tri Hovudrom og det var ein Gang i Midten som Arbeidsrum…….so var Mjolkebudi ….. og so var det Daglegstova med Skorstein og Sængir

Mønstret er felles, men størrelsen varierer. Det er sjølsagt også andre løsninger, som vi skal nevne.  I noen bygder er det spor etter eldre løsninger, en snakker om ljørseter, ei enromsseterstue med åre, åpen varme midt på golvet, og ljore, åpent hull i taket, der røyken gikk ut. Det er ikke kjent i Folldal.

Både seterstua og bua er bygd i tømmer, vanlig rundtømmer eller kantet, med åstak, og åpent under røstet. Seterstua kunne få ulike påbygg, ofte omtalt som bakstue. Det vanligste var to rom etter hverandre, noen steder ble det bygd på små rom på langsida med dør ved peisen.

  

Seterstuer Klokkarhaugsetra og Kolve

Mye av seterstellet skjedde i skålen, her sto som regel kokring og ystgryta. Kunne også yste i seterstua. Det vanligste var skålen, noen hadde også koking ute. Skålen var et viktig rom med litt ulik utforminger. Her ble det brukt mange slags teknikker, det betyr at skålen er det mest spennende rommet når det gjelder variasjon og ulike løsninger.

Bare unntaksvis var skålen tømret. De innvendige veggene mot seterstua og bua var naturlignok i tømmer. Ytterveggene i skålen var reisverk og bord, på ene sida var det dør, port, og kanskje et vindu, så mye vegg ble det ikke. Det kunne også være port på begge sider, på baksida kanskje mot en steinkjeller. Mot bakveggen sto også peisen, skorsteinen, så da ble ikke så mye bordvegg der heller. Skorsteien og pipa utgjorde en stor del av denne veggen. Skorstein var bygd i gråstein, med stor ystgryte som tok mye plass. Av ulike årsaken, kanskje tekniske og med tanke på behov for plass, ble ofte pipa, skorsteinen med ystgryta murt opp utafor veggbandet. Denne løsninga omtales som ystmur og er et veldig karakteristisk trekk ved seterstuer i Folldal. I ystmuren kunne det være plass for to gryter og pipeløpet kunne være dobbelt, ett for avtrekk og ett for røyken. I skålen var det delvis steingolv, seinere støpgolv.

Døllia, skålveggen med ystmur og pipe, Kvitdalen, skålvegg i betong.

Bua var enkel i si utforming, et lågt tømmerhus, her skulle det være kjølig og sikkert, med jord- eller steingolv, uten vindu, bare en liten lufteglugge med innvendig skyvelem. Var rommet stort nok, kunne det deles i to, bua innerst mot bakken og et lite kammers mot andre ytterveggen. Noen seterstuer hadde kjeller, eller ei frittstående bu eller jordkjeller, da kunne det være oppholds- og soverom på hver side av skålen.

På noen setrer var det to seterstuer, kanskje ei gammel og ei ny, til bruk for gardens folk, tilreisende slektninger eller etter hvert også turister.  Noen setrer hadde faste gjester gjennom hele sommeren, mens andre etter hvert tok imot fotturister. Borkhussetra, og flere setrer i Kakkeldalen og i Einunndalen var viktig for fotturistene.

Gamle og nye hus.

De fleste husa på setra ble nok bygd opp av tømmer kjørt opp fra bygda, eller gjort ferdig i bygda og kjørt opp. Gjenbruk av bygninger og bygningstømmer var svært vanlig. Det er det mange konkrete bevis på. Gamle østerdalsstuer ble også kjørt til fjells og brukt som seterstuer. På Sørhusvangen i Marsjølia er ei østerdalsstue med årstallet 1667 skåret inn i veggen, seterstue med østerdalsstueform finns også i Kolve og på Røstsetra. Gamle bolighus kunne også bygges om til seterfjøs.

Turisthytta på Storvollen og stuebygningen fra Rønningen på Nedre Stugulivangen

Det ble også bygd egne hus for jegere.  På Nedre Stugulivangen ble den gamle stuebygningen fra Rønningen, datert 1840,satt opp. Det samme skjedde på Romsdalssetra, dit kom den gamle bygningen fra Kjølhaug. Seinere ble dette huset flyttet til Streitlien Uppigard. Også mer moderne husr ble satt opp for å ta imot jegere og turister. Det mest spesielle i så måte er «turisthytta» på Storvollen i Kakkeldalen. Bror til eieren hadde vært i Amerika og da det i 1920-åra skulle bygges hus til turistene og jegere, ble det en amerikansk inspirert villa, med mansardtak, (knekk i taket) og karnapp. På Ryengsetra har seterfjøset, bygd i 1893,liknende knekk på taket. Den nye brukeren hadde vært i Amerika i 1880 åra. Denne takkonstruksjonen ga god takhøgde.        

Fjøset på Ryeng setra i Skarvåsen (Foto: Widar Ryeng)

Seterstua kom først i følge Streitlien, så kom fjøset

Det vanligste er enkle tømmerfjøs med inngang i gavlen. Ofte er det stokkens lengde som avgjør størrelsen. Var det behov for større fjøs måtte en skjøte sammen flere lengder. En kunne skjøte tømmerstokker på mange måter. En sikker måte var å bruke en delevegg, med en botnstokk som bandt sidene sammen, resten av stokkene opptil rafta stutte så det ble gjennomgang og tømre røste. Ble fjøset lågt, var det problem både for ku og budeie. Enkelte handverkere var dyktige til å bruke ulike kunstferdige skjøtknuter, f eks fransklås eller –knute.  Strekkfisker ble også brukt og var det mange tømmerbiter som skulle brukes, var bindhaker, kanskje produsert i verkstedet ved Folldal Verk, gode å ty til.

En annen variant av fjøset, har samme planløsning som seterstua. Altså et langt hus med tømmerfjøs, tømret rom i hver ende og inngang på midten, i skålen. Ofte var det slik at mjølkekua med kalver var på den ene sida og geita på andre sida.      

Seterfjøs, Øvre Stugulivangen og Fatfjellet 

Det kunne også være flere mindre fjøs med inngang i gavlen, kufjøs og geitfjøs, plassert ved sida av hverandre. Som Streitlien nevner ble sauen gjett. Udyr var et problem, dessuten var det viktig å holde sauen vekk fra slåttenger og andres beiteområde. Sauen gikk i kve, ei lita inngjerding med oppsatte grinder om natta.

Mange hadde lang transport av bygningstømmer til setra, så det var naturlig å prøve å utnytte det en fant på stedet. Derfor ble det bygd steinfjøs, Einunndalen har mange steinfjøs, men de finns også andre steder; Kakkeldalen, Nysetra og Bjørnsetra. Einunndalen ligger i det såkalte trondheimsfeltet, et geologiskområde med skifrig, lett spalt- og kløvbar stein. Dette er stein som egner seg godt til muring og er brukt i mange av steinfjøsa. Men det er også brukt anna stein, ulike granittvarianter med svært store blokker. I de eldste steinfjøsa har de tydeligvis tatt det som var tilgjengelig i nærheten med blanding av mange slag, også mer ukurant vare, kuppulstein av ulike slag, som var vanskelig å mure med. Mange av steinfjøsa i Einunndalen er delvis gravd inn i bakken, dvs ene langsida er gravd inn i bakken, yttervegg og gavlveggene står fritt, sparte en del muring, men fikk mye graving og etter hvert problem med jordpress. Noen av steinfjøsa fikk innlagt stein med byggherrens, og noen ganger kjerringas, initialer og byggeår, fra 1860 og framover  

Steinfjøs i Setalsjølia, Masrsjølia og Markbulia

Tømmer- og steinfjøs dominerer, men det er også noen eksempler på fjøs oppført i bindingsverk. Disse har ei ramme i tømmer eller firkanter i botn, stendere og utvendig panel. Røstet er også i bindingsverk og panelt. I nyere tid er det bygd bordkledde fjøs i reisverk og møkk-kjeller murt i betong. Eller en sjelden gang, fjøs murt i betong med låve over. Også eldre seterfjøs kan ha forseggjort møkk-kjeller, murt i stein, mens det like ofte bare var en glugg i veggen.

Betongfjøs med låve, Gløtlegeret

Mange hus

Det var mange hus på setra, plassert i praktisk avstand fra seterstue og fjøs.

Avkjølinga var viktig.    

Avkjøling Ørnklettsdetra

Tilgang på godt kaldt vatn var viktig, det kunne være med på å bestemme hvor seterhusa skulle legges. Det var ikke alltid like lett å finne sikkert vatn, så på mange setrer måtte mjølka fraktes et stykke til avkjølinga. Over avkjølinga kunne det settes opp egne små hus, i tømmer eller enkle plankeskur med skråtak. Mange steder var det bare ei bordkasse i bekken med et enkelt tak eller plankelem over.

Ysting, koking mm skjedde ofte inne i skålen, eller seterstua, men en kunne også ha egne hus, kokhus, i tømmer, kokhus i grovt bindingsverk finns, men er sjeldne.

Kokhus Kolve

Smør, rømme og mjølkeprodukter måtte oppbevares kjølig. Bua var kanskje mest vanlig, andre hadde murt steinkjeller under seterstua eller det var egne kjellerbuer. Jordkjelleren var delvis gravd inn i bakken, med murte vegger og et lite røste og jordtak. Noen steder plassert bak seterstua med inngang fra skålen, men det kunne også være et frittstående hus plassert der det høvde med terrenget. Noen steinkjellere var bygd med et lite kokhus i fokant. Frittstående oppbevaringsbuer var i tømmer, eller i noen tilfeller et lite murhus.

Kjeller og jordkjeller Blostrupmosetra og Sørhussetra i Markbulia

Med ysting og mye forbruk av ved hele sommeren var ved tilgangen og oppbevaringa viktig. Mange hadde egen vedskåle, men også mange vedbrøtter låg under åpen himmel. Skålen kunne være et enkelt tømmerhus med inngang i gavlen, med god lufting mellom stokkene, noen hadde bare ert enkelt skråtak.  

Vedskåler, Blostupmosetra og Kolve

En mer sjelden variant er skåler oppført i grovt bindingsverk. I botn ligger ei tømret ramme, av tømmer eller firkanter og tilsvarende langs rafta. I hjørnene og langs ramma er det satt opp stendere og skråstivere. Røstet er tømret og veggene kledd med stående bordkledning, ofte satt i et spor nede og oppe. Ikke alle vegger var panelt og det kunne være godt rom mellom plankene, det gjaldt å sikre god lufting, veden måtte ikke være råd eller bli liggende rå så den mugne.

På setra var det mye god mat som måtte utnyttes, så mange hadde med seg en eller flere griser. Grisene måtte også ha hus, et lite tømmerhus eller et enkelt plankeskur med inngjerding. Mange griser fikk også gå fritt og følge med kua.  

Grishus, Øvre Stugulisetra og Kjøllsetra i Markbulia

Do har kommet etter hvert, tømret eller et enkelt hus i reisverk med skråtak.

For frakt til og fra setra var en sjølsagt avhengig av hest. På sommerstid var det ikke behov for stall, men mange hadde mye transport om vinteren, ved- og høykjøring krevde at en låg i fjellet i mange uker. Da var det behov for en god varm tømmerstall, med plass til to-tre hester, somme tider bygd sammen med ei lita løe. Noen staller hadde to dører i gavlen, ei for hestene og ei for å komme inn å fore på en enkel måte. Kjørkarene brukte seterstua, om det ikke var satt opp ei mindre bu som var raskere å fyre opp. Vegen fra setrene i Einunndalen var lang, så da var det nødvendig med kvilebu og stall undervegs.

Dyra skulle hente sin egen mat i utmarka. På setervangen og enkelte slåttenger skulle det produseres høy for vinteren, derfor er lyua / løa og låven et viktig hus. Som nevnt tidligere ligger den ofte nederst på vangen. Dette er en hustype med store variasjoner. Ved å studere utviklinga av løene og låvene kan en se hvordan høyproduksjonen og drifta har utviklet seg.  Ellers er det mye gards og personhistorie å finne i disse husas, som var velkomne kryp inn for slåttfolk og andre i dårlig vær og var dessuten fine møtesteder når noen ville være for seg sjøl Rundt på veggene er det ofte skrevet, navn, årstall, stuttemeldinger om vær og andre tildragelser. De enkleste løene er små tømmer hus, en par tre meter i firkant og oppover, plassert i skråbakke med åpning i gavlen for å tappe inn høy og uttak i andre gavlen. Løene ble bygd i furutømmer, var det mulig, kunne kanskje stokken deles i to halvkløvninger. Da gikk laftinga fortere. Løa skulle jo likevel ikke være tett. Bevarte løer av bjørk har det ikke vært mulig å finne, men er kjent fra hus som er borter. På spørsmål om bjørkeløer sies det at folldalsbjørka var for stutt og kronglette. Dessuten var det lett tilgang på furutømmer, nytt eller til gjenbruk.

Små enetasjes løer kunne også settes sammen med en skåle med bare bakvegg mellom, som de andre seterhusa vi har nevnt. Da ble det en liten skut som en kunne legge høy og redskap i. Var det mye høy og flere slåtteng var det behov for flere løer. Etter hvert ble det bygd større løer eller låver. I botn finner vi ofte den gamle tømmerløa som er påbygd i reisverk. Eller en bygde mye større tømmerløe, låve, med kjørbru, med høystoll på begge sider. Somme steder  ble det satt på en «kopp» i forlengelse av kjørbrua, slik at hesten kunne komme så langt fram som mulig, da ble det lettere å velte av høyet og utnytte plassen i høygolvet. Disse låvene er bygd i furutømmer.

                                                                                                                                                                                                           

Løa (låven) på Ørnklettensetra er delt mellom seterbrukerne, Steimoen og Stamoen, hver sin halvdel med felles kjørbru. Løe på Kjøllsetra

Låver, Romsdalsetra og Dovre Kvitdalen

Låven på Romsdalssetra har en spesiell utforming, den er enetasjes med to store høyrom rom i hver ende, mellom høyromma er det et rom som er brukt til vognskjul og over vognskjulet er det påbygd trev med trevklopp, kjørebru. Trevet som har takmønet på tvers av låven, er romslig og det er lettvint å lesse av høyet.. Inntil ene høyrommet er det bygd en romslig stall. Liknende låver finns ikke. Noe liknende finns imidlertid i Sollia, der trevet ble brukt til lagring av måsså. I Dovre Kvitdalen finns det låver som likner, men de er i svært dårlig forfatning. Liknende låver finns på mange setrer i Nord-Gudbrandsdalen.

Litt om bebyggelsen i Dovre Kvitdalen

På Dovre Kvitdalen er det 9 setrer, og sida dette er gamle Dovresetrer, kan det være av interesse å se litt nærmere på bebyggelsen. 7 av setrene tilhører garder på Dovre, mens ei seter tilhører en Lesja-gard. Ei seter hører nå til en folldalsgard, kjøpt fra Dovre i 1920-åra. Kvitdalen er en svært frodig dal. Det understrekes sterkt ved at dalen nå har to store fellesfjøs og omfattende oppdyrket area. Den store furuskogen forteller også om frodig jordsmonn og rikelig tilgang på bygningstømmer. Det siste ser vi svært tydelig på de øverste setrene. Her er det bygd i «Dovresystem», det er tydelig at » dovringen bygde skikkelig». Ei viss form for vintersetring kunne forekomme, det hendte dovringen «kom til seters i mars». Mange av husa er i dårlig forfatning nå, men de viser klart en annen byggeskikk enn ellers i Folldal. De store låvene er alt nevnt. Et fufjøs skiller seg også ut. Her er flere tømmerlengder etter hverandre skjøtt sammen med delevegger og skjøter. Fjøset står i litt svak helling og er satt på kjempestore stolper og har halvkløvinger som golv. Rominndelinga på seterstua ser ut til å være den samme som ellers i Folldal. Men tømmeret skiller seg ut; grovt, ovaltelget tømmer, ytterveggene i skålen, skjælet, er også tømmer.                                                                                                                                                                                                

          

Låve, fjøs og seterstue i Dovre Kvitdalen

Ved de nederste setrene står det et enkelt bordhus med skråtak. Dette er kvilbua til mjølkekjøreren fra meieriet på Dovre                                                         

Kvilbu i Kvitdalen, Steinfjøs med høyløe på Nysetra

Også på Nysetra er det dovresetrer. Der er det et lite steinfjøs, med påbygd bordløe, som en liten låve

Steinhus i Ø. Mjovassdalen

Onga var med på setra det meste av sommeren. Gjennom arbeid og leik ble de opplært og tok del i seterarbeidet. I nærheten av mange setrer er det spor etter denne aktiviteten.

Dagens setrer

Folldal har mange setrer i drift. I 2013 var det 26 setrer med mjølkeproduksjon i tillegg til 15 besetninger på 4 fellessetrer, på Gammelsetra, i Einunndalen i tillegg til de to i Kvitdalen. Fellessetrene markerer seg tydelig i seterlandskapet med omfattende nydyrking til beite og grasproduksjon og moderne seterstue og fjøs. Stort seteranlegg med få og relativt småe hus. Når en ser disse anlegga er det tydelig at fjellbeitet og setring fremdeles er verdifullt. Når det gjelder de mange enkeltsetrene som er i drift er det mange som fortsatt bruker de gamle seterhusa, med en viss tillempning til personlige krav og offentlige pålegg, særlig når det gjelder mjølkehandtering og avkjøling. Det kan være ei utfordring å bruke det gamle fjøset, mange klarer det ved visse tilpassinger og nødvendige påbygginger, mens andre bygger nye fjøs. Det samme gjelder jo seterstua, som kan trenge påbygg for å gi nødvendig plass og bekvemmeligheter. På mange setrer er det gode kombinasjoner mellom gammelt og nytt.

Dagens setring, nytt og gammelt, Ryhaugsetra og Døllia

Dagens seterdrift trenger færre hus enn før, derfor blir mange hus stående ubrukt. Det er utfordring å kunne ta vare på geitfjøs, avkjøling for ikke å snakke om de mange løene, låvene som er viktige innslag i kulturlandskapet.

Oppsummering

Folldal har en rik setertradisjon, en tradisjon som opprettholdes og er viktig også i dag, over 40 mjølkeprodusenter brukte setra og seterbeitet i 2013. Av disse var det bare 5 geitebuskaper. I tillegg kommer alle som bruker setra til forproduksjon og beite for sauen, så kommer de som bare bruker setra til fritidsformål og så er det mange setrer som ikke brukes, står til forfall.

Spesielt for Folldal er at der er bønder fra tre kommuner som bruker setrer, i tillegg til Folldal er det betydelig innslag fra Alvdal og Dovre.

På setrene i drift og de mange andre setrene er det en omfattende bebyggelse, med stor verdi for den enkelte eier og fellesskapet, vesentlig del av seterdalenes kulturlandskap. Det er viktig for husa å kunne brukes, kombinere bruk og vern, respekt.

Bebyggelsen er nøktern, med vekt på det funksjonelle. De fleste seterstuer og fjøs er bygd i tømmer, furutømmer, med et stort innslag av steinfjøs i enkelte seterdaler. Tømmeret som er brukt er enten rundtømmer eller kantet med øks eller på sag.  Det er lite bruk av halvkløvninger. Det er åstak med takåser. Både takåser og tømmer har nøkterne dimensjoner

Stein til steinfjøsa ble nok hentet i en viss nærhet, men vi veit ikke mye om verken steinbrudd eller hvem som murte. Der det var tilgang på brukbar murstein ble det også brukt i grunnmurer på seterstue og fjøs. Dessuten til kjeller under seterstua eller jordkjeller. Noen fjøs fikk forseggjort møkk-kjeller.

Grovt bindingsverk er brukt lite, forekommer i noen fjøs og noen mindre hus, skåle og kokhus. Derimot kom det etter hvert mange enkle reisverks hus, særlig fjøs, men også mindre hus. Løene, låvene er i tømmer, men mange i en kombinasjon tømmer og reisverk.

Noen seterstuer, eller deler av seterstua, de mest utsatte vegger kan være panelt, ofte ble en enkel høvlet panel brukt. To steder er det slått på blekkplater og en gavlvegg er kledd med takflis. I seinere tid er mange seterstuer panelt med tømmermannspanel.

Det er jordtaket som dominerer, i utgangspunktet med underlag av never, etter hvert papp og platon.  Det er brukt flere typer ringved. Det vanligste er ringved som med kroker som er festet i troa, på taket. Krokene kan være naturvokst eller smidd, ofte gjenbruk av hesteskor. En annen type ringved er også brukt, flat, trekantformet ringved ved gjennomtappet kolver som er festet på troa, slik at ringveden henger utafor troa.  Som ofte er det beskjedent med vindskier. Ble taket dårlig ble det ofte lagt på et bordtak til vartak. Bølgeblekktak avløste bordtaket. Det gjaldt å utnytte mulighetene, så på noen seterhus finns utbanke asfalttønner, enkelte steder er også botn og lokk brukt.  Rene bordtak er sjeldne, på enkelte småhus. Noen seterstuer har skifertak, mens noen løer har flistak.

Tømmeret var sjølsagt ubehandlet, brunt av sola på solsida, grått på baksida. Ellers var det beskjedent med bruk av maling, men hvite vindusomramminger og rødmalt dør, små panelfelt kunne også være malt.

Per Hvamstad

Fisketur langs Magnilla i 1838

Magnillsjøan med Synner og Nørder sjøen, sett fra lia opp mot Eidsfjellkampen, fra Synnersjøen renner Magnilla og Magnilldalen starter. Setrene er fra h Nordigardsvangen, Paurengvangen, Nygardsvangen og Strømsøvangen oppmed Storbekken, tilhørende 2 tynsetgarder og tre alvdalsgarder. I 1838 var det Evensmovangen og Paurengvangen som eksisterte og tilhørte Røsten og Hansmoen.  Foto P. Hvamstad

Gamle beretninger, brev og notater, er snadder. Denne gang skal vi bedre kjent med Nicolai Ramm Østgaard og hans fiske- og setertur til Magnilldalen i 1838!

Nicolai Ramm Østgaard er en kjent person i Nord-Østerdalen og Fjellregionen. Født i Trondheim i 1812, men foreldrene var nord-østerdøler. Faren, Michel Østgaard, var fra Dalsbygda, sønn av Marit og Solan Jonsen Østgaard, bønder i Nirsen. Solan er den kjent mestersnekkeren. Mora, Karen Magdalena Ramm, var fra Tynset datter av Anne og Nicolai Hersleb Ramm, bosatte på Ramsmoen i Tynset sentrum, derav navnet. Bestefaren hadde en betydelig posisjon, som skoginspektør for Røros Verk og aktiv i omfattende utskifting av skog og utmark, med overgang fra felleseie til privateie, men kanskje mest kjent som «oppdager» og kartlegger av «Barduskovene» og en indirekte årsak til at utflyttinga fra Nord-Østerdalen til Bardu ble omfattende. Naboene, Sigrid og Jon Kalbækken, var blant de første som drog nordover i 1791

Karen Magdalena Ramm og Michel Østgaard ble skilt, mora reiste heim til Tynset og Ramsmoen og der voks Nicolai opp sammen med søstera, Mina.

Da han var 13 måtte han ut på skole, først til Hedmarken, seinere til Kristiania og juss-studier. Sitt lengste virke fikk han som fogd i Sør-Østerdalen med bosted på Helset like sør for Elverum.

Som student og seinere akademiker var Nicolai Ramm Østgaard en ektefødt sønn av sin klasse, romantiker med stor begeistring for Norges natur og kultur og søkte til skogen og fjellet for atspredelse og opplevelser.  Dette kommer godt til uttrykk i boka «En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen» som han skreiv og kom ut til jul 1851. Boka var egentlig blitt til hans studiedager, han hadde nært samvær med andre studenter med begeistring for det nasjonale og lokale, som Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. I den uformelle foreningen Tollekniven forlystet de hverandre med å lese opp små skisser fra BygdeNorge og oppveksten. Nicolai oppfattet seg mest som en lytter, men bidro også med noen historier som slo godt an. Først langt seinere ble dette samlet i bokform, ei bok som slo godt an og kom med nytt opplag allerede i 1852. Til sammen har det blitt 7 opplag. Siste opplag kom i 1956, utgitt av O. Bull Aakrann, en etterkommer av «kontorist Aakrann»(se seinere) Ta og les boka! Det er bedårende beretninger med stor innlevelse fra nabolaget, bryllupet i Kjæreng og ikke minst fra seter og fisketurer innover Aumdalen.

Nicolai Ramm Østgaard er også tidlig turist og observatør i Jotunheimen og skriver om sine opplevelser i boka «På vandring i Lomsfjellene», som kom ut i 1858. Den tids akademikere og naturelskere var sterkt påvirket fra Tyskland og Nicolai gjør også ei vandring i Schwarzvald.

Skoginspektøren døde i 1830, Ramsmoen ble solgt og mora med mor og datter flyttet til Slåttåsen. Hit kom Nicolai på besøk om somrene og da sto utflukter, med fiske og seterbesøk, høgt på programmet. Den slags utflukter for rekreasjon og fornøyelse var det ikke mange som dreiv med, så Nicolai Ramm Østgaard kan beskrives som en av de første turistene.

Sommeren 1838 er Nicolai heime på Tynset. En av de viktigste aktivitetene var fiske, men Auma var tom for vatn og dermed fisk, i Tunna var det lite fisk, i Glåma var det fisk, men den lot seg ikke fange. Fiskerens ære var truet, det måtte tas grep!

«For dog at soutenere (understøtte)min gamle Krigerhæder …… besluttede jeg at levere Fienden et Hovedslag …..blev der lagt Plan til en Expedition mod de fjærne Magniller, eller Indvaanerne af Magnil-Elven»

Men det var ikke bare bare å ta seg fram dit.

«Egnen, som denne Elv gjennemstrømmer, er en høitliggende Fjeldtragt 2-3 Mile Nord for Tønset-Bygden, og da den var saagodtsom et Terra incognita (ukjent land), lovede jeg mig baade Eventyr og stort Bytte af Taget»

Han kunne ikke begi seg av garde aleine, men hadde med seg « Kontorist Aakrann, af tønsætisk Herkomst; derhos havde vi et betydelig Auxiliair-Corps i en stor og lang Tønsæt-Gut ved Navn Hans» Hans skulle passe hester, vise vegen og dessuten være med å fiske. Godt utstyrt kunne følget begi seg i veg, dels til hest og dels til fots og en inngående og malerisk beskrivelse følger

«Vi fulgte først Veien op igjennem den vilde romantiske Tøn-Dal – til Lunaasen, en liden afsides Fjeldbygd, tilhørende Hovedsognet» Største problemet på denne strekningen var å ta seg over ei dårlig bru, den var skrøpligere enn den såg ut for på avstand, midt på brua gikk det opp for Nicolai, som tydeligvis satt høgt til hest, og ble ikke bedre av den grunn. På turen tilbake fant de jammen ut at det gikk an å gå over elva under brua! Men etter noen timers ritt « … naaede vi Feltet for vore Operationer, Magnillas øde Strande. Men var Egnen gold og vild, saa var den dog et Fiskenes Eldorado; thi den lille Elv havde en saadan  Overflødighed af Smaaøret, og denne bed saa hjertligt at det ikke varede længe inden vi havde vore Skræpper nesten fulde»  Men tida hadde gått fort, nå var det kveld, sola var på veg ned, så nå måtte ekspedisjonen raske på, slik at de kom fram til herberget for natta. Gjennom myr og kratt fram bar det til Magnillkroken

Magnillkroken, ca 1947. I forgrunnen setra til Storstu Åen, noe redusert i forfall, setra ble solgt fra garden i 1897. Lenger bak setra til Ellengsmoen, Lonåsmoen nordre. Repro: Musea i Nord-Østerdalen

«Det overraskede mig meget, istendenfor en sædvanlig Sæterhytte, her at finde en velbygget Gaard, med Stuer, Stabbur, Steenfjøs osv; men denne Sæter er ogsaa Sommerresidents for en af Bygdens mest velhavende Familier, som in Pleno tilbringer næsten Halvdelen af Aaret mellem disse vilde Fjelde»

Sjøl om det var kveld, var folka oppe, de hadde nettopp kommet heim fra «Markslaatterne» og stor servering ble det, med både grøt og fløte. Det rause vertskapet overdro ektesenga til de to fremmede, mens Hans «den Skøier, laae med Jenterne» Det gikk likevel ikke så bra i ektesenga, Nicolai konstaterte med tilfredshet at her kunne det ikke være lopper og såg fram til ei god natts søvn, strabasiøs som turen fra Tynset hadde vært. Men slik gikk det ikke, for … « ved siden af vor Seng hang en Kasse i 2de Toug, der gik over Bjelken, og i denne Kasse laae « en liden Ting»» nemlig familiens yngste medlem, som ikke var villig til å gi fiskerne fred og ro. Det hjelpte heller ikke om mora med stor innsats slengte vogga veggimellom. Så det ble bare en liten dorm på morgenkvisten.

Turen gikk snart videre nordover langs elva, antakelig på vestsida

«…, idet vi snart fiskede, snart sankede Multebær og snart rede videre …. Jeg var ret i mit Es paa denne herlige Morgenvandring. Aldrig er mit Sind behageligere stemt, end naar jeg en en vakker Dag færdes paa Fjeldene» Det var bare så vidt han ikke steg til værs av pur velvære og godstemning. Fisket gikk storartet langs Magnilla, fiskeskreppene ble fylte, men det var blitt dårlig med servering, så « …. Nu begyndte en indre Drivt at tilskynde os at ile mod vor Vandrings Maal, Sætrene ved Magnild-Søen» Først godt på ettermiddagen, etter og ha ridd «en uendelig Omvei» rundt sjøene, nådde de målet «Udenfor den ene Sæterstues Dør, sto to Jenter med et tækkeligt Udvortes og venlige Øine (Merk det) Sjølsagt stoppet gutta, spurte etter overnatting og det var tvert ja «De to Piger, som selv vare Herskerinder i den ene Sæter, vidste neppe hvorledes de som bedst skulde gjøre «Frammundkaran» til gode med Mad og Drikke, og det lot slet ikke til, at de vare misfornøiede med denne Afbrydelse af deres Ensomhed» Stemningen ble etter hvert svært så gemyttlig og jentene klaget over at det var sjelden å få besøk av gutter, så langt til fjells. «I en Tønset-Sæter behøves ikke lang Tid til at stifte Bekjendtskab, snart blev derfor Omgangstonen fri og munter» Jentene tømte markstokkene, for det hendte at de kunne inneholde ei lita lerke med noe.

Magnillsjøan sett fra Haugtrøa. T v Synner Magnillsjøen med Magnilla og Magnilldalen,  Nørder sjøen ligger i utafor bildet t h. Setrene er fra v Nordigardsvangen, Paurengvangen, Nygardsvangen og Evensmovangen, rett under bakken Strømsøyvangen. Foto: Per Hvamstad

Kvelden gikk fort og «se lakka de lakka mot Qvellen. Ind kom ho Goro med Fellen» Men denne gang ble Hans holdt utafor.  Nicolai føler behov for å stoppe eventuelle mistanker, så han slår til med et sitat fra Horats på latin, som oversatt lyder: Jeg forsøker å innrette forholdene etter meg, ikke meg etter forholdene.

«Den næste Morgen vare vi ikke dessto mindre tidligt paa færde og strax i fuldt Arbeid med at trække Nod i Søen» utstyr lånte de av mannen på den andre setra. Resultatet ble ikke så bra, tross flere kast, ble det bare et par, men store fine ørreter.

De tok farvel med setertausene ved Magnillsjøan og tok en annen veg til bygds og kom heimatt seint på kvelden. Mora hadde nok vært litt bekymret for utflukten og meinte han hadde blitt «maver paa Touren» noe Nicolai meinte var en umulighet « eftersom jeg havde levet saa tykt i Sæteren med Rømme og gilde Greier» men det kunne være slitet med fisket som hadde tatt på. Heim kom han med « over et Bismerpund», 6 kg, fisk.

Etter denne utflukten ventet fortsatt skolegang, søsteren Mina skysset han til Åmot prestegard, så var det sikkert leilighetsskyss videre til Rekstad på Stange, der han fikk undervisning før jus-studiet. Tilbake på Rekstad skreiv han om fisketuren langs Magnilla i et brev til noen kamerater.  Brevskriverens oldebarn, Einar Østgaard, har brevet, hele brevet med kommentarer finner du i Årbok for Nord-Østerdalen 1993.

«Kontorist Aaakrann» er antakeligvis Jon K. Aakrann, seinere eier av Gårder i Elverum. Hvilke Hans som var med er det verre å finne ut. Setra følget overnattet på i Magnillkroken tilhørte Storstu Åen, setra var ei høstseter og garden hadde slåtteng i Fjellenget, Bjørntangen og Magnillfloen.  Setrene ved Magnillsjøan ble etablert i 1832 av prost Hagerup, og låg i 1838 under Røsten og Hansmoen på Tynset.

Fremdeles er det ørret å få i sjøen. Foto: P. Hvamstad

Fiskefat som har sett mer fisk enn dette, under er nemlig skåret inn 1749 med initialene BED Foto: P. Hvamstad

Les mer:

N.R.Østgaard: En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen. Elverum 1956.

På fiske og seterbesøk ved Magnilla i 1838. Av N.R.Østgaard. Tilrettelagt av Einar Østgaard i Årbok for Nord-Østerdalen 1993.

Nicolai Ramm Østgaard som kulturhistorisk –ethnologisk – kilde. Av Per Hvamstad i Årbok for Nord-Østerdalen 2012.

Per Hvamstad: Magnillsjøan, 2008.

Ivar A- Streitlien: Tynset Bygdebok.

Artiklen er også trykket i Forollhogna 2017

Nabolag - samværs- og samarbeidsformer

Tema for årets Kulturminnedager

Nabolag – mennesker, kulturminner, historie

Samværs- og samarbeidsformer

 

Bryllup Brandvålen Alvdal 1897. Slekt, naboer og venner, spelemannen, grøtkoker, munnsjenk og serveringshjelp

Nabolag- mennesker, kulturminner, historie er valgt som tema for årets kulturminnedager til høsten. Det er et interessant tema med mange mulige innfallsvinkler. De fleste kulturminner er sjølsagt en del av et nabolag og av hverdagen, noe som gjør at vi ikke tenker så mye på den historia som omgir oss. En viktig del av nabolaget er også gamle og nye former for samvær og samarbeid. Her ligger det til rette for å kombinere fokus på fysiske kulturminner med tradisjon og skikker.

Det er mye interessant stoff å finne i de gamle samværs- og samarbeidsformene, innhold og funksjon som også kan føres videre i dagens samfunn

I det gamle bondesamfunnet var folka var knyttet til den enkelte gard eller bruk, men hadde også stort behov for samarbeid og samhandling med naboer, fjerne og nære, for å løse oppgaver knyttet til arbeid med jorda og gardens ressurser, men også markere begivenheter knyttet til livets og årets høgtider.

Samværsformer var til en viss grad regulert gjennom den gamle belagsordningen. Belaget besto av en rekke garder som låg i nærheten av hverandre. Belaget skulle delta, etter hvert inviteres, i ulike selskap, særlig knyttet til livets begivenheter, som begravelse, bryllup og fødsel, men også til en viss grad til årets høgtider. Naboene skulle være med å markere begivenheter, dessuten var det også behov for hjelp. Hvor mange garder eller bruk som utgjorde et slikt fellesskap varierte etter geografi og gardenes størrelse. I åpent terreng artet det seg olympiske ringer.  Andre steder mer faste enheter. Belaget kunne godt strekke seg over elv eller vatn. Lengst var belaget i funksjon ved begravelser, da var det en underforstått plikt å møte opp, sjøl om en kanskje ikke hadde så mye kontakt ellers. Det samme gjaldt lenge også for bryllup, men her endret tradisjonen seg tidligere.

Mat og servering var viktig. Bryllupet kunne planlegges i så måte, til begravelser måtte en finne raske løsninger.

Beningskorg i teger, med innhold, band og klede. Klar til levering

 

Skikken med sending eller begning kan ses i denne sammenheng. Naboer og belaget kom med mat av ulikt slag. Maten ble ofte levert kvelden før selskapet. Storparten av maten måtte nok skaffes i selskapsgarden, men begninga var et velkomment, og variert, tilskudd. Etter hvert gikk begninga over til å være kaker. Det er en skikk som holder seg fremdeles, sjøl når selskapet holdes i et selskapslokale er ofte slik at en sjøl holder dessert eller kaker til kaffen. Ellers en juleterfest med mat til dekket bord

Det var også behov for anna hjelp. Den døde skulle stelles, kista kjøres og kanskje grava graves. I bryllup var det stort behov for hjelp, brura skulle pyntes, brur og brudgom skulle ha forlovere og transporten var viktig. Under selskapet var det behov både for vertskap, serveringshjelp, sjenkere og kjøkkenhjelp. Sjef på kjøkkenet var grendas kokke.

Grøten spelles inn. Mye brukt gjestebudskost var rømmegrøt og fisk. Øversjødalen, Tolga

 

Også ved fødsel var belaget i aktivitet. De nærmeste kom med søtsuppe like etter fødsel, seinere kom kjerringene i belaget med barselgraut til mor og barn, hver for seg eller i samlet tropp noen steder skulle det også være med graut til kårkona, livørsgraut.

Samarbeid i nabolaget var viktig for å få gjennomført store selskaper. Slik var det også når omfattende arbeid skulle gjennomføres. Noen arbeidsoppgaver krevde større mannskap enn garden aleine kunne mønstre, da kunne en invitere til dugnad.

Dugnad er et kjent begrep og fenomen som lever i full blomst, men nå utført av mange for fellesskapet. Tidligere var det felles innsats til nytte og glede for en enkelt. Det kunne være en familie, gardbruker, som hadde blitt dårlig og ikke kunne utføre viktig gardsarbeid, da kunne naboene komme sammen og utføre arbeidet. Dugnad ble spesielt brukt på arbeid som krevde stor innsats og skulle løses fort. Taktekking, torvlegging av tak, er nok det vanligste. En gjorde også anna viktig arbeid i fellesskap, men til nytte for den enkelte. Vinterkjøring av høy og måsså fra fjellet er et godt eksempel.

Også andre arbeidsoppgaver ble løst i samarbeid. Med meieri måtte mjølka kjøres flere ganger i uka. I stedet for at hver gard skulle stå for transport av noen mjølkespann, slo flere naboer, kanskje hele grenda seg sammen og hadde kjøring på omgang og etter avtale.

Karding var et omfattende og kanskje litt kjedelig arbeid, men med en kardedugnad kunne en kombinere det hyggelig med det nyttige og arbeidet gikk fortere unna.

All dugnad, særlig utført av karer, forutsatte en viktig ting; nemlig sosialt samvær med mye god mat og drikke etter at arbeidet var utført.  Det gjaldt å passe på at drikket ikke kom fram for tidlig.

Taktekkingsdugnad, Dalsbygda,Os

 

Slikt mellommenneskelig samarbeid og kontakt setter ikke så mange fysiske spor, men er en viktig tradisjon som er naturlig å fokusere på når temaet for kulturminnedagen er Nabolaget.

Men det finns da noen kulturminner. Gamle invitasjonsbrev finns, en «bedemann» gikk rundt og leste opp invitasjonen, der navna på alle inviterte sto. Der ser vi også hvem som ble bedt om å gjøre spesielle tjenester.  Spesielt artig er et lite unnselig lite dokument hos Glomdalsmuseet, Elverum: Liste over hva vi fikk i sending til vor bryllupsdag 20 oktober 1816.

Liste over hva vi fikk i sending til vor bryllupsdag 20 oktober 1816

Waal: 1 stort Smør Krus, 1 Sød Ost vægtig 9 a 10 bismark, 6 Kager, 80 Goro, 6 Potter Fløde.

Nygaarden: 7 Kager, 40 Goro, 5 Potter Fløde

Glomstad: 4 Store Kager, 1 lidet Smør Krus vægtig 5 bismark, 3 Potter Fløde

Hommelnesset: 1/2 bismark Smør, 4 Fugler, 6 Kager, 3 Potter Fløde og noget Fisk.

Biørnstad: 6 Kager, 2 Potter Fløde, 2 Kyllinger, 6 Æg.

Braatten: 3 Potter Fløde

Settre: 1 stort Smør Krus, 3 Potter Fløde Qvernen: 2 Potter Fløde

Koren: 3 Potter Fløde, 40 Goro

Dette er garder i sør Åmot, på grensa til Elverum. En interessant illustrasjon og påminning om at sjøl små lapper kan inneholde verdifulle opplysninger. Denne lista viser tydelig nytten av belag og sending. Det var umulig for en gard å ha så stort matlager at selskap kunne gjennomføres uten tilskudd, sjøl om et bryllup ble planlagt over lenger tid. Men det stiller kokka overfor store utfordringer for å få utnyttet alt. Sida vi er i Østerdalen er det en svært vanlig hovedrett som peker seg ut: Rømmegrøt og fisk. Vi ser at de enkelte garda ga svært forskjellig, sikkert etter plassering i belaget og ressursevne. Ellers minner opplistinga oss mye om vår tids moderne selskapsform, med invitasjonen: ”Ta med mat til dekket bord !”

 Ikke alle garder hadde like mye utstyr for å ta imot store selskap. I noen grender, belag, var det derfor bord og krakker til felles bruk, som ble kjørt gardimellom. Men det skulle også mye dekketøy til, duker og bestikk. Derfor ble det opprettet egne kruslag, en liten organisasjon som sørget for innkjøp og utlån, kanskje leie av nødvendig utstyr. For å få med mange mjølkespann laget et mjølkkjørerlag en spesielt stor slae. Den ble sjølsagt straks døpt «Titanic» men holdt seg flytende til lastebilen og meieriet tok over transporten

Under måssåkjøring langt til fjells var det godt å være flere i følge, Vingelen, Tolga

 

Samværs- og samarbeidsformer har vært tema for omfattende dokumentasjonsprosjekt. Instituttet for sammenlignende kulturforskning i Oslo opprettet en såkalt Bondesamfunnsavdelingen, som sendte ut spørrelister til informanter over hele landet, med et omfattende resultat. Seinere ble dette materialet supplert ved intervju og oppsøkende feltarbeid, under ledelse av Rigmor Frimannslund Holmsen. Dette materialet oppbevares nå på Riksarkivet, og er et av arkivets mest brukte arkiv.

Artiklen er også trykt i Kulturarv nr 72, juni 2015, utgitt av Norsk Kulturarv

 

Per Hvamstad, 2560 Alvdal, etnolog

Foto: Nordøsterdalsmuseet (repro) Helga Reidun Bergebakken Nesset, Amund Haugen. Oversikten over sending tilhører Glomdalsmuseet, Elverum.

Kvikne – lita bygd med to Eidsvollsmenn

Av Per Hvamstad

 Det hører med til sjeldenheten at ei lita bygd kan mønstre to Eidsvollsmenn. Det kan Kvikne. Blant de 112 utsendingene som 10. april 1814 møtte på Eidsvoll, var både Richard Floer og Anders Rambech. Begge var født på Kvikne i 1767, men ingen av dem representerte Hedemarkens amt – Hedmark fylke. Floer representerte det frivillige bergjegerkorpset på Røros, mens Anders Rambech representerte Søndre Trondhjems Amt.  (Klæbu må ha meg unnskyldt, der bodde det to Eidsvollsmenn)

Begge har sjølsagt fått sine bautaer. Disse var opprinnelig oppsatt der de var født, men nå er de samlet ved den nye gangvegen og gangbrua til Vollan, på østsida av elva, tett opptil RV 3.

Fra dette stedet ser vi rett ned på et stort flatt jorde, der renseanlegget ligger i dag. Her låg tidligere Grøntvedt, der Richard Floer var født. Det var i si tid den største garden på Kvikne. Fødestedet til Anders Rambeh er ikke, som mange vil tru på grunn av navnet, Vollan. Anders het opprinnelig Graneng. Graneng, rett sør for brua over Orkla, var en plass under Vollan, brukerne var leilendinger med noe arbeidsplikt. I følge tradisjonen ble Anders oppkalt etter daværende eier på Vollan, Anders Rambech. Først var det felles fornavn, seinere ble også etternavnet felles.

Det er spesielt å lese kirkeboka for Kvikne, der begge guttene innført.

Foreldra til Richard Floer er: Oberstiger Hendrich Floer og Madame Helvig Maria Brant. Dette forteller tydelig at her har vi med bygdas og bergverkets overklasse å gjøre. Det er ikke så mange som er innført som Madame. Denne tilknytningen ser vi videre på fadderne. Det er Seigneur og Madame Marstrand, Madame og Jomfru Schielderup og A. Rambech. A. Rambech var bygdas prest, dessuten eide og bodde han på Vollan. Marstrand var bergskriver på Innset, mens familien Schieldrup også var knyttet til hyttedrifta. Vanlige kviknedøler var ikke blant fadderne.

Da er situasjonen en annen for Anders Graneng. Hans foreldre er Ole Olsen Graneng og mora Marit Knutsdatter, født Bubakken. Her er det ingen titler. Blant fadderne finner vi rett nok Mikkel Schielderup, sammen med Bersvend Pedersen, Rasmus Arnesen, Oline Arnesdatter og Ingeborg (etternavnet uklart) Familienavn ble stort sett brukt bare for embetsmenn og overklasse.

Ved sida av innførselen er det for Anders Graneng påført med anna skrift og blekk: Eidsvoldsmanden Anders Rambech

Nevnes kan at begge mødrene etter noen uker ble introduceret. Kvinner som hadde født ble oppfattet som ureine. Etter prestens velsignelse, kunne kvinnene pånytt fra en plass bak i kirka, innta sin plasser i kirka, Madame Floer i Grøntvedt stolen, og Marit Graneng blant sine folk.

Dessverre veit vi lite om oppveksten på Kvikne. Richard og Anders bodde ikke langt fra hverandre og vi kan vel tru at de treftes. Begge forlot imidlertid Kvikne i tidlig barndom.

Hendrich Floer forlot Kvikne før gruva rant full av vatn i 1789. Floer nevnes i forbindelse med bygginga av Røros kirka i 1784. Sønnen Richard fulgte i farens, forfedrenes, fotspor. 18 år gammel er han revisor ved Røros Verk, steig så i gradene med ulike oppgaver knyttet til hyttedrifta. Den største innsatsen gjorde han imidlertid som offiser i det frivillige Røraasiske bergjegerkorps. Det var stadig trefninger mot svenskene og Floer ledet en stor tropp. For sin innsats ble han utnevnt til Dannebrogsmand. Innsatsen på Eidsvoll var mer beskjeden.

Det er full dekning for å si at Anders Graneng gjennomgikk ei klassereise av de sjeldne. Det er imidlertid uklart når han begynner å bruke etternavnet Rambech.

I ung alder, bare åtte år, måtte han ut på arbeid. Sammen med broren Morten drog han nordover og skulle finne seg gjeterjobb. Anders måtte helt til Meldalen og fikk arbeid hos sorenskriver Krogh. Her gikk han fra gjeter til hjelpesgutt på kontoret. Sorenskriveren hadde dessuten ei datter og de blir kjærester. Forholdet blir så alvorlig at Anders sendes til København for å studere juss og det ender med at han blir sorenskriver etter svigerfaren.

Det var mange sorenskrivere på Eidsvoll i 1814, men ingen med ei liknende karriere. Karrieren fortsetter, han blir medlem av Stortinget, mer eller mindre til etter 1830

Kontakten med Kvikne opprettholdes. Det sies at han ofte la turen over Kvikne til og fra Kristiania og hilste på slekt og venner. Broren Morten, som han vandret sammen med nordover i barndommen, ble bruker i Granenga og stiger på gruva til den ble nedlagt i 1812. Da skjønte han at det måtte satses på jordbruket og ble en foregangsmann.

Portrett av Anders Rambech finner vi naturlig nok mange steder. Han ble også malt av Jacob Munch (1776-1839) Artig er det at også malte mora, Marit Graneng, ble malt av Munch. Et portrett er gjengitt i Kvikneboka. Paul Munch er for øvrig rikt representert i 1814 utstillingen i Nasjonalgalleriet, der hans kroningsbilde av kong Karl Johan i Nidarosdomen i 1818, er et av hovedverka .

Graneng var leilendingsbruk under Vollan og i 1849 bestemte  Anders Rambech Knoff at alle husa skulle rives. Så den vesle stua som står der nå, har dessverre ikke har noe med Eidsvollsmannen Anders Rambech å gjøre. Men på Graneng og Kvikne ble han født!

Kilde:

O.T. Hagen: Kvikne. Ei bygdebok, I og II

Informasjon fra Ole Jørgen Kjellmark